– Kjønn er et tema det er lett å forvrenge

– Kjønn er et tema det er lett å forvrenge

Å misforstå funn fra kjønnsforskningen kan utnyttes av kvinnehatere og motstandere av kjønnsforskningen, mener finsk professor.
– Jeg opplever at ytringsrommet innenfor kjønnsforskningen i Finland er ganske stort, nettopp fordi vi forsker på mange kontroversielle temaer, sier Marianne Liljeström.

Det er flere grunner til å formidle forskning til den brede allmennheten, mener kjønnsforsker Marianne Liljeström, professor emerita ved Universitetet i Turku, Finland.

– Det er viktig at vi formidler forskningsfunn og resultater fordi det kan påvirke hvordan folk tenker om kjønn og dermed også hvordan de oppfører seg. Kjønn er noe som angår alle og som mange snakker om, sier hun.

– Samtidig er det et veldig komplekst tema som ofte blir forenklet. Som kjønnsforsker må man derfor være ekstra nøye med å presisere og utdype når man snakker om forskningen sin.

Lett å banalisere kjønn

Liljeström er på besøk i Oslo i anledning NORA-konferansen, hvor hun har vært en av hovedtalerne på programmet. Hun har blant annet forsket på nordisk og russisk feminisme.

– Kjønn er et tema som det er lett å forvrenge og banalisere, mener hun.

– Det ligger innebygget i tematikken at den kan misforstås, enten det er av vond vilje eller dumhet. Misforståelser av forskningsresultater fra kjønnsforskningen kan utnyttes, blant annet av kvinnehatere og motstandere av kjønnsforskningen.

Vi kan fort havne et sted hvor vi betrakter alle menn som voldtektforbrytere og alle kvinner som ofre.

Derfor er Liljeström alltid svært nøye med sitatsjekk når hun blir intervjuet.

– Det er en stor jobb. Det hender ofte at jeg må skrive om nesten hele saken. Men det er likevel viktig at man gjør det.

Mange forskere er redde for å la seg intervjue nettopp fordi de opplever å bli harselert med i etterkant. En norsk undersøkelse utført av Institutt for samfunnsforskning viste at kritikk fra kolleger var det forskerne fryktet mest.

Liljeström har selv opplevd å bli latterliggjort av kolleger da hun lot seg intervjue i en debatt om kjønnsnøytrale toaletter.

– Dette var en stor sak i Finland for noen år siden, som skapte stor uenighet. Jeg sa ja til å uttale meg i en finsk dagsavis om temaet, forklarer hun.

– Intervjuet ble slått stort opp med bilde av meg og overskriften: «Professor i kjønnsforskning støtter kjønnsnøytrale toaletter». Jeg fikk masse dritt. Flere kolleger lurte på om jeg ikke hadde viktigere ting å drive med, og det ble vitset om på instituttet i lang tid.

Les også: Kjønnsforskere kvier seg for å delta i offentlige debatter

Viktig å delta i samfunnsdebatten

Liljeström mener uansett at det er viktig at kjønnsforskere uttaler seg om aktuelle samfunnsspørsmål. Fortrinnsvis når det er noe man har forsket på og har kunnskap om.

– Vi hadde nylig en stor metoo-skandale i Finland da det kom fram at en sentral politiker på ytre høyresiden i finsk politikk hadde hatt en rekke forhold til mindreårige kvinner, forteller hun.

– I den forbindelse ble min kollega og ved Universitetet i Turku intervjuet, hvilket jeg synes var veldig bra. Metoo handler om kjønn og makt, som er et sentralt anliggende for kjønnsforskning.

Samtidig er metoo et eksempel på et tema det foreløpig er lite forsket på og derfor vanskelig å uttale seg om, mener Liljeström.

– Det kan gjøre debatten unyansert. Vi kan fort havne et sted hvor vi betrakter alle menn som voldtektforbrytere og alle kvinner som ofre. Her kan kjønnsforskningen bidra til å nyansere.

Et annet eksempel på et aktuelt samfunnstema er debatten rundt transkjønn og kjønnsidentitet, påpeker Liljeström.

– Det snakkes stadig mer om kjønn, transkjønn og ulike kjønnsidentiteter, noe som gjenspeiles i kjønnsforskningen. Disse diskusjonene påvirker oss og våre holdninger, det er positivt at vi får et mer nyansert bilde av kjønn, sier hun.

– Her har kjønnsforskerne mye å bidra med og det er viktig at vi deltar i denne samtalen. Men å delta i slike kontroversielle debatter kan også bidra til å gjøre kjønnsforskerne mer utsatte for kritikk og hatreaksjoner.

Stor faglig takhøyde

I likhet med i Norge er også forskere i Finland reddest for kritikk fra kolleger på eget fagfelt, mener Liljeström.

– Akademia er svært hierarkisk. Det ligger mye makt hos professoren. Og alt handler om økonomi og om å få støtte til forskningen sin. For å få midler må man produsere, og det er viktig med gode forbindelser og nettverk, sier hun.

– Det at kjønnsforskningen har så få og små fagmiljøer er nok også med på å gjøre folk redde for å tråkke hverandre på tærne.

Enighet er viktig for å bevare og beskytte små forskningsmiljøer.

Dette har gjort at kjønnsforskningen er preget av konsensus, mener Liljeström.

– Enighet er viktig for å bevare og beskytte små forskningsmiljøer. Det er dessverre mye nepotisme innenfor universitetsmiljøet, de som bestemmer vil alltid jobbe for å få inn folk som støtter opp under en selv og systemet, sier hun.

Liljeström har vært med på å bygge opp tre kjønnsforskningsmiljøer i Finland.

– Enighet har vært viktig i disse miljøene fordi de er små og fordi man har vært opptatt av å skape seg egne rom hvor man har kunnet forske og arbeide i fred, sier hun.

– Det har vært kjønnsforskerne mot verden. Dette henger fortsatt igjen. Forskerne er redde for å ta opp teoretiske uenigheter fordi de er redde for konflikter.

Har opplevd mest støtte

Selv har Liljeström aldri vært redd for å uttale seg om forskningen sin eller å si hva hun mener.

– Jeg har alltid opplevd å bli støttet innenfor akademia og aldri blitt trakassert for mine holdninger eller uttalelser. Selv da jeg satt i universitetsstyret opplevde jeg ikke at jeg måtte legge bånd på meg.

Åpenhet er svært viktig, mener Liljeström.

– Jeg har hatt mine preferanser, men alltid vært åpen om dem.

Hun mener det er stor faglig takhøyde i finsk akademia.

– Jeg opplever at ytringsrommet innenfor kjønnsforskningen i Finland er ganske stort, nettopp fordi vi forsker på mange kontroversielle temaer, sier hun.

Derimot er det visse ting du ikke kan snakke om og kritisere hvis du vil ha midler til forskningen din. I Finland må man være forsiktig med å kritisere og diskutere det akademiske systemet, påpeker Liljeström.

Les også: Blir begrepet «interseksjonalitet» misbrukt?

– Alle er politiske

Det er også greit at forskere er politisk engasjerte så lenge de ikke uttaler seg som partipolitikere når de skal snakke om forskningen sin, mener Liljeström.

– Det handler om å være tydelig på hvilke roller man har i ulike situasjoner, sier hun.

– Ta for eksempel klassebegrepet. I dag er kjønnsforskerne opptatt av rase, mens diskusjonen tidligere først og fremst handlet om klasse. Det ble også sett på som politisk og venstreorientert, men handlet jo først og fremst om å forstå samfunnsutfordringer.

Liljeström mener at det å etterstrebe ulike perspektiver nærmest ligger innbakt i det å forske.

– Det å se ting fra forskjellige sider er noe jeg alltid har vært opptatt av å lære studentene mine.