– Kritikk setter forskningen i bevegelse

– Jeg er opptatt av den feministiske, politiske bevegelsen og jobber for tiden med et forskningsprosjekt om kjønn og forskningspolitikk, forteller Johansson Wilén på Teams fra Sverige.

– Jeg er interessert i kritikken av kjønnsforskningen generelt, både innenfor akademia og ellers i samfunnet.

Det er viktig at forskere ikke blir skremt vekk fra den offentlige debatten, mener hun.

– Samfunnsdebatten er ofte polarisert. Derfor trenger vi forskere som kan bidra til å nyansere og veie ulike sider opp mot hverandre.

Norske funn kan overføres til Sverige

En norsk rapport utført av forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), viser at en del forskere kvier seg for å formidle forskningen sin til offentligheten. Dette gjaldt særlig forskere på kjønn, innvandring og klima. De oppgir frykt for forenkling eller forvrengning av forskningen og hatefulle ytringer som to av de viktigste årsakene. 

Funnene i denne rapporten kan overføres til svenske forhold, ifølge Johansson Wilén.

Får man kritikk av en annen kollega kan man oppleve det som at plassen man har innenfor faget trues.

– Mange forskere er redde for at forskningen deres skal bli tolket feil, som jo er forståelig. Forskningsresultater kan være innfløkte og det er ubehagelig å bli feilsitert, sier hun.

– Noen forskere blir mer kritisert enn andre, både av kolleger innenfor og på tvers av fagfelt, og i samfunnet generelt. Kjønnsforskning er et eksempel på et fagområde som er særlig utsatt, også i Sverige.

Forskning på samfunnsområder som er gjenstand for polarisert debatt er også mer utsatt for hard kritikk, mener Johansson Wilén.

– I tillegg er kjønnsforskningen opptatt av makt, og ofte kritisk til den, noe som gjerne vekker sterke følelser hos folk. Da blir det også ekstra viktig at man ikke i tillegg blir feilsitert.

Les også: Kritiske kolleger kan hindre forskerne i å delta i offentligheten

Små fag er mer sårbare

Som kjønnsforsker har man et analytisk blikk på en del temaer hvor det hersker sterk uenighet, også blant feminister. For eksempel prostitusjon, forteller Johansson Wilén.

– Resultatet blir ofte at forskningsresultatene vekker sinne på begge sider, forteller Johansson Wilén.

– Feministene blir skuffet hvis ikke forskningen støtter opp under deres synspunkter, og forskeren blir beskyldt for å være politisk.

Johansson Wilén tror dessuten at mindre fagområder kan bli særlig sårbare for kritikk fra kolleger fordi miljøet er så lite.

– Kjønnsforskning er et lite fag. Får man kritikk av en annen kollega kan man oppleve det som at plassen man har innenfor faget trues, sier hun.

– Det er få faste stillinger innenfor kjønnsforskningen, og få professorer. Så hvis én av to går ut og kritiserer forskningen din har du jo i realiteten fått halve forskningsfeltet mot deg. Det blir ikke like sårbart om én av tjue professorer i historie går ut mot en kollega.

Politikk og forskning

Johansson Wilén mener forholdet mellom politikk og vitenskap er flytende for mange fagområder. Det gjelder særlig innenfor samfunnsvitenskap, men også for mange humaniorafag.

– Vitenskapen skal være objektiv, mens politikk handler om makt. Jeg tenker at man like gjerne kan bli politisk engasjert gjennom å forske som at man blir forsker fordi man er opptatt av politikk, sier hun.

En konsekvens av en slik fryktkultur i akademia kan være at forskerne «safer» og ikke tør å forske på kontroversielle temaer.

– Det objektive perspektivet og fakta fra forskningen kan føre til politisk engasjement. Man kan bli opptatt av miljøpolitikk av å forske på truede dyrearter. Selv ble jeg politisk engasjert av å lese Det annet kjønn av Simone de Beauvoir.

Ifølge Johansson Wilén er det lettere å beskylde forskere innenfor fag som miljø-, innvandring- og kjønnsforskning for å være politisk motiverte fordi det er mer åpenbart knyttet til politiske spørsmål.

– En økonomiforsker også kan være politisk motivert selv om det ikke er så synlig, sier hun.

– Ta for eksempel næringslivsøkonomi og forskning på forholdet mellom arbeidstakere og ledelsen, men slike har i større grad et skinn av objektivitet, men er også nært knyttet til politikk.

Les også: Når sannheten forbys

«Genusforskningen» i hardt vær

I Sverige er det kjønnsforskningen og forskning på etnisitet som er mest debattert i media.

– Motstandere av kjønnsforskningen i Sverige har stilt spørsmål ved om forskningen kan kalles en vitenskapelig disiplin, og beskylder forskerne for å holde på med politikk og ikke med forskning.

En av grunnene til at kjønnsforskningen blir debattert er at kjønnsperspektiver i 2016 ble et kriterium når man skal søke forskningsrådene om finansiering, uavhengig av forskningsområde, forteller Johansson Wilén.

– Mange ser dette som at politikken overstyrer forskningen og at forskernes frihet innskrenkes. De legger skylden på kjønnsforskningen, og mener at alle tvinges til å forske på kjønn, sier hun

– De ser på kjønnsforskningen som hegemonisk og en maktfaktor, men dette er et EU-direktiv og har ingenting med kjønnsforskningen å gjøre.

Forskningen trenger kritikk

Johansson Wilén mener at det er viktig at man kritiserer forskningen.

– Men kjønnsforskningen er blitt så hardt kritisert at forskerne på dette feltet er blitt ekstra sårbare, tror hun.

– Det er synd, fordi kritikk er viktig og kan være nyttig og konstruktiv og bidra til å utvikle og styre faget. Alle fag trenger kritikk både innenfra og i media.

Vi må aldri slutte å spørre: Hva er kjønnsforskning?

Selv skrev Johansson Wilén doktoravhandling om venstreorienterte feminister.

– I den forbindelse presenterte jeg avhandlingen min for en gruppe feminister som stilte kritiske spørsmål som både var gode og nyttige.

– Kritikken setter forskningen i bevegelse. Derfor er det synd om det etablerer seg en kultur på universitetet der man er redd for kritikk og hat.

En slik kultur kan for alvor true den akademiske ytringsfriheten, mener Johansson Wilén.

– En konsekvens av en slik fryktkultur i akademia kan være at forskerne «safer» og ikke tør å forske på kontroversielle temaer, sier hun.

– Det vil skade den akademiske samtalen og den frie forskningen.

– Akademia har endret seg

Universitetet kan bidra til å skape en infrastruktur innenfor akademia som gir rom for den produktive kritikken, mener Johansson Wilén.

– Blant annet ved å skape tryggere ansettelsesforhold for forskere så de slipper å føle at de setter karrieren på spill hvis de publiserer kontroversielle forskningsfunn, sier hun.

– I visse utsatte forskningsmiljøer burde man lage støttegrupper og for eksempel informere om hvordan man kan takle hatefulle ytringer i sosiale medier. Det er viktig at forskere lærer seg å tolke og forstå mediedebatten og lærer seg strategier for å mestre den.

Mange forskere Johansson Wilén har intervjuet mener forholdene i akademia har endret seg.

– Forskere som har holdt på lenge ser at flere er opptatt av forskningsresultater og av at forskningen skal være samfunnsnyttig, sier hun.

– Det er blitt lettere og mer akseptabelt å hetse en litteraturviter som forsker på Selma Lagerlöf, og stille spørsmål som: «Hvorfor er denne forskningen nyttig for meg?».

Den viktige, selvkritiske samtalen

Selv har Johansson Wilén ikke opplevd å få hard kritikk utenifra.

– Jeg har fått faglig kritikk som har vært konstruktiv for meg, men aldri opplevd å få hatefulle mail fra fremmede, sier hun.

– Jeg har også lært meg å skille bedre mellom person og fag enn tidligere. For noen år tilbake fikk jeg kritikk fra en kjent svensk feminist og ble skamfull. Jeg turte ikke å svare på kritikken, det ville jeg gjort i dag.

Det at kjønnsforskerne er utsatt for så hard kritikk utenifra har også gjort dem mer sårbare for kritikk innenfra, tror Johansson Wilén.

– Vi går derfor glipp av den indre samtalen som er viktig innenfor alle fagområder for at faget skal utvikle seg, sier hun.

– Kjønnsforskningen har en stolt kritisk fagtradisjon som ikke må stoppe opp. Det er viktig for faget at vi opprettholder den selvkritiske samtalen. Vi må aldri slutte å spørre: Hva er kjønnsforskning?

Les også: Høyrepopulisme i øst truer kjønnsforskning