Kritiske kolleger kan hindre forskerne i å delta i offentligheten

Kritiske kolleger kan hindre forskerne i å delta i offentligheten

Forskere frykter særlig kritikk fra kolleger og overordnete innenfor samme fagfelt, sier sosiolog Marte Mangset. I en ny bok har hun sett på hva som kan hindre forskere fra å uttale seg i media.
Faglige motsetninger innad i forskningsmiljøene kan påvirke i hvilken grad forskerne uttaler seg i offentligheten, viser ny forskning.

– Kunnskapen er under sterkt press. Derfor er det viktigere enn noen gang at forskere deltar i offentligheten, sier Marte Mangset.

Mangset er sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) og førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet. Sammen med ISF-kolleger har hun i en ny bok blant annet sett nærmere på hvordan organiseringen av akademia og interne, faglige skillelinjer påvirker ytringsfriheten. Tre av kapitlene i boka lanseres i dag.

Frykter forenkling av forskningsfunn

Rapporten om ytringsfrihet fra 2021 viste at flere faktorer gjorde at forskere vegret seg for å delta i offentligheten, både ved å bli intervjuet om egen forskning, kommentere politiske spørsmål eller å delta i debatter. I den nye boka tar Mangset og kolleger utgangspunkt i dybdeintervjuer med forskere på kjønn, innvandring og klima.


– Interne kamper kan gjøre at forskere vegrer seg for å delta i den offentlige debatten, ifølge Marte Mangset. Foto: OsloMet

– Dette er forskningstemaer som det var særlig interessant å undersøke i dybden. De blir ofte debattert i media fordi de er politisk kontroversielle.

Det vi kaller en tabloid medielogikk er grunnen flest forskere oppgir som et hinder for å uttale seg, forteller Mangset.

– Altså at de avstår fra å uttale seg eller formidle forskningen sin gjennom media fordi de opplever at funnene deres blir forvrengt eller forenklet på en måte de ikke kan stå inne for, utdyper hun.

– Mange av forskerne forteller at de har hatt ubehagelige erfaringer med media som gjør at de vegrer seg for å la seg intervjue av journalister i ettertid.

Kritikk fra kolleger tyngst å ta

En annen faktor som påvirker forskernes deltakelse i offentligheten, ifølge Mangset, er frykten for kritikk og hatefulle ytringer.

– Når de uttaler seg offentlig om forskningen, frykter de særlig kritikken fra egne kolleger, sier hun.

– Det er ikke så farlig om folk de ikke kjenner kritiserer dem. Men hvis en professor på feltet eller en annen kollega sier at dette er tynt, så tar de det tungt.

Derfor har Mangset og kolleger også sett nærmere på dynamikken internt i akademia.

– Vi har undersøkt hvordan finansieringsstrukturen og hva som er meritterende påvirker forskernes deltakelse i offentligheten, forteller hun.

– Å uttale seg i media og skrive debattinnlegg i aviser gir ikke publiseringspoeng. I tillegg tar det mye tid fra annen aktivitet som kan bidra til opprykk og fast ansettelse, som å publisere i prestisjetunge tidsskrifter.

Faglige motsetninger et hinder

Mangset mener også at faglige motsetninger innad i miljøene kan påvirke i hvilken grad forskerne uttaler seg i offentligheten.

– Interne kamper kan gjøre at forskere vegrer seg for å delta i den offentlige debatten.

Kjønnsforskningsfeltet er et eksempel på dette, mener Mangset.

– Innenfor kjønnsforskningen ser vi en skillelinje mellom forskere som jobber med kjønnsidentitet og de som jobber med likestillingsforskning, utdyper hun.

Noen av de vi intervjuet fortalte om å bli fryst ut av andre kolleger og bli behandlet som avleggs.

Hun viser til at forskningen på kjønnsidentitet er mer teoriorientert, mens likestillingsforskningen er mer empirisk og handler for eksempel om kjønnsforskjeller i lønn og på arbeidsmarkedet. I tillegg går det et skille mellom de som forsker på biologisk kjønn og de som forsker på kjønnsrollene i tilknytning til kultur og samfunn.

– Disse faglige motsetningene kan medføre harde kamper mellom forskerne. Det blir en sammenblanding av faglige og moralske argumenter, og dermed oppleves angrepene som svært sterke, understreker Mangset.

– Man kan bli beskyldt for å være konservativ og forsvare et utdatert kjønnsrollemønster eller at man ikke støtter de som vil skifte kjønn. I tillegg kan det å være på “feil” side av slike faglige skillelinjer også redusere muligheten til å få forskningen publisert.

Likestillingsforskningen har sterk status

Det har skjedd en utvikling innenfor kjønnsforskningen de siste årene som har endret hvilke deler av forskningen som har mest status. Det har også ført til steile motsetninger forskerne imellom og gjort at mange forskere på feltet kvier seg for å ytre seg offentlig, mener Mangset.

– I dag har likestillingsforskningen fått en sterkere posisjon, mens det tidligere var forskningen på kjønnsteorisom var mest dominerende. Dette har også ført til sterke motsetninger og harde kamper forskerne imellom, sier hun.

– Noen av de vi intervjuet fortalte om å bli fryst ut av andre kolleger og bli behandlet som avleggs. Men akkurat hva som står faglig sterkt kan også variere fra institusjon til institusjon og mellom ulike forskningsmiljøer.

Opptatt av å tåle motstand

Et annet kapittel i boka tar for seg hvordan sammenblanding av fag og politikk også kan påvirke ytringsrommet for forskere.

– Det er flest forskere på venstresiden, noe som kan gjøre det vanskelig å delta i den offentlige debatten, forteller Mangset.

– Mange forskere opplever å bli stemplet som politiske, og dermed avfeid som mindre troverdige.

Det er viktig at ledere støtter opp om medarbeiderne sine, men det betyr ikke at de trenger å stille seg bak alt vedkommende sier.

De fleste forskerne som ble intervjuet, fra både klima-, innvandrings- og kjønnsforskning, er likevel opptatt av å tåle motstand og innstilt på å tåle kritikk så lenge den er saklig.

– Det at forskningen blir kritisert i offentligheten kan også være et viktig korrektiv og bidra til å styrke forskningen, men den bør gå på sak og ikke person og helst ikke komme fra andre kolleger.

– Ta for eksempel Hjernevaskdebatten som rammet kjønnsforskningen hardt, både enkeltforskere og faget som helhet. Flere vi har intervjuet mener likevel at det satte i gang en fagdebatt som var viktig og nødvendig, selv om de er uenige i måten det skjedde på og synes journalistikken var uredelig.

Viktig å støtte kolleger

Det finnes eksempler der forskningsmiljøene selv har bidratt til å bedre ytringsklimaet, forteller Mangset.

– Innenfor klimaforskningen har man hatt støttegrupper for kolleger som får hard medfart i media. I tillegg har de jobbet aktivt med hvordan klimaforskere skal kunne tåle harde debatter, sier hun.

– Også institusjonelle endringer har bidratt til å senke konfliktnivået. For eksempel finansieringsordninger, som har krevd tverrfaglig samarbeid slik at forskere som tidligere har latterliggjort hverandre har blitt nødt til å samarbeide.

Men den faglige konsensusen må heller ikke bli for stor, advarer Mangset.

– Det er ikke feil at det finnes ulike retninger innenfor det samme fagfeltet. Perspektivmangfold er bra for fagutviklingen, og for stor enighet kan også bidra til å svekke fagutviklingen, sier hun.

– Det er viktig at ledere støtter opp om medarbeiderne sine, men det betyr ikke at de trenger å stille seg bak alt vedkommende sier.

– For demokratiet er det viktig at det ikke bare er folk i maktposisjoner som deltar i den offentlige debatten, understreker Mangset.

– Gjennom at vanlige folk får tilgang til den samme kunnskapen som makthaverne, blir de bedre rustet til å imøtegå dem.