Blir begrepet «interseksjonalitet» misbrukt?

I en fersk doktoravhandling har filosof og kjønnsforsker Amund Rake Hoffart dykket ned i debatten rundt begrepet «interseksjonalitet». Han har sett på hvordan litteraturen som kommenterer interseksjonalitet legger tydelige føringer for bruken av begrepet, og hvilke paradokser dette kan bringe med seg.

‒ Hvis avhandlingen min er en kritikk, er den også rettet mot meg selv, sier han.

Les også: Patricia Hill Collins: – Interseksjonalitet er mer enn en idé

Diskriminering av afroamerikanske kvinner

Begrepet ble først gang brukt av juristen Kimberlé Williams Crenshaw i en artikkel fra 1989, for å vise hvordan diskrimineringen afroamerikanske kvinner ble utsatt for ikke lot seg fange opp av det amerikanske antidiskrimineringslovverket (Se faktaboks).

For å vinne frem innenfor dette systemet måtte kvinnene vise at de hadde blitt diskriminert på grunnlag av kjønn eller rase, noe som gjorde at den sammensatte formen for diskriminering de opplevde som både kvinner og afroamerikanske ikke lot seg formulere.

Slik pekte Crenshaw på problematiske blindflekker i antidiskrimineringsretten, som gjorde at afroamerikanske kvinner falt gjennom sprekkene i systemet som nettopp skulle virke mot diskriminering.

Poenget var ikke bare å kritisere lovverket, men også hvordan vestlig feminisme gjerne tok utgangspunkt i hvite, heterofile middelklassekvinners opplevelser. Lovverket forstod diskriminering på bakgrunn av for eksempel etnisitet, klasse eller seksualitet som separat fra diskriminering basert på kjønn.

For Crenshaw var det nødvendigvis slik at flere former for diskriminering henger sammen, og idéen om en universell kvinnerolle stod i veien for å jobbe med det store mangfoldet av kvinners opplevelser.

Mistet problemet av syne

Interseksjonalitet har blitt et viktig teoretisk rammeverk i tiårene siden Crenshaw først satte ord på idéen. Samtidig blir hva interseksjonalitet egentlig er eller skal være mye debattert, det samme gjelder hvordan man best kan jobbe med idéene i praksis.

‒ Da jeg ble ferdig med mastergraden i filosofi, begynte jeg å utforme et forskningsprosjekt som skulle undersøke i hvilken grad det lå heteronormative antagelser til grunn for forståelsen og bruken av likestillingsbegrepet, sier Hoffart.

Jeg leste det som feilaktig bruk av interseksjonalitet, og tenkte at det interseksjonelle perspektivet ble brukt som pynt.

‒ Jeg ville se nærmere på hvordan den norske likestillingsdiskursen ofte sentrerer om den heteroseksuelle kjernefamilien. Og undersøke hvordan dette resulterer i en form for usynliggjøring av dem som ikke tilhører den gruppen, en usynliggjøring som kan beskrives som «interseksjonell».

I 2012 kom rapporten Politikk for likestilling ut. Den skulle utrede norsk likestillingspolitikk, og hadde interseksjonalitet – eller et «kjønn+-perspektiv» – som utgangspunkt.

‒ Da jeg leste rapporten ble jeg interessert i hvordan det interseksjonelle perspektivet forsvant utover i rapporten, og hvordan idéen om interseksjonalitet ble begrenset til et lite antall kategorier som ikke inkluderte seksualitet, forteller han.

‒ Jeg leste det som feilaktig bruk av interseksjonalitet, og tenkte at det interseksjonelle perspektivet ble brukt som pynt, som noe som skulle gi et skinn av inkludering og mangfold, at bruken av interseksjonalitet i rapporten ikke var «genuin», men uthult. Jeg gikk selv inn i det mistenksomme tankesporet som jeg analyserer kritisk i avhandlingen min.

En jakt på misforståelser

Da Hoffart begynte å lete etter feilbruk og misforståelser av interseksjonalitet, mistet han den interseksjonelle problematikken han egentlig ville forske på av syne. Han gikk fra konkret å ville undersøke heteronormativ usynliggjøring i likestillingspolitikken til å jakte på misforståelser av et teoretisk begrep.

‒ Dermed ble jeg trukket bort fra det som kunne vært en spesifikk interseksjonell analyse, mot en mer teoretisk evaluering av rett og feil bruk av interseksjonalitet, forklarer han.

– Dette vekket min nysgjerrighet for et spørsmål som senere fikk en helt sentral plass i doktorgradsprosjektet: Hva vil det egentlig si å misbruke et teoretisk begrep?

Hvis vi går på jakt etter misbruk og misforståelse, da forutsetter vi at det finnes et klart svar på hva interseksjonalitet er, påpeker Hoffart.

– Ting blir bare tydelig feil i relasjon til noe som er tydelig rett. Implisitt skapes altså forestillingen om en ekte, sann eller essensiell form for interseksjonalitet. Det var nettopp slike forestillinger om det «ekte interseksjonelle» jeg ville undersøke nærmere.

Hoffart understreker at interseksjonalitet nettopp handler om å løse opp i sånne essens-forståelser av undertrykkelse, hva en kvinne er og så videre.

‒ Det er der noen av de store paradoksene jeg skriver om oppstår. Hva skjer når et prosjekt som har en anti-essensialistisk intensjon begynner å essensialisere seg selv for å holde antatte misforståelser på en armlengdes avstand?

En altomfattende modell?

Selv om det ser ut til å være bred faglig enighet om interseksjonalitetens verdi og relevans, refererer man gjerne til feltet som en slagmark av meninger og definisjoner. Hoffart mener noe av grunnen til at det blir såpass hete og polariserte diskusjoner ligger i at interseksjonalitet handler om å ta et oppgjør med eksklusjon.

‒ Det interseksjonelle perspektivet bærer i seg en kritikk av feministisk tenkning for å ha videreført en ekskludering av stemmer, erfaringer og så videre, forteller han.

Jeg valgte ikke bevisst å gå for amerikanske tekster, men den amerikanske akademiske arenaen er så dominerende på dette feltet.

‒ Smerten en slik ekskludering og marginalisering har påført grupper av mennesker kan sannsynligvis forsterke tendensen man ser til at teoridiskusjoner blir til spørsmål om eierskap. Mot denne bakgrunnen er det å kreve eierskap til teoretiske begreper og forsøke å redde dem fra feilbruk og misforståelse, helt klart en forståelig impuls.

Samtidig som Hoffart begynte på sitt arbeid, kom det en bølge av artikler og bøker som forsøkte å ramme inn interseksjonalitet som prosjekt. Et gjennomgangstema var at de fokuserte på nettopp hvordan begrepet blir misforstått og misbrukt, og forsøkte å sette tydelige rammer for hva interseksjonalitet skulle være.

Les også: Toril Moi: Feministisk teori trenger en revolusjon

Spredning til nye felt

‒ Når interseksjonalitet blir popularisert og spres, oversettes det til en rekke nye felt. Og det er i denne oversettelsesprosessen anklagen om feilbruk og misforståelse oppstår, forklarer Hoffart.

‒ Grunnen til at det oppstår et behov for å publisere kommentarer om interseksjonalitet som prosjekt, er for å kunne påvirke og korrigere hvilken retning feltet skal ta. Det er en kritisk respons på hvordan interseksjonalitet har blitt «mainstream».

Et annet trekk ved tekstene Hoffart har arbeidet med, er at de hovedsakelig er skrevet av forskere basert i USA. Dette illustrerer for ham hvordan amerikanske fagmiljøer fremdeles krever et visst eierskap til interseksjonalitetsbegrepet.

‒ Jeg valgte ikke bevisst å gå for amerikanske tekster, men den amerikanske akademiske arenaen er så dominerende på dette feltet, sier han.

‒ Det blir spesielt tydelig når man snakker om hvordan begrepet interseksjonalitet «reiser». En reise for interseksjonalitet handler alltid om reisen fra Nord-Amerika. Underforstått sier man at interseksjonalitet hører hjemme i en amerikansk sammenheng.

Kan ikke romme alt

Spesielt på kjønnsforskningsfeltet mener Hoffart at interseksjonalitet har blitt paradigmatisert, altså at idéen gjøres om til en dominerende og altomfattende modell som skal gjelde for både teori og praksis.

Hoffart mener konsekvensen av en slik sterk paradigmebygging er at det ikke finnes noen vei utenom.

‒ Statusen som et slags imperativ kan bli problematisk og paradoksal, særlig for et prosjekt som definerer seg selv som å være mot hegemonier. Om en slik status som totalteori skulle være legitim, måtte interseksjonalitet kunne romme alt, og være det rette i alle sammenhenger, sier han.

Følger du påbudene, kan du påberope deg å bruke interseksjonalitet på en ansvarlig måte.

Han ser en spenning mellom hvordan teoretikerne definerer prosjektet, og hva de faktisk gjør når de skriver om det i kommentarlitteraturen. Selv om det i kjernen av idéen om interseksjonalitet ligger en motstand mot å definere klare grenser, er det nettopp dette kommentarlitteraturen bidrar til.

– Flere av studiene jeg har analysert inneholder opplistinger av påbud og retningslinjer, iblant som lange nummerte lister over «dos and don’ts», forklarer han.

‒ Følger du påbudene, kan du påberope deg å bruke interseksjonalitet på en ansvarlig måte. Du forblir innenfor. Følger du ikke påbudene, ja, da risikerer du å bli skjøvet ut.

Selv om interseksjonelle tenkere ofte definerer interseksjonalitet som et prosjekt som er skeptisk til de store, universelle fortellingene, bidrar kommentarlitteraturen til nettopp en slik universalisering, mener Hoffart:

‒ Interseksjonalitet gjøres til et generelt rammeverk, altså til en modell som kan sammenfattes i punktlister. Samtidig dras det skarpe grenser rundt paradigmet – rett og feil, «dos and don’ts», innenfor eller utenfor – som blir en form for essensialisering.

Åpenhet for flere tilnærminger

‒ Hva er egentlig problemet med å ha en essensialistisk og universell forståelse av interseksjonalitet? Hadde det ikke vært praktisk med en klart definert teori?

‒ Jeg er opptatt av motsigelsen: å si at man ikke gjør noe, samtidig som man gjør det. Så jeg har for så vidt ikke noe imot en klart definert teori, og jeg er helt åpen for at det i visse sammenhenger er nyttig å trekke klare grenser rundt et begrep.

For å være åpen for erfaring, som er en av interseksjonalitetens grunnidéer, kreves det ifølge Hoffart en åpenhet for flertydighet, og for ulike metoder og tilnærminger. En sterk paradigmebygging tillater ikke en slik åpenhet i hans øyne.

‒ Mitt poeng, som er ganske intuitivt, er at et filosofisk perspektiv ikke kan romme løsningen på alt, forteller han.

– Om paradigmebyggingen blir for sterk, risikerer vi å marginalisere visse stemmer, idéer og erfaringer igjen. Andre måter å forstå verden på faller litt i skyggen. Paradigmebyggingen kommer slik, interessant nok, på kollisjonskurs med det interseksjonelle målet om å skape rom for perspektiver som ellers ikke blir hørt. Det er denne spenningen jeg tenker bør anerkjennes og tas på alvor.

Kampen mot additivitet

Et av de sentrale problemene som behandles i kommentarlitteraturen er «additivitet». En additiv forståelse vil i korte trekk si at man tenker på identitet som bygget opp av separate faktorer, eksempelvis at man har et kjønn som er separat fra ens seksualitet som igjen er separat fra ens etnisitet, istedenfor å se det hele som én identitet. I kommentarlitteraturen trekkes det tydelige grenser mot det additive som noe det er helt avgjørende å unngå.

‒ For å gjøre interseksjonalitet til et imperativ, altså et rammeverk man ikke kommer utenom, skaper man en «annen», en slags motsetning, forteller Hoffart.

Interseksjonalitet forstås altså på samme tid som imperativ og som mysterium.

‒ I litteraturen blir additivitet en skitten, passé annen. De som ikke når interseksjonelle mål kan slik skyves ut som additive andre. Dette kan gjelde teoretikere som befinner seg i mainstream-sosiologien eller -filosofien, men additive tilnærminger finner man også internt i feltet. Derfor blir det en viktig oppgave å identifisere og korrigere dette: å feie for feltets egen dør.

For Hoffart er dette motsetningsforholdet mellom interseksjonalitet og additivitet overdrevet i debatten. Han mener at man aldri helt kan komme unna additiv tenkning.

‒ Jeg tenker at det er en så grunnleggende del av vår hverdagslige måte å tenke på, forklarer han.

‒ Jeg sier ikke at all tenkning uunngåelig er additiv, jeg sier bare at tanken om at man fullstendig kan frigjøre seg fra og overskride additive tenkemåter ikke er realistisk. Det fører en inn i masse selvmotsigelser. Jeg har analysert hvordan det vrimler av additivitet i kommentarlitteraturen om interseksjonalitet. Dette illustrerer hvordan det er en del av det akademiske hverdagsspråket, også på interseksjonalitetsfeltet.

Urettmessig ansvar til praksisfeltet

Hoffart mener at søkelyset på motsetningen mellom additivitet og interseksjonalitet fører til at teoretikerne skyver en urettmessig stor ansvarsbyrde over på de som jobber med interseksjonalitet i praksis. Det kan for eksempel gjelde aktivisme, politikkutforming, utdanning, menneskerettighetsarbeid, diskrimineringsrett eller konkrete forskningsmetoder. Praktikerne ender ofte opp med å gjøre det som oppfattes som additiv feilbruk, og får igjen kritikk av teoretikerne.

– Som for eksempel når ideen om interseksjonalitet i aktivistiske miljøer iblant oversettes til den litt forenklede, men lettere kommuniserbare, tanken om «dobbel» og «trippel» undertrykkelse, forklarer han.

– Eller som da jeg selv mistenksomt trålet den statlige utredningen om likestillingspolitikk og fastslo at den la en problematisk additiv forståelse av interseksjonalitet til grunn.

Ifølge Hoffart finnes det en interessant spenning i den brede faglige enigheten om interseksjonalitetsperspektivets verdi og relevans, samtidig som mange opplever at det finnes en tåke rundt hvordan man faktisk skal anvende det. Han trekker frem et nylig spesialnummer av det nordiske kjønnsforskningstidsskriftet NORA, som bar tittelen «Intersectionality yes, but how?».

Hør også på: Kjønnsavdelingen 16 - Interseksjonalitet: Likestilling for alle?

Imperativ og mysterium

‒ Interseksjonalitet forstås altså på samme tid som imperativ og som mysterium, understreker han.

‒ Tåken kommer ikke til å lette av at man går på jakt etter feilbruk og misforståelser. Den vil heller kunne lette om man mykner litt opp det absolutte skillet som skapes mellom interseksjonalitet og additivitet i den teoretiske litteraturen.

Jeg tror ikke at det er særlig hensiktsmessig å drive en slags teoretisk misjoneringsprosess hvor vi skal lære folk hvordan de skal tenke.

Hoffart mener det ikke er særlig produktivt eller rettferdig å skyve ansvaret over på praktikerne.

‒ Jeg tror man heller burde ha en mer avslappa innstilling til additive tilnærminger, sier han.

‒ Om vi på et teoretisk nivå innfører et forbud mot additivitet, som gjør at praktikere igjen og igjen havner i trøbbel, vil det bare opprettholde en lite konstruktiv dynamikk mellom interseksjonell teori og bruken av den.

Håp for fremtiden

Nå håper Hoffart at flere vil ta spenningen mellom teori og praksis på interseksjonalitetsfeltet seriøst. Hvis flere er villige til å mer åpent utforske hvordan teorien kan anvendes i empirisk forskningspraksis heller enn å la seg fange av diskusjoner om korrekt og ansvarlig bruk av begrepet, mener han at feltet vil kunne jobbe mer konstruktivt.

‒ Jeg tror ikke at det er særlig hensiktsmessig å drive en slags teoretisk misjoneringsprosess hvor vi skal lære folk hvordan de skal tenke, og i dette tilfellet hvordan de skal frigjøre seg fra additivitetens lenker, sier han.

‒ Da tror jeg heller det blir viktig å frigjøre seg fra den eksepsjonalistiske tanken om at man selv har klart å vaske sin egen tenkning ren for additivitet. Først da kan vi anerkjenne hvordan vi alle er impliserte i additive tenkemåter.

Ønsker et mildere blikk

Han ønsker at fagfeltet kan møte det additive med et mildere og mer interessert blikk.

– Kanskje kan vi da innse at det i visse sammenhenger er en ganske nyttig og belysende måte å tenke på? 

Hoffart tenker det bør finnes rom for mer additive innganger, også innenfor interseksjonell forskning.

– Hvis målet er å produsere god og mangfoldig forskning, så tenker jeg at en slik oppmykning av motsetningsforholdet mellom interseksjonalitet og additivitet er veien å gå, sier han.

– Og hvis jeg helt på tampen får skyte inn en litt abstrakt formulering, så er jo et argument i avhandlingen at disse to tilnærmingene egentlig står i et «interseksjonelt» forhold til hverandre: at interseksjonalitet og additivitet konstituerer og impliserer hverandre.