Gerda Walther: Mennesker imellom

Kronikk

Gerda Walther: Mennesker imellom

Gerda Walther er det sosiale fellesskapets filosof, skriver Kristin Gjesdal.
Gerda Walther (1897–1977) forente marxisme og fenomenologi.

Det er ikke ofte sosialisme og fenomenologi nevnes i samme åndedrag. Tvert imot er vi vant til å tenke at der kritisk teori førte marxismen videre gjennom og forbi mellomkrigstida, er den tyske fenomenologien – med sin forpliktelse på erfaringsanalyse – selvbestaltet apolitisk eller til og med konservativ (Heidegger er paradeeksempelet).

Men vane og sannhet er to forskjellige ting. Gerda Walthers (1897–1977) synergi mellom sosialisme og fenomenologi viser hvor feil vi kan ta. Og man kan spørre seg hvordan vi har endt med å overse den retningen Walther staker ut for oss, samtidig som vi har kanonisert en nasjonalsosialist som Martin Heidegger. Det skal godt gjøres å benekte at kjønn kan ha spilt en rolle her, og at selv langt inn i det tjuende århundret var en kvinnelig filosof nær sagt et uhørt fenomen innenfor det etablerte akademia.


Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University, har skrevet en kronikkserie om kvinner i filosofien. Foto: Temple University

Walther fikk sitt politiske engasjement inn med morsmelka. Faren var en velkjent sosialdemokrat, og etter at han ble tvunget til å forlate Frankfurt på grunn av sin aktivisme, ble han leder for et tuberkulosesanatorium i Schwarzwald. Som ung leste Walther Hegel, Marx og Engels. Hun håpet opprinnelig å studere sosiologi og politikk med Max Weber. Etter et kurs med Max Pfänder vendte hun seg i stedet mot fenomenologien, først i München, hvor Pfänder holdt til, dernest i Freiburg, hvor hun ville studere med Edmund Husserl.

Husserl var imidlertid skeptisk til å ta en ung, politisk aktiv student inn i sin krets. Men etter innspill fra filosofen Edith Stein – som ofte fikk i oppgave å vurdere hans aspiranter – ble Walther innlemmet først i Steins klasse og dernest for studier med Husserl selv. Da hun skulle skrive doktorgraden, vendte hun imidlertid tilbake til Pfänder i München, hvor hun kunne skrive om et selvvalgt (snarere enn tildelt) emne. Emnet hun valgte seg, var en studie av det sosiale fellesskap – hva det grunnleggende sett består av og hva som forener ulike typer sosiale fellesskap.

Walther kritiserte Husserls filosofi for dens orientering mot den rene bevisstheten. En slik filosofi, mener hun, blir lett for mager og abstrakt. Videre ser hun mennesket som et grunnleggende sosialt vesen. Vi er ikke først rene bevisstheter som dernest er sosiale. Det er gjennom vår sosiale væren at vi kan realisere oss fullt og helt. Dermed blir studiet av det sosiale fellesskapets væremåte eller ontologi også en studie av hva som til syvende og sist gjør oss til mennesker.

Man kan spørre seg hvordan vi har endt med å overse Walther, samtidig som vi har kanonisert en nasjonalsosialist som Martin Heidegger.

Der Edith Stein, som også var opptatt av mellommenneskelige relasjoner, ser empati som en grunnbetingelse for sosialt fellesskap, argumenterer Walther for at det er vår evne til sosiale fellesskap som i sin tur muliggjør empati. Spørsmålet hun er opptatt av, blir dermed hvordan sosiale fellesskap dypest sett er og fungerer. For Walther står én tanke her sentralt: Sosiale fellesskap er ikke avhengig av at medlemmene deler ytre trekk (som rase, kjønn eller uniformer), men at de har en delt orientering mot et samhold.

Heidegger fulgte Walthers forelesninger og skal ha blitt influert av hennes kritikk av Husserl. For Heidegger kom imidlertid vår sosiale omgang først og fremst til å bli knyttet til en «uegentlig» eksistens, hvor jegets orienteringer forflates idet det lar seg dominere av en slags abstrakt forventning om hva seg hør og bør – det enkelte jeget blir så å si absorbert i en forestilling om hva det er å skikke seg vel. Det er kun i en mystisk og nesten hellig tildragelse, hvor folket velger seg sin fører (som Heidegger skriver i «Væren og tid», at vi finner et ekte fellesskap. Det er en posisjon som knapt kunne befunnet seg lengre fra Walthers.

Langt inn i det tjuende århundret var en kvinnelig filosof nær sagt et uhørt fenomen innenfor det etablerte akademia.

Etter at Walther hadde avlagt den første doktorgraden, ønsket hun å fortsette med en habilitasjon, slik at hun kunne kvalifisere seg for akademiske stillinger. Planen var nå å jobbe under veiledning av Karl Jaspers. Av økonomiske grunner måtte habilitasjonsgraden avbrytes. Walther ga imidlertid ikke opp filosofien. I 1923 publiserte hun et verk om mystikkens fenomenologi – en tekst som, idet den også tar opp grensene for rasjonell tenkning, har fått mye oppmerksomhet i forskningslitteraturen de siste årene.

Under krigen, da Hitler (i likhet med de allierte) var interessert i å utforske okkultismens militærstrategiske (!) potensial, ble Walther arrestert, men løslatt da hun nektet å samarbeide med nazistene. Walthers selvbiografi fra 1960 er et veritabelt personlig, historisk og filosofisk vitnesbyrd om den tidlige fenomenologibevegelsen.

Med sitt sosiale engasjement føyer Walthers verk seg inn i den typen engasjert filosofi som kjennetegner mange kvinnelige filosofer fra romantikken av. Gitt den senere tids interesse for fenomenologiens tidlige fase, står hennes verk helt sentralt i og med det originale og viktige forsøket på å bygge bro mellom fenomenologiens analysemetode og sosialismens forpliktelse på fellesskap.

Når vi tenker på mulighetene innenfor det tjuende århundrets filosofi, vil vi være tjent med å ta den fulle bredden i fenomenologibevegelsen med i betraktning.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen