Lou Salomé: Erotikk og tabu

Kronikk

Lou Salomé: Erotikk og tabu

For Lou Salomé handler det erotiske om skaperkraft, skriver Kristin Gjesdal.
Lou Andreas-Salomé strevde med å bli kvitt stemplet som femme fatale.

Lou Andreas-Salomé (1861–1937) reiser spørsmål ved tradisjonelle kjønnsskiller, diskuterer biseksualitet og leverer avgjørende bidrag til psykoanalysen – både som filosof og, senere, praktiserende analytiker. Hun er og blir et intellektuelt kraftverk og en tenker som provoserer.

Salomé ble født i St. Petersburg av tysktalende foreldre. I selvbiografien «Lebensrückblick» beskriver hun sin tidlige religiøse og filosofiske oppvåkning. Hun leste Spinoza, Leibniz, Voltaire, Rousseau, Kant, Fichte, Schopenhauer og Kierkegaard. Etter hvert søkte hun seg etter hvert til universitetet i Zürich, hvor det var tillatt for kvinner å studere.


Kristin Gjesdal, filosofiprofessor ved Temple University, har skrevet en kronikkserie om kvinner i filosofien.
Foto: Temple University

Salomé ble syk og la ut på en lengre reise i Europa. Det var på denne reisen at hun traff Friedrich Nietzsche – som angivelig skal ha falt hodestups for henne. Salomé skrev senere en studie av Nietzsches arbeid og posisjon innenfor tysk 1800-tallskultur. Hun var, med andre ord, tidlig ute med å anerkjenne Nietzsche som filosof. Det var angivelig gjennom hennes formidlingsarbeid at Georg Brandes, som jo ofte får æren av å være den første som satte Nietzsches filosofi på dagsorden, fattet interesse for hans verk. Andre viktige bidrag er Salomés studie av Ibsens kvinneskikkelser, oversatt til norsk av Hulda Garborg. Salomé skulle også besøke Garborgs hjem på Hvalstad da hun turnerte i Skandinavia.

Det er et paradoks at en så kompromissløs tenker som Lou Salomé ofte blir husket som muse for mannlige genier. Og mannlige genier var det ingen manko på i hennes krets: Nietzsche, Rilke og Freud er bare noen eksempler. Sistnevnte respekterte Salomé i den grad at han sendte sin datter Anne i analyse hos henne.

Mannlige genier var det ingen manko på i hennes krets: Nietzsche, Rilke og Freud er bare noen eksempler.

På samme unyanserte vis huskes Salomé for et legendarisk portrett som ble tatt sammen med Paul Rée og Friedrich Nietzsche. Nietzsche trekker en kjerre, Salomé sitter godt plassert i kjerren med en ridepisk, og Rée står lett henslengt foran scenen. Ifølge Salomé var både bildet og oppsettet Nietzsches idé. Men det var hun som i ettertid fikk streve med å bli kvitt stemplet som femme fatale. Og videre ville det bli Salomé som fikk oppleve at hennes egne, originale argumenter ble mindre vektlagt enn den angivelige innflytelsen fra Nietzsche og Freud.

Hovedverket «Erotikken» ble skrevet etter invitasjon fra Martin Buber. For Salomé er det erotiske en kategori som går langt utover seksualitet i snever forstand. Det dreier seg heller ikke om romantiske lengsler; det erotiske er en fullstendig grunnleggende kategori som ligger bak og forener det kroppslige og det intellektuelle. Som sådan bygger det erotiske også bro både mellom enkeltmennesket og dets sosiale sammenhenger, og mellom natur og kultur.

Les også: Finner homofil kjærlighet i romaner av Åsmund Sveen og Tarjei Vesaas

Filosofisk sett, mener Salomé, er det erotiske fullstendig misforstått. På den ene siden er det erotiske redusert til seksualitet (for dernest å undertrykkes eller kues). På den annen side er det analysert og dissekert gjennom fornuften alene (altså gjennom én av de formene det erotiske foregriper, men ikke på noen måte kan reduseres til). For Salomé – og her ser vi arven fra Spinoza så vel som en parallell til Germaine de Staël, Karoline von Günderrode og Bettina Brentano von Arnim (alle tre er tidligere presentert i denne spalta) – åpner det erotiske heller for en grunnleggende helhetserfaring av livet som sådant.

Salomé knytter det erotiske til en dypere, menneskelig skaperkraft. I begge tilfeller står vi overfor et livsoverskudd som gis fritt uttrykk og reproduseres. Det er også, argumenterer hun, erfaringen av – eller til og med ærefrykten ved – dette livsoverskuddet som ligger bak og motiverer religiøs erfaring. Religion må, ifølge henne, til syvende og sist ledes tilbake til evnen til å føle en dypere forbindelse med alt som lever, og med naturen som helhet.

Salomé knytter det erotiske til en dypere, menneskelig skaperkraft.

Salomé var ikke den eneste kvinnelige tenkeren som fattet interesse for Nietzsche. Det fantes både svenske og norske kvinnelige Nietzsche-lesere. Hedwig Dohm, presentert tidligere i denne kronikkserien, hører også hjemme i denne sammenhengen. Ettersom Salomé ikke eksplisitt reiser spørsmål ved filosofens antikverte kvinnesyn, plasserer Dohm henne i den mer konservative Nietzsche-leiren.

Det er liten tvil om at denne kritikken har noe for seg. Samtidig ser vi at Salomé, i likhet med Dohm selv, kritiserer en essensialistisk eller biologistisk forståelse av kjønn. Salomé bruker den kvinnelige psyken som et metaforisk prisme til å identifisere og diskutere de dypere samfunnsmessige press og føringer som gjennomsyret andre halvdel av 1800-tallet.

Les også: Kunnskapsløyse skulle halde ugifte jenter unna sex

Salomé møtte Freud i 1911. I løpet av de neste årene skulle hun ha regelmessige opphold i Wien. Blant hennes teoretiske bidrag til psykoanalysen står studier av biseksualitet, av kvinners seksualitet og av narsissisme. Da Salomé døde i 1937, ble biblioteket og skriftene hennes raskt konfiskert av nasjonalsosialistene, som var skeptiske til hennes utøvelse av det de oppfattet som en jødisk vitenskap.

Både som filosof og psykoanalytiker er Salomés arbeid dristig, originalt og, ikke minst, provoserende. Hennes tenkning fortjener en renessanse.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen