– Kan tiltak forsterke utenforskap?

– Vi ønsker å forstyrre samfunnsdebatten om utenforskap, sier Ove Skarpnes. 

Han er en av to redaktører av boka og antologien Det samfunnsskapte utenforskapet, sammen med Ann Christin Nilsen. Begge er professorer i sosiologi ved Universitetet i Agder. 

Innsatsen er større enn noengang

Innsatsen for å forebygge utenforskap har neppe vært større noen gang. «Tidlig innsats» er ett eksempel på et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid mellom offentlige instanser som Helsedirektoratet, NAV, Utdanningsdirektoratet og Bufdir. 

I 2025 kom regjeringen med en stortingsmelding om sosial utjevning og like muligheter i oppveksten som skal «mobilisere alle deler av samfunnet mot et felles mål om å nå nullvisjonen for utenforskap blant barn og unge».

Til tross for denne innsatsen har ikke utenforskapet blitt mindre, snarere tvert imot. Sykefravær, psykisk uhelse og elever som mistrives på skolen er tall som ikke har gått ned, på tross av ulike tiltak.

Dette paradokset er utgangspunkt for boka. Kan tiltak til og med forsterke utenforskap?

Utenforskap er gjerne noe som oppstår i møte med institusjoner: barnehage, skole, arbeid og høyere utdanning. 

De to redaktørene har noen ambisjoner med boka. Den ene er å røske i samfunnsdebatten om utenforskap. Den andre er å problematisere måten utenforskap blir til på, og rette et mer kritisk blikk mot institusjonene: kan man gjøre innenforskapet større?

– En av tesene våre handler om å gjøre livsløpet mindre rigid. Eller utvide rammene for det vi ser på som normalt.  

Selvforsterkende myter

– Hvem er egentlig utenfor?

– Vi betviler ikke at utenforskap er helt reelt, og det ser også ut til å være mye av det, sier redaktørene.

Det er kriminalitet, skolevegring, psykisk uhelse eller NEET, «Ikke i utdanning, ikke i jobb» på norsk. Det er gutter som faller utenfor, og jenter som faller utenfor. Kriminalitet og isolering er en vanlig årsak blant gutter, sykefravær for kvinner. Redaktørene har fått med seg 13 forskere til å skrive om de etablerte «bekymringskategoriene».

– Det bekymringsfulle skolefraværet er en relativt ny kategori når man snakker om utenforskap, sier Nilsen. 

Men drop outs og skulking har man jo snakket om lenge, fortsetter hun. 

En annen bekymring er psykisk uhelse blant unge. 

– Man kan få inntrykk av at stadig flere av dagens unge rapporterer psykisk uhelse. Men de tallene har jo stabilisert seg. Faktisk er det en viss nedgang, men det skulle man ikke tro når man leser i mediene.

Slike myter og fortellinger kan ha en selvforsterkende effekt, tror Nilsen.

– Det er fort gjort at ungdom tilegner seg denne kunnskapen og tenker at det er jo sånn i dag at vi sliter. «Jeg har dårlig psykisk helse, og det er sånn det er å være ung i dag», liksom.

Barn i risiko

Når barn begynner i barnehagen har de som jobber der en viktig oppgave med å identifisere hvilke barn som er i risiko, forklarer Nilsen. 

– Da bygger man gjerne på en forståelse om hva godt foreldreskap er, kombinert med en statistikk om hvilke egenskaper som fører til ulike utfall. De som vokser opp i fattige hjem får gjerne dårligere skoleresultater generelt. Men det er likevel problematisk å ta det ned på individnivå, for der er bildet mye mer komplekst. Og de fleste som vokser opp i fattigdom, kommer ut av fattigdom. 

Det er en myte at fattigdom avler fattigdom, sier Nilsen.

Hun har forsket på hva ideen om tidlig innsats gjør med profesjonelle som jobber med barn. Her handler det om å identifisere «barn i risiko» på helsestasjoner, barnehager og i skolen. «Barn i risiko» er en bekymringskategori som brukes om barn som vokser opp i situasjoner man antar kan begrense barns mulighet til å få god omsorg og en sunn utvikling, skriver Nilsen i et kapittel. 

– Barn som er i risiko kan for eksempel være barn av familier med innvandrerbakgrunn og fattigdom, der man antar at det vil bli et utenforskap. Det bekymrede blikket rettes mot slike barn før de i det hele tatt har blitt bekymringsfulle.

Det gjør noe med hva man ser, mener hun. 

Og det gjør ikke nødvendigvis situasjonen bedre, det kan til og med forsterke utenforskapet.

Avvik kan gi tilhørighet

En tese i boken er at kunnskap er performativt. Det vil si at den er med på å forme virkeligheten. I denne sammenhengen kan for eksempel kunnskap om risikofaktorer for å falle utenfor både skape og forsterke utenforskap.

Noen kan for eksempel finne tilhørighet i å havne i en eller annen kategori for avvik, forklarer Nilsen. At en elev definerer seg selv som en «drop-out», for eksempel.

– De aller fleste barn som også vokser opp under barnevernets omsorg, får det godt i livet. Samtidig er det en høyere forekomst av de som har vanskelige oppvekstvilkår som det også går dårlig med i livet. Mens mange av de som vokser opp og har det godt, kan få det vanskelig i livet. Men de blir jo ofte usynliggjort. 

Statistisk samvariasjon er ikke det samme som kausalitet – at innvandrerbakgrunn eller fattigdom fører til utenforskap. Men statistikken preger blikket vårt, mener hun. 

Om man antar at folk som har det vanskelig vil få det vanskelig, ja, så er kanskje sannsynligheten større for at det faktisk blir sånn, konkluderer hun.

Dette er en balansegang, forklarer forfatterne. 

De ønsker ikke å underslå at utenforskap finnes, tvert imot, sier Skarpenes.

Men forfatterne ønsker å skifte fokuset i debatten til å gjøre flere strukturelle grep, som å forsøke å gjøre noe på sosiale forskjeller og boligmarked. Og med institusjonene som mennesker er innom i løpet av et liv. 

«Gutteproblemer» 

De siste årene har «gutteproblemer» stått høyt på agendaen.

– Mange av de tingene vi bekymrer oss for når det kommer til gutter, er ikke nye fenomener, der har statistikkene vært dårligere så lenge vi har ført statistikk. Det betyr at det er noe som gjør at vi bekymrer oss for det nå, sier Skarpenes. 

Gutter gjør det jevnt over litt dårligere i skolen, og særlig sett i sammenheng med sosioøkonomisk bakgrunn. Men det er ikke sikkert det er en god måler på hvordan de gjør det i livet eller på utenforskap.

– På forunderlig vis får man likevel et samfunn der flere menn er sysselsatt, og menn tjener mer enn kvinner sett i et lengre løp. Disse skoleresultatene er altså ikke nødvendigvis en god predikasjon på hvordan det går senere i livet, sier Nilsen.

– Det er også sånn at guttene bruker mindre tid på lekser og skolearbeid enn det jentene gjør. Det hadde jo sånn sett vært underlig om ikke jentene gjorde det bedre enn guttene, skyter Skarpenes inn.

Men på den annen side:

– Hvorfor skal guttene bruke mer tid når det likevel går bra for dem i slutten av livet, spør han.

Derfor stiller de også spørsmålstegn ved et mye diskutert tiltak de siste årene, nemlig senere skolestart. Dette har særlig blitt fremhevet for gutter som er født sent på året.

Et slikt tiltak handler om å få resultatlikhet mellom gutter og jenter. Men kanskje bør man heller rette blikket mot skolen dersom det er skolegangen som utløser ulikhet. 

– Altså, hvis det er skolen som er problemet. Så kan ikke elevene være løsningen, sier Nilsen.

– Det er ikke nødvendigvis sånn at folk bare faller ut av systemer. Folk skyves ut av systemer som er endret såpass mye over tid at det er vanskeligere å være … ja, menneske, holdt jeg på å si.

Rommet for mangfold har kanskje blitt for trangt, sier hun.

Havner i krysspress

I sin doktorgad har Elise Djupedal dokumentert at antallet skoletimer har gått opp siden seksårsreformen ble innført. I tillegg har dagens skole noen trekk som kanskje kan gjøre det tyngre å være på skolen, mener redaktørene.

– Ikke bare krever skolen tilstedeværelse, men også at man byr på seg selv, er aktivt deltakende og holder presentasjoner, påpeker Skarpenes. 

Han tror elever står i en form for krysspress mellom kontinuerlig måling og testing, samtidig som de skal være autentiske. 

– Trives du ikke, må du med andre ord tilbringe mer tid på skolen. Det er kanskje vanskeligere å stikke seg vekk og vanskelig å vite hva man egentlig blir målt på. Det er også en kontekst vi må ha med oss: Det kan være en grunn til at flere mistrives på skolen.

Dersom en elev får bekymringsfullt skolefravær, det man ofte kaller skolevegring, skal det iverksettes tiltak for å hindre at hen faller ut. Gjerne med både kontaktlærer og psykolog. 

– Men det er ikke nødvendigvis slik at fravær avler mer fravær. 

Og summen av alle tiltakene kan føre til at eleven må bruke enda mer tid på et sted der hen i utgangspunktet mistrives. 

Vi må heller ha en skole som gir gutter født seint på året rom for å være seg selv, fremholder forskerne.

– Ofte fremstilles det som at guttene får det dårligere når jentene gjør det bedre. Men dette er ikke et nullsumspill, sier Skarpenes.