Relativt stor aksept for pedofili på 1970-tallet – så ble det tabu

– Det var ikke bare homobevegelsen som til en viss grad aksepterte pedofili på 1970-tallet. Også i den bredere offentligheten fantes det en relativt høy grad av aksept, sier Åsmund Borgen Gjerde, postdoktor ved Universitetet i Bergen.

Han har nylig publisert en fagartikkel i Journal of the History of Sexuality om aksept for pedofili  i Norge på 1970-tallet.

Temaet fikk ny aktualitet høsten 2023. Da publiserte A-magasinet en artikkel som slo fast at Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) hadde tatt de pedofile «inn i varmen». I saken ble det blant annet vist til at en egen pedofil arbeidsgruppe tidlig på 1980-tallet ble tilknyttet forbundet. Blant støttespillerne var det skeive ikonet Kim Friele. 

– Det ble en slags halvskandale. Det ble stilt spørsmål ved om man burde slutte å hylle Friele, slutte å oppkalle plasser etter henne, og så videre, forklarer Gjerde på Teams.

Allerede før A-magasinet-artikkelen hadde historikeren bestemt seg for at han ville skrive om temaet. Han hadde lest internasjonal historieforskning om pedofili. Den tydet på at de fleste land i Europa hadde hatt høyere aksept for dette på 1970-tallet. Men for Gjerde var det noe som skurret.

– Mange forklarer aksepten for pedofili som et resultat av at den seksuelle frigjøringen på 1960-tallet hadde «gått for langt». Min lesning av kildene støttet ikke helt den forklaringen, sier historikeren. 

Slagskrift for pedofili

– Hvordan går du fram for å vise at offentligheten aksepterte pedofili?

– Det finnes flere episoder som peker i den retningen, sier Gjerde.

– I artikkelen diskuterer jeg særlig to mediedebatter, den ene fra 1974. 

Denne debatten startet med et innlegg i Dagbladet. En forfatter kritiserte de strenge straffene for «utukt med mindreårige». Han viste til forskning som, ifølge ham, tydet på at seksuelle forhold mellom voksne og barn ikke var skadelige – så lenge de var frivillige – og argumenterte for å fjerne den seksuelle lavalderen. Innlegget var signert med fullt navn.

Det var ikke sånn at alle omfavnet pedofili og synes det var greit.

– Bare det at en pedofil mann kunne stå fram åpent i Dagbladet i 1974–75, med fullt navn, og si at han var pedofil og at det ikke var noe å skamme seg over, sier jo noe, sier Gjerde.

I artikkelen skriver han at Dagbladet-kronikken avstedkom få kritiske reaksjoner i avisene. 

Gjerde understreker at det ikke var snakk om full støtte i befolkningen.

– Det var ikke sånn at alle omfavnet pedofili og synes det var greit. Men aksepten var mye sterkere enn i dag. Og sterkere enn på de fleste andre tidspunkt i historien.

Manglet forskning om skadevirkninger

– Så hvordan forklarer du den relativt store aksepten på 1970-tallet? 

– Jeg peker på to hovedforklaringer, sier Gjerde.

Den første handler om fraværet av vitenskapelig kunnskap.

På 1970-tallet fantes det lite forskning som slo fast to forhold man i dag tar for gitt:

• At barn ikke kan samtykke til sex med voksne
• At seksuelle overgrep mot barn har langsiktige psykologiske skadevirkninger.

– Den første forskningsartikkelen som eksplisitt argumenterte for at barn ikke kan samtykke, kom i 1979, sier Gjerde.

Den første gjennomgangen av flere studier som dokumenterte alvorlige og varige skadevirkninger av seksuelle overgrep mot barn, ble publisert i 1986.

Homoaktivisme slo beina av motargumenter

Men dette forklarer ikke alt, ifølge Gjerde.

– På 1950- og 60-tallet var aksepten lavere, selv uten denne forskningen. Det nye på 1970-tallet var at pedofile kunne stå fram og argumentere politisk for å avskaffe seksuell lavalder.

Her peker han på det han kaller forføringsteorien om homoseksualitet. Altså ideen om at gutter kunne «bli homofile» gjennom seksuell kontakt, som regel med eldre menn. 

– I dag høres det absurd ut, men teorien var svært utbredt.

Poenget til Gjerde er at forførelsesteorien lenge fungerte som et bolverk mot pedofil aksept. Dette ble revet vekk da homobevegelsen kjempet for å legalisere sex mellom menn – en kamp som til slutt førte frem i 1972, da homofili ble avkriminalisert i straffeloven. 

– Et viktig argument var at forskning viste at gutter over 16 år ikke kunne forføres til homoseksualitet. Det bidro til å overbevise Stortinget.

Dermed forsvant også et sentralt motargument.

– Det åpnet et slags diskursivt vindu for pedofile aktivister. De kunne hevde at det ikke bare gjaldt gutter over 16 år, men også yngre gutter, sier Gjerde.

Handlet mest om gutter

Han understreker at debatten nesten utelukkende handlet om gutter.

– Jenter var i liten grad et tema, legger han til. 

– Hvorfor ikke? 

– En grunn er nok at mange av de pedofile mennene forsto seg selv både som homofile og som pedofile. 

Han understreker at det ikke betyr at heteroseksuelle menn er mindre troende til å forgripe seg mot barn enn det homoseksuelle menn er.

– Men når man har en selvforståelse som homo, på et tidspunkt der homobevegelsen har hatt et stort gjennombrudd, er det lettere å forstå egne seksuelle behov som et politisk spørsmål. Heteroseksualitet har i større grad blitt forstått som noe «naturlig» og «upolitisk». 

Dette kan ifølge Gjerde ha ført til at «homo-pedofile» ble mer aktivistiske enn de «hetero-pedofile».

Solgte blad i kiosker

– Var den pedofile bevegelsen stor? 

– Jeg har ikke tall på hvor mange medlemmer de hadde, svarer Gjerde. 

Men gruppen var synlig og aktiv. Den norske Arbeidsgruppa for pedofili ble stiftet i 1974. Gruppen ga ut bladet Bulletin, som ble sendt til organisasjoner, Stortinget og solgt i kiosker og bokkafeer.

– I starten var de åpne og sto fram med navn. Utover 1970-tallet ble de mer forsiktige.

En internasjonal pedofilibevegelse? 

På 1970-tallet fantes det også forsøk på å etablere en internasjonal pedofil organisasjon, forteller Gjerde.

Et sentralt øyeblikk var en konferanse i Oslo i 1979 med undertittelen «Amnesty for Love and Affection».

I løpet av få år på begynnelsen av 1980-tallet tok aksepten slutt.

– Planen var å etablere en internasjonal organisasjon, med et slags hovedkvarter i Oslo.

Den nederlandske advokaten Frits Bernard var en sentral aktør. Han reiste rundt i Europa, USA og Asia for å tale de pedofiles sak. Han besøkte Norge i 1978 og møtte blant andre Thore Langfeldt, Kim Friele og Pedofil arbeidsgruppe, ifølge Gjerde. 

– Men det ble ikke noe av? 

– Nei – for i løpet av få år på begynnelsen av 1980-tallet tok aksepten slutt. 

Ble «plutselig» tabu

Gjerde peker på to hovedgrunner til at aksepten forsvant.

– Den ene var feminismen på 1970-tallet. Feministene satte søkelys på menns seksuelle overgrep mot kvinner, men også mot barn, særlig jenter. Dette bidro til at seksuelle overgrep ble etablert som et eget forskningsfelt.

På 1980-tallet kom det flere studier som dokumenterte skadevirkninger av seksuelle overgrep mot barn.

Det var «for lite seksuell frigjøring»

Den andre prosessen var mer kulturell.

– Rundt 1980, med nyliberalismens framvekst, ble også konservative familieverdier styrket. Det kom en motreaksjon mot den seksuelle revolusjonen.

I dette klimaet ble pedofili et symbol på hvor galt det kunne gå, ifølge Gjerde.

– Det kunne brukes som et ytterpunkt: Se hvor langt det har gått. «Folk forsvarer til og med pedofili.»

Gjerde gjentar argumentet om at aksepten for pedofili ikke skyldes den seksuelle frigjøringen alene. 

– Faktisk innebærer min forklaring det motsatte. At det var «for lite seksuell frigjøring». 

Han utdyper:

– Begge mine to hovedforklaringer begge henger sammen med mangel på seksuell frigjøring: Forføringsteorien om homoseksualitet er åpenbart konservativ og heteronormativ. Og fraværet av forskning om effektene av overgrep kan ses som et resultat av blindhet for patriarkatets skadevirkninger.

Gamle eksperter mistet definisjonsmakt

Peter Edelberg, historiker og lektor ved Københavns Universitet, har forsket på den homofile bevegelsen i Skandinavia. Han har undersøkt bevegelsens forhold til pedofili, og hvordan pedofile ble oppfattet i samtiden.

Han er langt på vei enig med Gjerde i at det fantes betydelig aksept i deler av befolkningen, selv om denne raskt tok slutt rundt 1980.

– Og hvordan forklarer du at aksepten forsvant?

– Én forklaring er at det skjedde et generasjonsskifte på 1980- og 1990-tallet, sier Edelberg.

Flere professorer som lenge hadde dominert feltet, var ikke lengre de toneangivende. De mistet definisjonsmakten, ifølge ham.

Slutt på radikal optimisme

I 1982 tok også homobevegelsen tydelig avstand.

– Kim Friele gikk offentlig ut og slo fast at pedofile forhold og organisasjoner ikke hørte hjemme i bevegelsen.

Edelberg understreket at den pedofile arbeidsgruppen aldri var en integrert del av homobevegelsen. Mange homoaktivister var tidligere skeptiske til de pedofile.

– Hvorfor kom bruddet?

– Det var vanskelig å peke på én årsak. Men det skjedde et bredere holdningsskifte tidlig på 1980-tallet, svarer Edelberg.

I likhet med Gjerde pekte han på at man fikk ny kunnskap om skadevirkninger.

Samtidig forsvant mye av 1970-tallets revolusjonære optimisme.

– Mange trodde at et helt nytt samfunn var rett rundt hjørnet. At alt kunne bygges på nytt. Den troen svekket seg.

Pedofile fikk nytt ansikt

Utover 1990-tallet økte motstanden mot pedofili kraftig. Det oppsto store medieskandaler.

Edelberg trakk særlig frem saken i Belgia, der Marc Dutroux holdt unge jenter fanget og utsatte dem for grove overgrep.

Folk begynte nærmest å se pedofile overalt.

– Det var en av de første virkelig store sakene som fikk bred internasjonal mediedekning.

Pedofili fikk et nytt ansikt:

– Dutroux ble stående som selve bildet på en pedofil. En voldelig overgriper. Etter hvert gled det over i forestillingen om at «slik er alle». At de fanget barn, skjulte dem og begikk overgrep.

Fra aksept til panikk 

Rundt tusenårsskiftet tippet det nesten over i panikk.

– Det kom et skred av politianmeldelser. Folk begynte nærmest å se pedofile overalt. Noen kalte det en moderne heksejakt.

Skoler og barnehager strammet kraftig inn for å forebygge overgrep, også seksuell kontakt mellom barn, forteller Edelberg.

– Mange i 40–50-årsalderen vil huske at det tidligere var vanligere at barn kunne være nakne i barnehagen. Man la vekt på fri lek og kroppslig utforskning, uten for mye voksenkontroll.

– Rundt år 2000 forsvant dette. Nå ble alt potensielt farlig. Alt skulle forebygges.

Senere har panikken dempet seg igjen:

– Vi har beveget oss fra avdramatisering, via maksimal dramatisering, til en slags mellomposisjon. Hvor vi står i dag, er vanskelig å si.