– Aidsepidemien endret det norske samfunnet mer enn folk er klar over, sier historiker og postdoktor ved Charité Berlin, Ketil Slagstad.
Han er for tiden aktuell med boka Det ligger i blodet. Epidemien som forandret Norge (2023).
Da aidsepidemien kom på midten av 1985-tallet, skapte den en omveltning av hverdagen til folk flest.
– Men i dag er mange sider ved aidshistorien glemt, mener Slagstad.
Forvirring på 1980-tallet
Det var en mystisk sykdom.
– På midten av åttitallet visste man ikke sikkert hvordan aids smittet.
– Folk trodde at man kunne få aids ved tungekyss, i svømmehallen eller ved å sette seg på et offentlig toalett.
Kunne man håndhilse? Kysset barnet sitt god natt? Forskningen ga ingen sikre svar.
En gjeng forskere mente at sykdommen kunne smitte via myggstikk, slik Dagbladet rapporterte i 1985:
«Hvis dette er tilfellet, står menneskeheten ovenfor en ufattelig katastrofe».
Den første innleggelsen
Den første innleggelsen i Norge skjedde et par år tidligere, den 19. Januar 1983.
Mannen var 30 år, og ble lagt inn på Rikshospitalet med soppbetennelse i halsen.
– Hos en hittil frisk trettiåring er dette uhyre sjeldent, og tilstanden ble raskt verre, forteller Slagstad.
Pasienten hadde høy feber, diaré i over tre måneder og raste ned i vekt.
Da et herpesvirus angrep øynene, ble pasienten blind.
– Han utviklet også en spesiell hudkreft, Kaposis sarkom, som viser seg som blåfiolette nøster i huden.
Slagstad forteller at rundt hver fjerde aidspasient hadde dette symptomet, og at det i noen tilfeller utviklet seg til store sår.
I boken beskriver han de forferdelige scenene fra sykehuset:
«De væskende sårene lenket folk til senga. Den minste bevegelse gjorde at såret gnisset mot underlivet, og det ble umulig å sitte og gå.»
– Andre mistet balanseevnen da viruset angrep hjernen, eller de ble demente.
Det fantes ingen behandling, forteller Slagstad. Legene var rådville.
En homopest?
I USA var sykdommen gammelt nytt i 1983, men beholdt mye av sin mystikk.
Ordet «gay plague», eller «homopest», hadde vært brukt i amerikansk presse siden begynnelsen av 1980-tallet. Senere ble sykdommen kjent som GRID, en forkortelse for Gay-related immune deficiency.
På begynnelsen av 80-tallet visste man ikke hvorfor sykdommen oppstod.
– Flere teorier ble foreslått, som at det kunne være et nytt virus, en ny mikroorganisme, eller en homofil livsstilssykdom knyttet til festing, masse sex og bruk av rusmidler som poppers.
Mediehysteri rundt aids
Mens panikken spredte seg i homomiljøene i USA og dødstallene steg, forholdt norske medier seg forbausende tause til epidemien, forteller Slagstad.
Dette skulle endre seg på midten av 80-tallet:
– Da fikk man en antistofftest som gjorde det mulig å oppdage smitte hos tilsynelatende friske personer. Folkehelseinstituttet laget nå prognoser som ble gjengitt i avisene og skapte mye frykt.
Det var helsemyndighetene som finansierte tiltakene.
Mediene pisket opp stemningen, med sensasjonspregede titler.
«140 fanger til AIDS-test», skrev Dagbladet 3. august 1985.
«Kjøpte sex av AIDS-hore», skrev VG, 20. mai 1988.
– Gjennom epidemiens historie er det ofte sårbare grupper som har fått skylden: Sexarbeidere, utlendinger, jøder, muslimer og homofile, forteller Slagstad.
Som han skriver i boken:
«Epidemier frembringer frykt og skaper stigma.»
Stigmaenes dobbelte ansikt
Stigmaen hadde et «dobbelt ansikt», ifølge Slagstad:
– På den ene siden førte aids til økt stigmatisering, særlig av homofile menn. De ble ofte forbundet med sykdommen. Kroppene deres ble ansett som en mulig smittekilde.
– På den andre siden tvang epidemien de homofile miljøene frem i offentligheten, og til å vise at de kunne ta ansvar for sine egne.
Slagstad forklarer at homomiljøet ble et nav i det skadeforebyggende arbeidet.
– Dette skapte tillit fordi man opplevde at tiltakene kom fra aktivistene selv. Ikke som pålegg fra utenforstående.
Staten var riktignok med som premissleverandør:
– Det var helsemyndighetene som finansierte tiltakene og koordinerte det skadeforebyggende arbeidet.
Aids som katalysator for samarbeid
Samarbeidet mellom homoaktivistene og staten fikk store konsekvenser på særlig ett punkt:
– De var avgjørende for introduksjonen av «brukerinvolvering», påpeker Slagstad.
I dag er dette en selvfølge:
– Man kan ikke iverksette verken forskning eller helsepolitiske tiltak uten å inkludere og snakke med dem det gjelder, fordi man har erkjent at kunnskapsgrunnlaget er avhengig av å inkludere de som blir berørt av politikken eller forskningen.
– Epidemien introduserte denne tankegangen i byråkratiet og forskningen.
Hollywood-isering av aids?
Den norske historien om aidsepidemien, hvor homoaktivister spilte på lag med myndighetene, skiller seg fra andre vestlige land.
– I land som USA og i noen grad i Storbritannia handlet aidsaktivismen i stor grad om å mobilisere i fravær av statlige organisasjoner.
Denne historien, hvor de homofile gikk for lut og kaldt vann, har blitt fremstilt i en rekke Hollywood-produksjoner og TV-serier, som «Normal Heart» (2014) and «It’s A Sin» (2021).
– Har de britiske og amerikanske filmene og TV-seriene påvirket hvordan vi forstår den norske aidshistorien?
– Ja, jeg tror det, sier Slagstad.
– Det var en voldsom mobilisering i mange ulike miljøer i Norge både på 1970- og 80-tallet. Dette kom ikke bare seilende over Atlanterhavet, det var stor virkelyst, en masse kreativitet. Vi forstår Norge bedre i dag om vi interesserer oss mer for vår egen historie.
– Et faglig spørsmål
– Hvorfor var norske myndigheter mer på banen?
– I England ble aids mer politisert, spesielt med Thatcher-regjeringen. I Norge hadde vi en nyliberal bølge med Kåre Willoch og Høyre-regjeringen, men likevel stod de helsepolitiske institusjonene mye sterkere i Norge.
– Dermed ble epidemien behandlet mer som et faglig tema, forteller han.
I Norge var helsedirektøren den som uttalte seg i media, ikke helseministeren eller statsministeren, legger han til.
Skandinaviske forskjeller
Peter Edelberg er historiker ved Københavns Universitet. Fra 2019 til 2023 var han en del av forskningsprosjektet «A Nordic Queer Revolution? Homo- and Trans-Activism in Denmark, Norway and Sweden 1948-2018» om skandinavisk LHBT-historie.
Han bekrefter Slagstads observasjon:
– Aids-historien og dens håndtering varierer betydelig mellom ulike land.
Også i Skandinavia:
– I Sverige ble det innført strenge tvangstiltak, som muligheten for tvangsinternering av HIV-smittede og aidsrammede uten rettssak. Det var obligatorisk sporing av smitte, hvor man måtte oppgi sine seksuelle partnere. Sverige stengte også homofile saunaer og sexklubber, forteller Edelberg.
Med aidshistorien friskt i minne, valgte svenske myndigheter en mer liberal tilnærming til pandemien.
I Danmark derimot, ble slike strenge tiltak aldri innført.
– I stedet samarbeidet myndighetene med LGBTQ-aktivister om å sikre den beste informasjonen til personer i risikogruppen, sier Edelberg.
Han kaller Sveriges håndtering en «topp-ned»-tilnærming:
– De svenske aktivistene ble de ikke hørt av regjeringen.
– Men på den positive siden bisto staten dem med økonomiske midler.
Hvorfor reagerte de forskjellig?
– Hvorfor reagerte danske og svenske myndigheter så forskjellig?
– En dansk forsker, Signild Vallgårda, professor emerita i folkehelsevitenskap, har undersøkt dette. Hun mener at i Danmark ble HIV og aids behandlet som et minoritetsspørsmål. Det var et reelt samarbeid. Danske myndigheter lyttet til og stolte på minoritetsgruppene.
– I motsetning til dette ble det i Sverige behandlet mer som hvordan de tidligere hadde håndtert rusmisbrukere – som individer som ikke kunne ta vare på seg selv.
Påvirket svenskenes Covid-håndtering
Den strenge håndteringen ble som en skamplett på svensk historie, forteller Edelberg. Ifølge ham spilte erfaringene fra aidskrisen en sentral rolle i Sveriges eksepsjonelt liberale respons på Covid-19-pandemien:
– Med aids-historien friskt i minne, valgte svenske myndigheter en mer liberal tilnærming til pandemien. I kontrast valgte Danmark, til tross for sin tidligere liberale tilnærming til HIV, en mer innskrenkende respons på pandemien, sier Edelberg.
Generelt tror han likevel at det i Sverige er en tendens til å la ekspertene styre, mens i Danmark er det en større tro på at folket bør ha en sterkere stemme.
Kampanjer for trygg sex
I Norge bidro Helsedirektoratet til å finansiere en rekke kampanjer for å forebygge aids, i regi av homofile aktivister.
Kampanjene ble trykket i nasjonale aviser og bidro til å synliggjøre homofil identitet.
De gjennomgikk en interessant utvikling i løpet av epidemien og vitner om at åpenheten rundt sex gradvis ble større.
– I de første kampanjene på 80-tallet var det mye tekst og informasjon. Du finner overskrifter som «trygghet og ansvar», «glede og omsorg», hvor målet er å avstigmatisere og styrke den homofile identiteten, sier Ketil Slagstad.
Det er også litt morsomt at det var Helseutvalget som finansierte kampanjene.
Utover 90-tallet ble kampanjene dristigere:
– Man fikk kunstneriske bilder av erigerte peniser, en BDSM-fyr som henger på et kors med rumpa bar.
Språket ble også mer teknisk:
– «bruk kondom», «hansker beskytter ved fist fucking».
Han forklarer at fist fucking er å ha sex ved å føre hånda i endetarmen.
– En interessant observasjon fra 90-tallets kampanjer er at de promoterte fetisjsex som et sikkert alternativ til tradisjonell sex. Mange seksuelle praksiser i BDSM-miljøet involverte ikke utveksling av kroppsvæsker, og dermed var det heller ingen fare for hivsmitte.
– Det er også litt morsomt at det var Helseutvalget som finansierte kampanjene. Det forteller noe om hvor langt man var villig til å gå i det aidsforebyggende arbeidet, sier Slagstad.
Nytt språk om sex
Slagstad tror at aids bidro til et helt nytt språk om seksualitet.
– Både i offentligheten og innad i homomiljøet.
Aidsepidemien gjorde at man forsto bedre forskjellen på praksis og legning.
Det gjorde at man kom opp med begrepet «menn som har sex med menn»:
– Etter hvert skjønte man at menn som hadde sex med menn, men som ikke identifiserte seg som bifile eller homofile, var en særlig utsatt gruppe.
– De deltok ikke i informasjonsmøter og leste ikke homotidsskrifter, og var derfor mer utsatt for smitte, utdyper han.
Man måtte kunne skille ulike grupper fra hverandre for å kunne nå ut til dem, forklarer han.
– Ikke bare en historie om homofile
Andre risikogrupper inkluderte sprøytenarkomane, sexarbeidere og blødere.
Slagstad påpeker at det er viktig å forstå at epidemien ikke kun berørte homofile.
– Mens homofile hadde sterke talspersoner som kjempet for deres sak, slet rusavhengige og sexarbeidere med å få sin stemme hørt med samme tyngde i offentlige fora, sier han.
Det var enklere for homofile å få gjennomslag for sine tiltak hos myndighetene og i offentligheten.
Slagstad forklarer videre:
– Det var langt mer akseptert å støtte initiativer knyttet til homofil frigjøring enn de som omhandlet rusavhengige og sexarbeidere.
Han mener at dette delvis skyldes Norges strenge og moralistiske holdning til narkotika og prostitusjon, en holdning som har vært forankret i tverrpolitisk enighet.
– Denne konsensusen om at narkotika og prostitusjon først og fremst er et onde som skulle forhindres gjennom forbud og sosiale tiltak, hindret en skadereduserende tilnærming, påpeker han.
Skadereduserende tiltak er strategier for å minimere risikoer og skader knyttet til atferder som sexarbeid og rusbruk, ved å beskytte individer uten nødvendigvis å endre deres livsstil.
I media ble rusavhengige og sexarbeidere ofte fremstilt som en trussel, mens deres helse og velvære ble oversett, konkluderer Slagstad.
