– 93 prosent av alle ungdommer i Norge har vært innom organisert idrett i løpet av oppveksten. Frafallet begynner samtidig med at de begynner på ungdomsskolen, og er størst i overgangen til videregående skole, forteller Mads Skauge.
Klasse, kjønn og etnisitet
Skauge disputerte nylig ved Nord universitet med avhandlingen Non-levelled playing fields and the rise of fitness: Social inequality in late modern youth sport in Norway.
– Jeg ønsket å se nærmere på den sosiale ulikheten i den organiserte idretten, et felt hvor det har skjedd mye de siste årene, forklarer han.
– For eksempel har den organiserte idretten blitt mer profesjonalisert, noe som har gjort det dyrere å trene og krever mer involverte foreldre.
Studien er kvantitativ, basert på data fra Ungdataundersøkelsen ved NOVA, OsloMet.
Ungdata er en undersøkelse hvor ungdom mellom 13 og 18 år fra hele landet deltar. Skauge har sett på hva deltakerne har svart på spørsmål om trening i perioden mellom 2010 og 2018.
– De viktigste årsakene til at ungdommer slutter i idrettslag er knyttet til klasseforskjeller, kjønn og etnisitet, men det er forsket lite på hvordan disse faktorene spiller sammen, forteller Skauge.
En annen ambisjon med avhandlingen har vært å finne noen mulige forklaringer på treningssentrenes vekst med utgangspunkt i trender i samfunnet.
– Jeg har også sett på hvordan treningssentrene har blitt en konkurrent til den organiserte ungdomsidretten og i hvilken grad det påvirker frafallet.
Les også: Kvinner inntar ringen
Idretten som møtested
Det er særlig to årsaker til at barn og unges deltakelse i organisert idrett blir sett på som positivt og som legitimerer statlig støtte, ifølge Skauge.
– Den ene er at trening bidrar til bedre folkehelse, og at jo tidligere man begynner å trene jo bedre. Dessuten øker det å trene i barne- og ungdomsårene sannsynligheten for å trene også i voksen alder, utdyper han.
– Det andre er at unges idrettsdeltakelse bidrar til økt sosial kapital i samfunnet. Altså at idretten er en arena hvor folk fra ulike klasser og miljøer møtes og knytter kontakter. Dette kan bidra til tillit, respekt, samarbeid og forståelse, særlig blant folk som neppe hadde blitt kjent hvis det ikke var for idretten, påpeker Skauge.
Den organiserte idretten representerer et stort mangfold på tvers av sosiale kategorier som klasser og kulturer.
– Dette styrker «det sosiale limet» i samfunnet, noe som for eksempel styrker demokratiet og gjør samfunnet tryggere.
Skauge viser til at vi stadig har færre slike arenaer hvor folk som ikke kjenner hverandre fra før, og som ikke ville truffet hverandre ellers, kan møtes og bli kjent.
– Den organiserte idretten representerer et stort mangfold på tvers av sosiale kategorier som klasser og kulturer. Det er et forum for å knytte kontakter og bygge tillit hvor også foreldre er involvert.
Samtidig er det også krevende å måle sosial kapital, ifølge Skauge.
– Hovedaktivitetene til unge skjer først og fremst andre steder enn i idrettslag; i skog og mark, på skateboardet og på treningssentre, sier han.
– I tillegg har vi de idrettene man kaller «livsstilidretter», som skating, surfing, seiling og klatring. Det er omtrent like mange ungdommer som driver med slike aktiviteter som organisert idrett.
Flere årsaker til frafall
De viktigste årsakene til ulikhet i ungdommers motivasjon for deltakelse og frafall fra den organiserte idretten er klasse, kjønn og etnisitet, forteller Skauge.
– Gutter deltar mer i organisert idrett enn jenter. Det er en tydelig, men ikke veldig stor forskjell. Sosioøkonomiske ulikheter er for eksempel en mye større forskjellsfaktor enn kjønn, understreker han.
– Noen faktorer henger også litt sammen. Blant annet er minoritetsfamilier overrepresentert blant familier som har vedvarende lav inntekt. Disse innvandrerfamiliene ser ut til å prioritere guttenes idrettsaktivitet dersom de må velge mellom sønner og døtre. Ikke-vestlige innvandrerjenter er derfor den aller mest underrepresenterte gruppen i organisert ungdomsidrett i Norge.
Når det gjelder kjønnsforskjeller i organisert idrett ser vi blant annet at jenter slutter tidligere med organisert idrett og av andre grunner enn gutter, forteller Skauge.
– I tillegg har den organiserte idretten tradisjonelt hatt et dårligere tilbud til jenter enn til gutter, sier han.
– Det er fortsatt slik at for eksempel antallet treningsgrupper i mange idretter er færre for jenter enn for gutter. Det gjør jentenes treningsfellesskap mer sårbart for frafall, nedleggelse av lag og bortfall av hele årganger i en del idrettslag i lokalsamfunnet.
Les også: Hvorfor kvinnefotball ikke er ordentlig fotball
Mindre opptatt av fellesskapet
En annen faktor som spiller inn på barn og unges treningsmønster er «individualitetstesen», forklarer Skauge.
– Det er blitt mer opp til det enkelte individ å ta valg som bestemmer hva og hvem du skal bli. Tidligere styrte oppvekststed, kjønn og familiebakgrunn i større grad hvor du endte opp, sier han.
– Dette gjelder også for trening og helse. Fysisk aktivitet er i stadig mindre grad innbakt i folks hverdagsliv, for eksempel i forbindelse med transport og arbeid. Dermed blir trening et valg, og det blir et tydelig skille mellom de som velger en aktiv livsstil og de som ikke gjør det.
Kroppen er derfor blitt et viktig identitetssymbol, mener Skauge.
– Den er blitt et slags selvbiografisk visittkort som sier noe til omverdenen om hvem vi er eller hvem vi ønsker å fremstå som.
Individualitetstesen står sterkere blant jenter enn blant gutter, forteller Skauge.
– Jenter ønsker for eksempel i mindre grad å binde seg til faste treningstider. De er mer motivert av helse, og av å ha en sunn og attraktiv kropp, mens gutter i større grad blir motivert av konkurranse.
– Derfor er det heller ikke overraskende at jenter slutter tidligere med organisert idrett, fordi konkurranseaspektet øker jo eldre deltakerne blir.
Gutter motiveres til trening av konkurranse og av det sosiale.
Ungdomsidrettens konkurranselogikk passer bedre for gutter, mener Skauge.
– Gutter motiveres til trening av konkurranse og av det sosiale. Dette sammenfaller med prinsippene den organiserte idretten er bygget opp rundt, og som tiltar i ungdomsidretten, sier han.
– Med treningssentrene er det motsatt, de er tilpasset individuell trening med mindre vekt på konkurranse. I tillegg kan man trene når og hvordan man vil, noe som passer bedre med jenters motivasjon for å trene.
Les også: Ein veltrena kropp gir menn fortrinn i karrieren
Tilrettelagt for gutter
– Det at jenter i større grad enn gutter faller fra i den organiserte idretten er en kjent problemstilling fra kvantitative studier over mange år, sier Mari Kristin Sisjord, som er idrettssosiolog og professor ved Norges idrettshøgskole.
Sisjord forsker på idrett og kjønn, etnisitet, sosial klasse, medier og ungdomskultur.
– Det enkle svaret er at idretten har en større plass i guttekulturen enn i jentekulturen, sier hun.
– Gutter sosialiseres i større grad gjennom idretten, de begynner tidligere med idrett og slutter senere enn jenter.
Sisjord peker på at idretten er mer utviklet og tilrettelagt for gutter.
– Idretten ligger nærmere den tradisjonelle gutterollen enn jenterollen; gutter skal være tøffe og tåle en trøkk, ikke gråte og så videre. Mye av den organiserte idretten treffer derfor gutters behov mer, sier hun.
– Gutter blir bedre ivaretatt og mer tatt hensyn til i idretten, mange idrettsgrener er utviklet av og for menn. Gutter får også større plass i media, bedre treningsbetingelser og -utstyr, og bedre trenere.
For eksempel får gutter profesjonelle trenere tidligere, mens jenter gjerne trenes av foreldrene lenger, påpeker Sisjord.
– Det at gutten blir tilgodesett gjør noe med jenters syn på egne treningsaktiviteter. Gutter har flere motiver for å bli gode i idretten og flere rollemodeller, påpeker hun.
Større forskjeller innenfor organisert idrett
Mads Skauge hadde ambisjoner om å sammenlikne organisert idrett og treningssentrene, og ble litt overrasket.
– Alle forskjeller, både mellom kjønn, klasser og etnisitet var større innenfor den organiserte idretten, forteller han.
– Forskjellene mellom kjønnene avtar imidlertid etter hvert. Både flere gutter og jenter begynner å trene på treningssentre når de blir eldre. Behovet for fleksibilitet blir viktigere og behovet for å få nye venner gjennom trening avtar.
Minoritetsjenter bruker mer tid på skolearbeid og er mer hjemme enn majoritetsjenter, det betyr også mindre tid til idrett.
Prisforskjellen kan også spille inn, tror Skauge.
– Profesjonaliseringen av idretten har ført til høyere priser, mens framveksten av stadig nye treningssentre og den økte konkurransen dem imellom har gjort det stadig billiger å trene der, sier han.
– Samtidig er prisen det ungdommene i minst grad oppgir som årsak til at de slutter med organisert idrett.
At økonomi er en utbredt barriere for ungdoms idrettsdeltakelse generelt, er kanskje den vanligste misforståelsen om ungdomsidrett, mener Skauge.
– Trang familieøkonomi ser ut til å være den minst viktige årsaken til at ungdom ikke trener i idrettslag, sier han.
– Frafall fra organisert idrett handler snarere om at ungdom gjør andre prioriteringer, ikke at de blir ekskludert. Å ikke ville forplikte seg til faste treninger, og bruke mer tid på venner og skolearbeid, er de mest utbredte grunnene.
Etnisitet og kjønn
Det er også interessante forskjeller mellom majoritets- og minoritetsungdom knyttet til kjønn, forteller Skauge.
– Blant majoritetsjenter ser man en sammenheng mellom skoleengasjement og trening. De jentene som er mest opptatt av skole driver også mest med organisert trening, sier han.
– Mens for jenter med ikke-vestlig bakgrunn er det annerledes. Her oppgir de skoleengasjerte jentene at de ikke driver med idrett fordi de må prioritere skole.
Dette kan ha flere forklaringer, og er noe man bør forske mer på, mener Skauge.
– Det kan handle om kulturforskjeller, som andre forventninger til jenter i hjemmet og at jenter ikke driver med idrett i landene foreldrene kommer fra, sier han.
– Men også manglende forståelse for norsk idrettskultur, foreldrenes skepsis til påvirkning fra majoritetskulturen og religiøse idealer knyttet til klesdrakt, kan være barrierer for å la jenter trene i idrettslag.
I minoritetsfamilier er det å prestere på skolen og ta utdanning tett forbundet med å lykkes i samfunnet, påpeker Skauge.
– Minoritetsjenter bruker mer tid på skolearbeid og er mer hjemme enn majoritetsjenter, det betyr også mindre tid til idrett, sier han.
– Men hvorfor er det ikke sånn blant majoritetsungdommer? En teori er at idretten og skolen har mange fellestrekk: Det handler om å jobbe målbevisst over tid, man trenger selvdisiplin og man forholder seg til voksne lærere og ledere. Her trengs det mer forskning.
Les også: Lite spillerom i fotballen
Jenter trenger gode rollemodeller
Når det gjelder minoritetsjenter og idrett går det fortsatt sakte, medgir Mari Kristin Sisjord.
– De kommer ofte fra familier med bare én inntekt, så hvis barna skal drive med idrett blir gutten prioritert, sier hun.
– Det kulturelle spiller nok også inn; en del foreldre ønsker at jentene skal være mer hjemme enn guttene, at de skal hjelpe til og de passer mer på dem. I tillegg kan mannlige trenere og treningstøy som for eksempel viser frem hud være en barriere.
Hvis den organiserte idretten skal lykkes med å rekruttere flere jenter og unngå at de faller fra tidlig, må den gå i seg selv, mener Sisjord.
– Idretten må innse at den er kjønnet og gjøre noe med det. Jenter må bli prioritert, vises frem som rollemodeller og behandles likt fra klubb til landslag, sier hun.
– Man må også gi jentene bedre trenere og innse at jentene trenger å motiveres mer enn gutter. I tillegg må man rekruttere flere kvinnelige trener slik at jenter får gode rollemodeller i idretten.
