Jorid Hovden: – Jeg har mye trass og stahet i meg

Jorid Hovden: – Jeg har mye trass og stahet i meg

Som student troppet hun opp på Idrettshøyskolen med busserull og buttons, i opposisjon mot det etablerte. Siden har idrettssosiologen brukt forskerkarrieren på å utfordre maktstrukturene i idretten.
Jorid Hovden har kjempet for likestilling i en mannsdominert idrettsbransje. Her fotografert under Teams-samtalen.

– Hallo? Der har du lyd ja!

Korona og geografisk avstand, gjør at vi møtes digitalt. 

Jorid Hovden sitter nyinnflyttet i en leilighet i Alta. Der har hun bestemt seg for å bo permanent etter 14 år med pendling til Trondheim.

Etter at Hovden fylte 70 i mai ble hun, som hun selv sier spøkefullt, «kastet ut» av NTNU– men hun er fortsatt emerita, og kommer til å følge opp noen studenter.

– Det har vært et ganske monomant liv å være akademiker. Det er ikke faste arbeidstider og man lever med arbeidet hele tiden, sier Hovden.

– Særlig når man driver med idrettsforskning, som gjerne også er en fritidsarena.

Og for Hovden er nok interessen for idrett større enn for de fleste av oss. Hun har vært på landslaget i volleyball, men var også en aktiv håndballspiller i ungdomstiden – og hun har sittet i idrettsstyrer og vært trener.

Nå for tiden går det i fotball-EM på TV og – etter å ha fått treningsabonnement i 70-årsgave av barna – noen turer på treningssenteret.

En kritisk forsker

Hovden har forsket på kjønn, idrett og ledelse i 40 år. Da hun gikk av med pensjon ville en av hennes tidligere studenter, Anne Tjønndal, lage festskriftet «Idrett, kjønn og ledelse» til hennes ære. Tjønndal er forsker ved Nord universitet, og har hatt Hovden som veileder fra bachelorgraden frem til doktoravhandlingen.

–  At Anne æret meg med festskriftet, er veldig uventet og overveldende, men selvfølgelig også veldig hyggelig, sier Hovden.

Det var ikke forsker Hovden skulle bli. Da hun begynte på Idrettshøyskolen som 21-åring skulle hun bli gymlærer. Men så oppdaget hun kvinnebevegelsen og studentopprøret.

–  Jeg var veldig interessert i neomarxisme og ideologikritikk, som nok ingen andre på Idrettshøyskolen var. Jeg ble en kritisk forsker på masteroppgaven, sier Hovden. Altså en forsker som produserer kunnskap for å endre samfunnet, forklarer hun.

– Det gikk veldig bra, og jeg bestemte meg for å fortsette å være en kritisk forsker.

Etter ti år som student i Oslo og Bergen fikk Hovden en stipendiatstilling i Finnmark, og ble der i 25 år. Der møtte hun kvinneforskere, og fikk tips om at det bare var å skifte veibane til kvinne- og feministisk forskning.   

–  Jeg så at kjønnsforskning også er kritisk forskning, sier hun og forklarer at det handler om å endre maktforholdene mellom kjønnene.

–  Jeg ble veldig feministisk av å være i idretten som var en så mannsdominert arena, og da var veien veldig kort til å bli kjønnsforsker innen idrett.

Kristendom og kommunisme

Hovden flyttet fra lille Hovdebygda ved Ørsta på Sunnmøre – bedehusland og Ivar Aasens hjembygd – og i 1970 begynte hun på Sagene lærerskole i hovedstaden.

–  Det er kanskje det mest radikale studiet som noen gang har blitt gjennomført i Norge.

Der var lærerne og elevene likeverdige og AKP(m-l) dominerte det politiske miljøet. Nynorsk og kristendom var ikke noe som ble verdsatt på skolen, forteller hun.

–  Jeg ble voldsomt konfrontert med bakgrunnen min fra landet og på bedehuset.

Les også: Halvor Moxnes: Aktivist, bibelkjenner og vennskapsforkjemper

Som 20-åring var Hovden på teater for første gang i sitt liv. I barndommen hennes var det forbudt å gå på kino og teater – dette ble sett på som «djevelens forlengede arm», forklarer Hovden. På teateret i Oslo ble hun sittende ved siden av religionslæreren på Sagene lærerskole.

–  Han prikket meg på kneet midt i forestillingen og spurte: «Har du dårlig samvittighet?».

Hovden fikk en voldsom politisk oppvåkning i de to årene på lærerskolen, og selv om hun ikke ble m-l-er, ble hun sosialist.

Det har preget synet hennes på idretten og idrettsforskningen, og skapte et ønske om å jobbe for idrett for alle og forske på kjønn og klasse i idretten.  

Busserull og buttons

Etter lærerskolen begynte hun på Idrettshøyskolen.

–  Jeg var nok den eneste på Idrettshøyskolen, i alle fall av jentene, som kom med busserull og tusen buttons som det blant annet sto «Nei til EEC» på, sier Hovden.

På lærerskolen hadde hun lært at man skulle heve stemmen og si fra om urettferdighet. Motet hennes til å ta opp ting har hun derfra, tror Hovden.

–  Jeg var ganske opposisjonell til det meste på den tiden, og kanskje litt plagsom. Jeg stilte spørsmål ved det meste.


Hovden var aktiv volleyballspiller, her på studentlaget ved Idrettshøyskolen. Hovden er nummer 5, med ryggen til. Foto: Raymond Wardenær

Av de 30 jentene på Idrettshøyskolen var Hovden den mest radikale, mener hun. Blant 120 gutter på en skole preget av militæret, var det ikke lett å være aktiv sosialist – eller kvinne.

–  Hadde vi hatt Metoo-bevegelsen den gang, hadde jeg hatt mange episoder å fortelle om. Idrettshøyskolen ble en skikkelig bekreftelse på idretten som en mannsarena.

Etter hvert jobbet Hovden og noen andre frem kjønnskvotering på Idrettshøyskolen, slik at like mange jenter som gutter skulle bli tatt opp på skolen.

–  Kjønnskvotering har nok bidratt til å endre miljøet på Idrettshøyskolen.

Manglende autoritetsrespekt

Professor på Norges Idrettshøyskole, Mari Kristin Sisjord, gikk kullet under Hovden på hovedfag på Idrettshøyskolen. Hun husker Hovden som veldig engasjert for likestilling som student.

–  Hun var ikke redd for å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Hun hadde ikke så stor autoritetsrespekt, men var ikke udannet, sier Sisjord.

Hovdens engasjement skilte seg ut på skolen.

– Det var nok lettere å gå i flokk i det mannsdominerte miljøet på Idrettshøyskolen enn å sette ned foten og være kritisk, slik som Jorid.

Senere har hun blitt en arbeidsom og seriøs forsker, forteller Sisjord.

– Hun har faglig integritet og går ikke på akkord med noe. Hun er et engasjert og politisk menneske.

Ville være en av gutta

Hovden har ikke mistet viljen til å stå i opposisjon og stille spørsmål ved etablerte strukturer. Den evnen hadde hun allerede før Sagene lærerskole.

Da Hovden vokste opp på Sunnmøre på 1950-tallet var det ingen idrettstilbud for jenter og kvinner. Som selverklært guttejente som elsket å spille fotball, fikk Hovden spille fotball med guttene. Hun tvang dem til å behandle henne som en av gutta.

– Jeg ble litt latterliggjort av foreldrene mine og i nabolaget. Det førte til en veldig trass i meg.  Jeg ville vise at det går an å være jente og flink i idrett, spille fotball og være like god som guttene. Jeg jobbet masse med å være like god som guttene.

Som 13-åring fikk hun ikke være med på guttelaget lenger. Da startet hun og en venninne en håndballklubb og fikk tysklæreren til å trene seg.

– Jeg er stolt over at vi jentene tok grep når vi ikke hadde noe idrettstilbud.

Men volleyballinteressen tok over, og til slutt endte Hovden på landslaget. Hun hadde også, som første kvinne, ansvar for landslagskomiteen for herrer.

Volleyballforbundet var det første forbundet som fikk kjønnskvotering i 1986. Det kom etter et forslag fra Alta IL, der Hovden var trener på den tiden.

– Jeg har vært aktiv og engasjert i å prøve å endre de mannsdominerte miljøene i idretten. Jeg ville få frem at idretten også må være kvinners arena og at man må ha mer mangfold.

– Det står jeg på for ennå, selv om jeg har gått forskningsveien for å påvirke.

– Ikke opptatt av hierarki

Hovden betydd mye for Anne Tjønndals akademiske utvikling, og vekket interessen for kjønnsperspektiver hos den unge forskeren.

– Jorid er raus, omsorgsfull, positiv og hardtarbeidende, sier Tjønndal.

Les også: Agnes Bolsø: Med hjerte for bygda og hjerne for kjønnsforskning

– Hun hjalp meg å sette ord på mekanismer bak ting jeg hadde opplevd som idrettsutøver og styremedlem. Hun har utfordret strukturer og maktrelasjoner, sier Tjønndal.

Tjønndal minnes den første internasjonale konferansen hun var på med Hovden som masterstudent. Hovden ble invitert ut for å spise med to tyske professorer, og hun spurte om Tjønndal ville være med. Da de to norske kvinnene møtte opp på restauranten, reagerte tyskerne på at en masterstudent skulle være med å spise.


Anne Tjønndal og Jorid Hovden med en utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning. Foto: Jan Erik Andreassen, Nord universitet

– Da ble Jorid veldig irritert og sa: «Hvis ikke Anne kan være med, blir ikke jeg med heller», forteller Tjønndal. De to spiste alene den kvelden.

– Hun har alltid vært opptatt av å inkludere alle, og ikke så opptatt av titler, rangeringer og hierarki. Det ble full krasj med det tyske synet på posisjoner, sier Tjønndal.

Ikke bare en mannsarena

I tiden som trener og i idrettslags- og forbundsstyrer, så Hovden på nært hold hvordan idretten var en mannsarena. Hun var én av tre kvinner, blant 200 menn, som deltok på et trenerkurs på 1980-tallet.

– Det eneste jeg ble spurt om var om jeg ville være med på byen. Ingen stilte meg fagspørsmål om volleyball eller spurte hvem jeg trente.

Opplevelsene fra idrettskarrieren ga Hovden behov for å skrive om og systematisere opplevelsene sine, og sjekke om hypotesene hennes stemte.

– Kunnskap er viktig for å endre idretten, men det er langt fra forskning til endring.

Det er langt igjen før man har full likestilling i trenerrollen også i dag, og det er fortsatt en stor overvekt av menn i topplederrolle i idretten. Idretten er en av institusjonene i Norge som har mest symbolsk makt, påpeker Hovden. Derfor er det viktig å vise at det ikke bare er menns domene. Dette har Hovden jobbet for hele idrettskarrieren.

– Jeg har mye trass og stahet i meg. 50-tallet var husmorens glansperiode, og kvinner skulle strikke og sitte med bena i kryss. Det var ikke noe som passet meg.

– Det har ikke bare vært behagelig å ha en sånn kritikerrolle, og de siste årene har jeg valgt mer mine kamper. Jeg tenker ofte at nå er det andre som må overta.

Hovden tror likevel hun har bidratt litt til at idretten stadig utvikler seg.

– Det er ekstremt viktig å forske på idretten som arena og tørre å synliggjøre makt og asymmetri i kjønnsrelasjonene. Det har vært min drivkraft.

Fra treningssenter til e-sport

I løpet av årene som forsker har Hovden sett en utvikling i hva som forskes på innen kjønn og idrett. Blant annet jobber hun nå med et prosjekt om kjønn og e-sport, altså konkurranser i dataspill. Det er et tema som ikke fantes i idrettsforskningen på 80-tallet.

Men også fremveksten av treningssentre på 90-tallet ga forskningen et nytt tema. Man har for eksempel stilt spørsmål ved hvorfor de fleste som trener på treningssenter er kvinner, trekker Hovden frem.

– Selv har jeg vært opptatt av at treningssentrene er kommersielle og at man må ha en viss økonomisk base for å trene der. Derfor trener ikke de fattigste kvinnene der. Så her er det en klassedimensjon som i stor grad ikke blir tatt opp.


Hovden på Volleyballtinget i 1977. Foto: Raymond Wardenær

Klassespørsmålet har vært med Hovden lenge. Det er samspillet mellom klasse og kjønn  hun vil fortsette å skrive om når hun nå går over i emeritus-stilling. Hun har skrevet om fattige familiers muligheter til å delta i idrett, og har lyst til å skrive en bok om idrett og ulikhet.

Men hun vil også sette av mer tid til barnebarn, trening og de få studentene hun fortsatt følger opp.

– Jeg har jobbet mye i mitt liv og har likt jobben min veldig godt. Akademiske jobber er veldig lærerike, så man utvikler seg hele tiden.

– Men jeg er glad for å ikke ha noe særlig studentansvar mer, og for at jeg ikke skal lese flere uferdige manus. Det er jeg ganske lei av.

Må huske på solidaritet og omsorg

Etter mange år i akademia ser Hovden at utviklingen ikke går i den retningen hun hadde ønsket.

– Det nyliberale universitetet er ikke det vi håpet på eller har jobbet for.

Hun har medfølelse med unge forskere som må leve med høye krav om å produsere, når mengden publikasjoner, ikke innholdet i artiklene, som vurderes som eksellense.

– Jeg er bekymret for hvor vi ender opp til slutt, og håper at universitetene i fremtiden vil skjøtte sitt samfunnsmandat og ikke sitt markedsmandat.

Hun har prøvd å lære studentene at de må akseptere rammene i akademia, men samtidig huske på solidaritet, omsorg og gode samarbeidsrelasjoner med kolleger.

– Det er det som gir trivsel og stimulering i hverdagen. Det var lettere da vi ikke hadde krav om å produsere på samme måte.

Les også: Stan Hawkins – fra samtidskomponist til popforsker

Det som er viktig for henne, er å skape kunnskap som kan bidra til å endre samfunnet.

–  Jeg håper derfor jeg har satt noen spor i idretten, selv om man ikke har noen garantier eller kan vite det sikkert.

Sterk pliktfølelse

Selv liker Hovden å ta seg tid til arbeidet sitt, forteller tidligere kollega på NTNU, Arve Hjelseth. Han har jobbet tett med Hovden i 13 år.

– Jeg er veldig imponert over alt hun har gjort de siste årene. Det går ikke alltid så raskt, fordi hun ikke er så stødig med teknologi. Men hun får mye gjort, og da skjønner man hvor mange arbeidstimer hun legger ned og hvor sterk pliktfølelse hun har, sier Hjelseth.

Hovden er også en som tenker seg om, og forbereder seg godt. Mens Hjelseth kan ta korte presentasjoner på konferanser på sparket, vil Hovden gjerne planlegge og ikke overlate noe til tilfeldighetene.

– Hun er nok redd for at noe ikke skal fungere. I et auditorium er hun alltid på plass en halvtime før tiden for å sørge for at alt er i orden, sier Hjelseth.