Klikk-journalistikken kan true den akademiske friheten

Fri kunnskapsutveksling og kritisk dialog er grunnleggende i et demokrati, derfor er prinsippet om akademisk frihet så viktig. Mens forskning, undervisning og formidling er de mest sentrale arbeidsoppgavene, er dialog og kritikk på mange måter selve livsnerven i akademia. 

Likevel opplever mange forskere at det frie ytringsrommet snevres inn, ikke først og fremst gjennom lover eller formelle restriksjoner, men gjennom kulturelt press, digital hets og frykt for å trå feil. 

Debattklima med uklare grenser

Da Kierulf-utvalget la frem sin rapport om akademisk ytringsfrihet i 2022 pekte de på selvsensur som hovedfienden mot akademisk frihet: Forskere unngår formidling i offentligheten for å unngå ubehag, eller fordi det ikke gir akademisk valuta. 

Blant de som bekymrer seg mest for å ytre seg finner vi kjønnsforskere. Forskere som jobber med problemstillinger som er kontroversielle får kjenne det på kroppen. Det er lett å forstå at de som erfarer vold, hets og personangrep fordi de formidler forskningen sin kvier seg, slik Hande Eslen-Ziya skriver om tidligere i denne kronikkserien. Det er heller ikke vanskelig å forstå at slike erfaringer gjør at flere enn de som selv har negative opplevelser kjenner på frykt og usikkerhet rundt det å ytre seg offentlig. 

Det burde ikke være så vanskelig å skille kritikk av ideer og resonnementer fra personangrep, men i debattklimaet som hersker nå er det mange uklare grenser. For kjønnsforskningens del så tror jeg også at premissene for ordskiftet kan fungere som en barriere mot ytringer. 

Kritisk dialog tar tid

Ny kunnskap og innsikt kommer ved at man stiller spørsmål ved etablerte sannheter og gjennom å teste om argumenter og funn holder vann i møte med kritiske spørsmål og innvendinger. 

For mange av oss som jobber med forskning er det å møte utfordringer fra kollegaer som ser problemstillingen fra et annet perspektiv, eller som stiller spørsmål og argumenterer for en annen tolkning enn din, en sterk drivkraft. Den refleksive, kritiske samtalen mellom forskerkollegaer er det lite rom for i det offentlige ordskiftet i dag. Tempo, format og klikk-logikk stiller krav til korte og bastante utsagn. 

Som forskere er samfunnsoppdraget vårt å bidra til at folk flest kan danne seg meninger på informert grunnlag. Vi har en plikt til å formidle kunnskapen vår til offentligheten, og for mange av oss  er det å kunne bidra til å informere samfunnsutviklingen en viktig motivasjon for å forske. Tida det tar å tenke seg om er også viktig for å komme frem til solide konklusjoner, noe Rebecca Lund også er inne på i sin kronikk hvor hun tar til orde for sakte forskning som en strategi for akademisk frihet. 

For min egen del så spiller tempoet i offentligheten en rolle for hvorfor det av og til kjennes vanskelig å ytre seg om forskning. Det er noen ganger umulig å koke kunnskapen jeg vil formidle ned til en kjapp spissformulering. Det tar litt tid å forklare, det er komplekst – og det passer ikke inn i medieskriptet. 

Kanskje er det medietrening som trengs? Noen vil nok hevde det. Men, jeg tror ikke man løser problemet med selvsensur for kjønnsforskere gjennom å mestre tre talepunkter og en heis-pitch. Utfordringen stikker dypere. 

Diskreditering av kjønnsforskning

Parallelt med et mer synlig kjønns- og seksualitetsmangfold, har det vokst frem motbevegelser preget av transfobi og konservative kjønns- og familienormer, både internasjonalt og i Norge. Flere steder i Europa er forskning- og studieprogram i kjønnsforskning forbudt og nedlagt. Trump startet sin presidentperiode i USA med å rette hardt skyts mot forskning som befattet seg med kjønn, mangfold og inkludering. 

I norsk kontekst har vi hørt ekkoet fra våre nære omgivelser både i form av påstander om at det er nødvendig med «opprydding ved norske universiteter», som fagorgan for kjønnsforskning advarte mot tidligere i år.  Og sist da kjønn, seksualitets- og mangfoldsstudier ble omtalt som «tullestudier» i høstens valgkamp. Kanskje handlet det om stemmefisking, mer enn noe annet, men det illustrerer like fullt hvordan tankegods som for kort tid siden ble forstått som ytterliggående er på vei til å bli normalisert.  

Når kjønnsforskningen diskrediteres som legitimt kunnskapsfelt kan det også prege hvordan vi forskere opplever ytringsrommet i praksis; som å bli satt i forsvarsposisjon før man i det hele tatt har ytret seg. Det gir også gunnlag for vranglesing av ytringer som kommer fra kjønnsforskere. Det er et vanskelig utgangspunkt å starte forskningsformidling fra. 

Jeg har for eksempel registrert reaksjonene som kom mot forskere som i sommer publiserte en kronikk i Aftenposten der medias rolle i å skape et press mot transpersoner ble tatt opp. Reaksjonene lot ikke vente på seg og forskerne ble blant annet beskylt for å oppfordre til mediesensur. Det å påpeke at det finnes stemmer som ikke har sluppet til, og å peke på makten medieaktører har til å definere premisser for et ordskiftet, er ikke å be om sensur. Det er å be om kritisk refleksivitet omkring hva som gir et balansert bilde – hvis det er målet. Episoder som dette illustrerer for meg, mer enn noe annet, at vi ikke er ferdig med debatten om ansvaret for ytringsklimaet. 

Vitenskapelig uenighet får ikke plass

Det å formidle forskningsfunn som viser ulikhet, diskriminering eller undertrykkelse kan innebære at maktstrukturer og privilegier blir synlige. Det vil derfor ofte vekke motreaksjoner. Kjønnsforskningen har siden feltet ble etablert blitt beskyldt  for å være politisk, ideologisk og aktivistisk – ikke nøytralt og objektivt. 

Det stemmer at mye kjønnsforskning er preget av kritiske perspektiver og stiller spørsmål ved tatt-for-gittheter, både i samfunnet og innenfor fagfeltet. Mange er opptatt av å forstå hvordan makt virker og framskaffe kunnskap om grupper som har vært oversett, historisk og politisk. Det betyr imidlertid ikke at forskningen ikke holder standarder for vitenskapelig kunnskapsproduksjon høyt. 

Feministisk vitenskapsteori er spekket med gode argumenter for å tenke annerledes om hvilke kriterier vi kan vurdere vitenskapelig kvalitet ut fra. Er det i det hele tatt mulig med interessefri forskning? Vil ikke det å samle kunnskap om et fenomen fra et bredt spekter av ståsteder og perspektiver gi mer robust kunnskap enn om vi antar at det er mulig å ha et nøytralt ståsted som forsker? 

Denne type spørsmål går det an å ha viktige diskusjoner om. Det er grunnleggende teoretiske og metodologiske spørsmål i empririsk forsknig, og de legger premisser for teoriutvikling. Utfordringen oppstår i møte med et offentlig ordskifte hvor det ikke er plass til å forklare ulike vitenskapsteoretiske standpunkter. Det er ikke engang gitt at forskningsbasert kunnskap ansees som legitim, og da blir forskning som bryter med en fortsatt dominerende forestilling om positivistiske vitenskapsidealer ekstra sårbar. 

Vi må snakke om selvsensur og ytringsrom

Kronikkserien i Kildens nyhetsmagasin har så langt belyst viktigheten av å beskytte institusjonell autonomi, å verne om forskning på minoritetsgrupper, legge til rette for faglig dialog og å ta kollektivt ansvar for å støtte forskerkollegaer som havner i stormer på nettet. Alt for å verne om akademisk frihet. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Vi må også snakke mer om såkalt selvsensur og de betingelsene som skaper ytringsrommet for oss forskere i praksis. 

Akademisk ytringsfrihet skal selvsagt ikke innebære fri tilgang til formidling av kompliserte resonnementer i media, vi må forholde oss til andre spilleregler enn på forskningens hjemmebane. Forskningen skal skal absolutt ikke fritas for journalistisk kritikk og meningsbryting, tvert imot. 

Men jeg skulle ønske meg en grundig og vedvarende samtale om hvordan dynamikken mellom digital hets i sosiale medier, offentlig ordskifte i redaktørstyrte medier, kollegial kritikk internt i akademia – og selvsensur – virker i praksis. Formidling av forskning er tross alt viktigere enn noensinne.