Kjønnsforskning – et politisert fagfelt under press

Denne teksten er en kronikk. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatternes egen mening.

Vitenskapen er i dag under press i store deler av verden. Dette er ikke noe nytt. Scholars At Risk, overvåker trusler og press mot akademisk frihet i verden og avdekker årlig flere hundre trusler mot akademisk frihet verden over.

Akademia under press i USA

Det som er nytt er at dette presset nå skjer i vitenskapens «høyborg», USA, hvor vi finner flere av verdens mest anerkjente universiteter, og hvor mange av våre mest inspirerende og siterte kjønnsforskere har sitt virke. Presset på vitenskap og institusjonene som produserer den, legges på ulike måter. Gjennom økonomisk press, angrep på studenters og ansattes ytringsfrihet og gjennom restriksjoner på hvilke fag og tema man kan undervise i og forske på, som DEI (Diversity, Equity and Inclusion).

Kjønnsforskning er et politisert felt, og har alltid vært det, både internasjonalt og her i Norge. Mye av det vi i dag kjenner som kjønnsforskning, er nettopp oppstått som kritiske perspektiver. Ikke bare til hvordan man uttrykker kjønn og kontrollerer og forhandler kjønn ute i samfunnet, men også som et vitenskapskritisk perspektiv. 

Kjønnsforskningen stiller ikke bare kritiske spørsmål til hva kjønn er, men også hvordan man gjør forskningen, og hvordan man inkluderer eller ekskluderer kjønnsperspektiver i forskningsprosessen. Nettopp derfor mener vi mener kjønnsforskningen som felt er viktig.

Det vitenskapelige gudeblikket finnes ikke

Kjønnsforskningen som fagfelt stiller kritiske spørsmål knyttet til antagelser om vitenskapelig objektivitet og til forskerrollen, noe som også hviler på en kritikk av at det man har forstått som nøytralt, gjerne ikke er det i praksis i en forskningssituasjon. 

Her blir den hvite, heterofile, vesteuropeiske middelklassemannen gjerne trukket frem som eksempel på den nøytrale forskeren. Kvinner, homofile, ikke-europeiske, personer med funksjonsnedsettelser, transkjønnede og andre, blir derimot gjerne forstått som mer subjektive, kun i kraft av hvem de er. 

Kjønnsforskningen minner oss om at alle forskere eksisterer i verden og dermed kan påvirke det de studerer. De kan både ha ulike former for forskerblindhet, feilaktige forforståelser eller fordommer som påvirker hvordan man fortolker det man forsker på. Det vitenskapelige gudeblikket finnes ikke, for å parafrasere den kjente amerikanske kjønnsforskeren Donna Haraway.

Kjønn er ingen statisk størrelse

Som redaktører for Tidsskrift for kjønnsforskning ønsker vi å trekke fram kjønnsforskningens unike evne til å stille kritiske spørsmål til det vi tar for gitt. Kjønn er en av de mest fundamentale biologiske, sosiale og kulturelle kategoriene vi har, og kjønnsforskningen er derfor iboende tverrvitenskapelig og grenseoverskridende. 

Kjønnsforskningen viser at kjønnede symboler og praksiser vi tar for gitt, ikke er statiske og entydige. 

Kjønn blir ofte fremstilt som noe statisk i samfunnsdebatten. Imidlertid viser forskningen at det er stor variasjon både innad i ulike samfunn, og mellom ulike samfunn i fortid og nåtid. Forestillinger vi tar for gitt om kjønn i dag, som at rosa er jentefarge og blå er guttefarge, eller at kvinner går i skjørt og menn i bukser, er sosiale konstruksjoner. Dette kan se helt annerledes ut om vi går til andre samfunn, eller stiller tiden tilbake til en annen tidsepoke i vårt eget samfunn. 

Kjønnsforskningen viser at kjønnede symboler og praksiser vi tar for gitt, ikke er statiske og entydige. De må forstås i lys av den historiske, materielle, økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle sammenhengen de opptrer i. 

Heller ikke innad i vårt eget samfunn er kjønn noe entydig, men snarere tvert imot noe som opptrer med stor variasjon. Det vi definerer som feminint eller maskulint, kan variere fra person til person. Også hvordan vi som individer gjør kjønn, kan variere fra person til person. Kjønnsforskningen viser derfor at det vi tar som sant og rett, ikke nødvendigvis trenger å være det. 

Absurd å være imot forskning på kjønn

Det paradoksale her er at kjønnsforskningen ofte anklages for å være altfor normativ, men det samme kan man også si om dens kritikere. Sier man at kjønn er, og skal være, noe statisk og entydig, utelukker man det mangfoldet av kjønn som eksisterer, og alltid har eksistert. 

Å si at forskere skal ta utgangspunkt i hva noen få mener at kjønn skal være, snarere enn å studere hvordan kjønn rent empirisk kommer til uttrykk, er tvert imot direkte uvitenskapelig. Noen forskere og andre forsvarere av vitenskap og kunnskap ønsker samtidig å begrense eller hindre forskere i å forske på en spesifikk kategori, nemlig kjønn. Det blir absurd da kjønn er en av de mest fundamentale biologiske og sosiale kategoriene vi har. Det blir som å si at man ikke skal forske på tyngdekraften. 

Forskningsfelt under press

DEI er en betegnelse som har vært sentral i USA de senere år for å fremme diversitet, likestilling og inkludering. Begrepet har nå blitt kjent også i Norge fordi mange norske institusjoner og bedrifter har avtaler og samarbeid med amerikanske myndigheter og bedrifter. 

Vi har sett at både universiteter og private bedrifter har blitt pålagt å signere kontrakter hvor de forplikter seg til å ikke vektlegge kjønn, seksuell legning, eller etnisk, religiøs og kulturell tilhørighet i sitt arbeid. UiT Norges arktiske universitet er en av institusjonene som signerte en slik avtale, men trakk tilbake sin underskrift da de ble oppmerksomme på dette.

Det er nok enklere for et norsk universitet å yte denne formen for motstand enn det er i mange andre land. I USA har disse påleggene gått ut til alle landets universiteter og riset bak speilet er finansiering. Det er et kraftig virkemiddel og mens noen av universitetene har gitt etter for presset, har blant annet Harvard vært en av dem som står imot. Denne motstanden krever at man har økonomisk ryggrad, noe ikke alle har. 

Også norske universiteter er underlagt finansieringsmodeller som styrer forskning og undervisning. Vi har lenge sett at studier som ikke blir sett på som ‘lønnsomme’ eller relevante for arbeidslivet blir lagt ned. 

Unge velger «tryggere» fag

Nedleggingen av kjønnsforskningsprogrammet i forskningsrådet førte til en ide om at kjønnsperspektiver skulle «mainstreames» i all forskning. Imidlertid ser vi at mainstreaming ofte blir redusert til å telle antall menn eller kvinner, eller påpeke at man har kvinnelige forskere. Dette blir gjort uten å inkludere kjønnsperspektiver i den faktiske forskningen. 

I en verden som synes langt mer utrygg enn tidligere, både økonomisk, politisk og arbeidsmessig, velger ofte ungdommen såkalt «trygge fag» når de skal studere. Det gjør at smale og mindre «arbeidslivsrelevante» fagfelt taper i kampen om midlene, noe som gjør at man iblant mister viktige perspektiver for å kunne forstå og analysere verden og samfunnet. 

Det at vitenskapen rommer et mangfold av fag, vitenskapelige perspektiver og forskningsfelt, er en styrke, ikke en svakhet. 

Kjønnsforskningen som felt består av både brede og smale studier, emner og tema. Selv om ikke alt er like relevant for alle, er det kritisk om denne kunnskapen forsvinner. Det samme gjelder om vi ikke lykkes i å rekruttere flinke fagpersoner i framtida til å produsere denne kunnskapen.

Mangel på arbeidslivsrelevans er en kritikk som ofte rammer utdanningstilbudet innen samfunnsvitenskap og humaniora, hvor mye av dagens kjønnsforskning og kjønnsrelaterte utdanninger plasseres innenfor. Denne kritikken mener vi er feilaktig. #METOO viste tvert imot at kjønnsperspektiver er helt sentrale for arbeidslivet: Mangel på kjønnsperspektiver i arbeidslivet kan bidra til dårlig arbeidsmiljø, uhelse og ekskludering av kompetente personer som ellers kunne ha hatt mye å bidra med på arbeidsplassen. Vi vil derfor hevde at kjønnsperspektiver er svært arbeidslivsrelevant i dagens samfunn. 

Vi trenger mangfoldig kunnskap

Kunnskap om historien gjør selvsagt ikke at man kan forutsi fremtiden. Den involverer tross alt mennesker med all deres agens og uforutsigbarhet, men kunnskap fra historiske prosesser kan likevel gi oss innsikt til å gjenkjenne og se sammenhenger når makt brukes for å stilne kunnskap som man ikke ønsker å få. 

Vi tenker kanskje at det som nå skjer i USA, ikke vil skje i Norge. Men vi ser stadig krefter som søker å begrense abortrettigheter, regnbueflagg på skoler og undervisning om kjønn og mangfold i skolen også her hjemme.

Vitenskapelig ensretting er en farlig vei å gå, siden vi aldri vet hva slags kunnskap vi kan komme til å trenge i framtida. Det at vitenskapen rommer et mangfold av fag, vitenskapelige perspektiver og forskningsfelt, er en styrke, ikke en svakhet. Det er slik vi får en mest mulig komplett kunnskap om verden og samfunnet. 

Derfor er det i dag viktigere enn noen gang at vi ikke sover i timen, men verner om kunnskapsproduksjon, verner om universitetenes frihet, verner om rettigheter og fortsetter å jobbe for nye.