Transpersoner har utvidet rammene for kjønn og skeivhet

Hvem skapte begrepene?

Det første jeg undersøkte, var hvor begreper om det å være trans oppsto, hvordan de ble brukt og hvem de ble brukt av. Det jeg oppdaget, var at det ikke alltid var transpersoner selv som sto for diskusjonene om og bruken av forskjellige begreper. 

Ofte var det leger, journalister, psykologer og andre som satte rammene for hva en transperson var, og hvordan de passet inn i forskjellige kategorier. Jeg bestemte meg for å fokusere på hva transpersoner selv sa om sin egen kjønnsskeivhet. Hvordan ble deres selvforståelse formet av samfunnet og konteksten rundt dem? Hvordan påvirket transpersoner selv forståelsene og kategoriene av trans i Norge? 

Et dynamisk samspill

Det var med disse spørsmålene i bakhodet at jeg begynte å lese om transpersoner i Norge. Jeg så gjennom gamle aviser, tidsskrifter, magasiner og medisinske dokumenter, samt interne medlemsblader fra sentrale organisasjoner i transbevegelsen fra omtrent 1929 til 2001. I tillegg så jeg på hva fagfolk hadde skrevet om transpersoners historie i Norge og i andre land som Iran og USA. Utfra alt dette, kunne jeg begynne å spore opp visse utviklingstrekk i norsk transhistorie. 

Hva er det som har formet hvordan vi forstår trans i en gitt tidsperiode? 

Det første jeg vil trekke frem, er hvor dynamisk og komplekst samspillet mellom selvforståelser og samfunnets rammer var i perioden jeg undersøkte. Jeg tenker på kjønn i denne historiske gjennomgangen som performative. Det vil si kjønn som noe man gjør og ikke noe man er, i tråd med Judith Butler og andre kjønnsteoretikere. Måten folk var trans på i fortiden, ble altså formet av hvordan samfunnet, medisinen og andre instanser så på og tolket kjønn- og kjønnsoverskridelse. 

Begrepet vi har i dag om transpersoner, som en betegnelse på et stort mangfold av forskjellige typer kjønnskryssing, er også betinget av vår samtid. Det kan dermed også endres i fremtiden slik begreper har endret seg i fortiden. 

Var selv med på å forme begrepet

Men hva er det som har formet hvordan vi forstår trans i en gitt tidsperiode? I årene jeg gikk gjennom i min mastergrad, var det ingen entydige svar. I den tidlige perioden var de medisinske, psykologiske og juridiske rammene veldig formende for transpersoners selvforståelse og hvordan transpersoner ble sett på i offentligheten. 

Fra 1950-tallet og utover, begynte transpersoner selv å snakke om hvordan det var å være trans i aviser og tidsskrifter. Fra midten av 1960-tallet samlet noen transpersoner seg i organisasjoner. Dermed kunne transpersoner selv definere det å være trans til en viss grad. 

Likevel ble disse selvdefinisjonene formet av et medisinsk diagnosesystem, og medienes vinkling på saker om transpersoner. Det var et komplekst samspill mellom offentlig diskurs, diagnoser, kategorisering og transpersoners egen selvforståelse som formet transpersoners selvfremstilling i hele perioden jeg tok for meg. 

Adskilt fra homobevegelsen

Det andre jeg vil trekke frem, er grensesettingen og grensedragningene mellom forskjellige kategorier som var til stede i denne perioden. Det som overasket meg mest etter å ha undersøkt transpersoners historie i Norge, var at trans- og homo-bevegelsen var stort sett adskilte frem til 2000-tallet. 

De forsto seg selv som menn som også var kvinner og byttet frem og tilbake i kvinne- og mannsutrykk. 

Noe av grunnen til dette, var at den eneste transorganisasjonen i Norge frem til år 2000 var Freedom of Personality Expression, Northern Europe (FPE-NE, senere FPE-Norge). De var i mesteparten av denne perioden en organisasjon kun for heterofile transvestitter. De forsto seg selv som menn som også var kvinner og byttet frem og tilbake i kvinne- og mannsutrykk. 

I norsk presse satte de tydelige grenser, og sa at de ikke var homofile og ikke transseksuelle. De transseksuelle, som i mesteparten av denne perioden betegnet de som ønsket å bytte kjønn gjennom bruk av hormoner og kirurgi, var også tydelige på grensesetting. De definerte ofte ikke seg selv som transseksuelle, men snakket oftere om at de hadde byttet kjønn, og at de nå var normale menn eller kvinner. Mange var tydelige på at de ikke var homofile og at de ikke bare var menn i kvinneklær eller kvinner i mannsklær. 

Normalisering

Det siste jeg vil trekke frem handler om normalisering. Hvorfor ønsket mange transpersoner å sette klare grenser for sin egen og andres måter å være trans på? Transpersoners selvfremstilling i denne perioden var knyttet til et ønske om å gjøre seg selv forstått og få aksept fra forskjellige instanser. 

For de heterofile transvestittene kan det ha handlet om å ta vare på ekteskapet med sine og holde fast ved den såkalte normale manns- eller kvinnerollen. For de transseksuelle kunne normalisering handle om flere ting. Det kunne handle om å få aksept som det kjønnet man ønsket å være sosialt ved å kutte bånd til sitt fødekjønn. Det kunne også handle om å skaffe seg medisinsk behandling i et system som hadde trange rammer for hva en såkalt riktig sykdomshistorie var for transpersoner. I interne medlemsblader og på 1990- og 2000-tallet var man mer åpen om hvordan det å være trans kunne være mer komplisert enn kategoriseringene tilsa. Men for mange transpersoner, var det bedre å oppnå aksept og erverve seg rettigheter ved å sette tydelige grenser rundt sine måter å være trans på. 

I min masteroppgave fant jeg ut at transpersoners historie i Norge er en historie om å overskride kjønnets grenser og en bevegelse i retning av grensesetting og normalisering. Hvordan det å være trans ble fremstilt av transpersoner selv i denne perioden, var uløselig knyttet til de rammene samfunnet, diagnoser, loven og media satte for dem. Transpersoner var dermed med på å utvide rammene for kjønn og skeivhet i samfunnet, samtidig som de var bundet og formet av dem.