Gravide menn?

Frem til 2016 var irreversibel sterilisering et vilkår for å endre juridisk kjønn i Norge. Dette ble begrunnet med at transpersoners kropper måtte korrigeres for å oppnå harmoni mellom kropp og sinn i tråd med normative forståelser av kjønn. En mann med livmor og muligheten for å gå gravid kunne derfor ikke anerkjennes som juridisk mann i Norge før 2016.

Flere av informantene jeg pratet med bekreftet tanken om at graviditet er sterkt knyttet til noe feminint og kvinnelig.

Etter mangeårig press fra både menneskerettighetsdomstoler, aktivister og politikere har trenden snudd i flere land i Europa. Per 2023 er sterilisering et krav i ni av landene som tillater kjønnskorrigerende behandling. Vi vet også fra tidligere forskning at det er forskjellige synspunkter hos transpersoner når det gjelder ønsket om bunnkirurgi, som vil si kirurgi av kjønnsorganene. Ikke alle opplever det som den viktigste formen for kjønnsbekreftende behandling. For meg åpnet både det tidligere kravet om sterilisering, og bredden i transpersoners selverklærte helsebehov for et sentralt spørsmål: hvordan oppleves reproduksjon hos gruppen selv?

En avgrensning i min masteroppgave ble graviditet og transmaskulinitet. Transmaskuline er transpersoner med en maskulin kjønnsidentitet. Det kan være alt fra binære transmenn til ikke-binære med en maskulin kjønnsidentitet. Selv om det riktignok finnes verk som tar for seg transmaskuline sine utfordringer, har transmenn og transmaskuline vært langt mindre synlige i samfunnet enn transkvinner. De har også vært forsket mindre på (Cromwell, 1999; More, 1998). Spesielt gjennom filmatiske fremstillinger og mediesverm rundt de offentlige kjønnskorrigerende behandlingene av, for eksempel, Christine Jorgensen og Lili Elbe på første halvdel av 1900-tallet (Stone, 1992). Transkvinner har også i større grad blitt gjenstand for diskusjon innenfor feministisk forskning, både av kritikere og transforskere selv.

Samtidig tenker vi at graviditet noe veldig synlig, og noe veldig kvinnelig. Hvilke forhandlinger om kropp og graviditet gjør transmaskuline når de prater om temaet? Dette er sentrale spørsmål i masteroppgaven min, hvor jeg pratet med ni unge transmaskuline om deres forhold til graviditet.

Ingen av informantene hadde selv gått gjennom en graviditet, og intervjuene fokuserte på meningsskaping, tanker og følelser.

Ubehag med graviditet

Flere av informantene jeg pratet med bekreftet tanken om at graviditet er sterkt knyttet til noe feminint og kvinnelig. For noen var også graviditet så tett knyttet til kvinnelighet at det var ukomfortabelt å tenke på, og noe som ble uforenlig med egen identitet.

Ubehag med kroppslige endringer som skjer under en graviditet ble også trukket frem her: Balder, en av informantene som hadde gjennomført dobbel mastektomi, eller brystfjerning, nevnte frykten for at bryster skulle returnere ved en graviditet. Lignende frykt om potensiell «re-feminisering» av kroppen opplevdes for flere av informantene som et «skritt tilbake» i maskuliniseringsprosessen flere hadde oppnådd gjennom kjønnsbekreftende behandling.  

Det er viktig å huske at reproduksjon ikke bare handler om lovverk – det handler også om normer, følelser, teknologi, muligheter og relasjoner.

En annen informant, Herman, nevner at denne frykten også kommer fra et ønske om å kunne «passere» som en «vanlig mann». Å passere er et sentralt begrep blant transfolk, og handler om å bli oppfattet som kjønnet du identifiserer deg med i sosiale interaksjoner med andre. En graviditet ble fremstilt som uforenlig med å passere som mann.

Samtidig kan man, slik jeg gjør, argumentere for at dette også må forstås på bakgrunn av den rådende oppfatningen om at «bare kvinner føder barn». Menn som føder barn og går gravide utfordrer dette, og avviker fra denne diskursen. Dette kan bidra til å opprettholde en uforenlighet mellom det å ha en maskulin kjønnsidentitet og å se en graviditet som en mulighet. Å synlig vike fra rådende forståelser av kjønn kan straffes sosialt og åpne for diskriminering.

Å føde gjør det ikke til mindre mann

Et par av informantene ønsket å gå gjennom en graviditet. For dem var også passering viktig, men på en helt annen måte: typisk maskulinisering av kroppen, som skjeggvekst og fravær av bryster, bidro til å gjøre tanken om å bli gravid mer komfortabel for informantene.

Informanten Christian snakket om hvordan han hadde sett bilder av gravide transmenn, med bulende mage og skjegg, og at dette ble en kilde til inspirasjon. En annen informant, Alexander, poengterte at det var viktig å opprettholde et maskulint kjønnsuttrykk under graviditeten: «Hvis jeg ikke hadde sett ut som jeg gjorde, hvis jeg ikke hadde hatt like mørk stemme eller like mye skjegg, hårvekst, så vet jeg ikke om jeg hadde klart det.»

Gjennom å stadfeste egen kjønnsidentitet via mannlige karakteristika, og ved å gjøre transmaskulin «graviditet» til noe annerledes enn kvinnelig graviditet, utviklet de en tenkt posisjon som gravid mann. De var opptatt av å heie frem det maskuline. Samtidig var de pragmatiske til de reproduktive mulighetene de hadde, ved å gjøre graviditeten til noe mannlig og annerledes enn kvinner som blir gravide. Det å være gravid ble derfor ikke uforenelig med å være en «ekte mann».

Er det lov å være en gravid mann i dagens samfunn?

Det juridiske svaret på spørsmålet har siden 2016 blitt enklere: Ja. Samtidig vil man ikke, slik lovverket er i dag, bli anerkjent som barnets far i barnets fødselsattest. Men etter at steriliseringskravet ble fjernet, er det ren fakta at det finnes juridiske menn i Norge i dag som kan føde barn.

Rådende forståelser av kjønn og kropp i samfunnet påvirker også det reproduktive mulighetsrommet til transmaskuline i Norge.

Samtidig, det er viktig å huske at reproduksjon ikke bare handler om lovverk – det handler også om normer, følelser, teknologi, muligheter og relasjoner. Gravide menn forblir en samfunnsposisjon det er utfordrende å ta opp, både av personlige og politiske grunner, som det kommer frem i oppgaven. Et godt sitat fra masteroppgaven kommer fra informanten Herman: «Det føles bare ikke som om det finnes en norm for å tenke på det engang». Derfor blir et viktig funn i oppgaven at rådende forståelser av kjønn og kropp i samfunnet påvirker også det reproduktive mulighetsrommet til transmaskuline i Norge.

I oppgaven argumenterer jeg også for at hvordan språket former virkeligheten vi lever i. Språket er med andre ord med på å begrense hvilke posisjoner det er, eller føles mulig, å innta i samfunnet. En gravid mann fremstår fortsatt som en umulig subjektposisjon å innta.

Komplekse refleksjoner

Et av de mest spennende funnene i oppgaven var hvor komplekse disse samtalene og forhandlingene fremstod. Beskrivelsene ovenfor er hovedtrekk, men det er viktig å nevne at informantene forholdt seg svært ulikt til ideen om å bli gravid.

Flere av informantene snakket om ubehag. Samtidig var flere opptatt av å prate om hvordan de ønsket at samfunnet var annerledes, og var selv aksepterende for andre gravide menn. Andre ønsket å utfordre egen forståelse av graviditet, noe de også gjorde underveis i samtalene. Til tider ble utsagnene paradoksale, hvor personlige ønsker kom i klinsj med politiske meninger. Transmaskuline individers flerstemmige forhandlinger er derfor også med på å utfordre rådende oppfatninger om graviditet. Det gjorde det både utfordrende, men også uhyrlig spennende å jobbe med tematikken. Etter masterarbeidet satt jeg igjen med to viktige innsikter:

1. Transmaskuline sine egne forståelser av graviditet og reproduksjon er mer komplekse enn tidligere antatt, men understøttes også av nyere forskning på temaet fra andre vestlige land. Dette må forskes videre på i en norsk sammenheng.
2. Det er nødvendig å stille kritiske spørsmål til kravet om sterilisering, og hvilke konsekvenser det har for forestillinger om transpersoners reproduktive muligheter. Hva er det som gjør at deler av samfunnet, og noen transmaskuline, finner graviditet ubehagelig og uforenlig med å være mann? Hva er viktige for transmaskuline når man gjør reproduktive valg?

Dette skal jeg undersøke videre i mitt doktorgradsprosjekt «Un(re)productive bodies? Transmasculinity and reproductive choices in Norway» som skal være ferdig i 2027.