– Kjønn har alltid vært i bevegelse

– Artikkelen er et forsøk på å bevisstgjøre leger og profesjonen mer generelt om historien som ligger i faget vårt. Den er et viktig grunnlag for å forstå dagens politiske diskusjoner, sier Ketil Slagstad.

Slagstad er stipendiat ved UiO og har nylig publisert en artikkel om trans og kjønnets politikk i medisinsk historie.

Heftig diskutert

Kjønn og kjønnsidentitet har lenge vært heftig diskutert i verden og i Norge, både på Stortinget og i avisspaltene. I februar stemte Stortinget ned et forslag om å innføre et tredje juridisk kjønn i Norge.

– Vi opplever diskusjonen om å innføre et tredje juridisk kjønn som et veldig tidsaktuelt fenomen. Sannheten er at dette er en sak med mye lengre historie, hvor medisinen som fag har spilt en veldig viktig rolle.

Dette er ting man har holdt på med i medisinen i 150 år.

Begreper som «sex» og «gender», eller biologisk og sosialt kjønn som vi gjerne sier på norsk, har en historie som er tett sammenvevd med den medisinske. Det trenger vi en sterkere bevissthet om, mener Slagstad.

– Jeg ser biologer og leger som argumenterer for at skeiv teori korrumperer helsevesenet, men jeg tror ikke de kjenner historien. Dette er ting man har holdt på med i medisinen i 150 år, forteller han. 

Brudd med det etablerte

I artikkelen ser Slagstad nærmere på ulike eksempler som har utfordret konvensjoner om kjønn i både medisinsk forstand, såvel som i samfunnet mer generelt.

– Det er i møte med personer som har brutt normer medisinens forståelse av kjønn har blitt utviklet, sier han.

– Medisin er et praktisk fag. Du har ingen medisin uten pasienten. Det fins mange historier hvor det for eksempel blir oppdaget at en som lever som kvinne har mannlige kjønnskarakterer. Da har leger blitt bedt om å uttale seg om kjønnet.

Dette har også skjedd i straffesaker, forteller Slagstad. Hans hypotese er at medisinsk kunnskap om kjønn er noe som har blitt til i møter mellom pasienter, leger, vitenskap, medisin og aktivistiske miljøer. Slagstad viser til fem eksempler: Hermafroditten, den homoseksuelle, intersex, transseksuelle og transkjønnede personer. De fleste av disse kategoriene har oppstått fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag, med unntak av hermafroditten som går tilbake til antikken.

– Jeg skriver anomalier i hermetegn i artikkelen min for å beskrive hvor normative disse diskusjonene er, sier han.

– Dette er medisinske begreper som er blitt brukt for å kategorisere folks kropper og liv. Noen av disse begrepene har senere blitt utfordret, og noen er forkastet. Jeg har brukt begrepene for å vise hvor skiftende forståelsen av kjønn har vært gjennom historien.

Kjønn og kulturkamp

Man kommer ikke utenom politisk debatt i samtalen om kjønn – heller ikke her.

– Du skriver om hvordan «naturen» har vært normgivende for samfunn, deriblant kjønn – men at dette er historisk betinget. Kan du utdype?

– Utgangspunktet mitt er dagens debatter. For eksempel Trump som kommer med en kritikk av genderbegrepet eller en psykososial modell av kjønn, og mener vi må gå tilbake til en biologisk modell, forklarer han.

Jeg synes det er rart at kjønnsforskere er så stille.

– Poenget mitt er ikke å fornekte biologisk kunnskap, poenget er at vi må være bevisste på hvordan våre kategoriseringer av naturen er historisk og politisk påvirket.

Slagstad mener denne retorikken er del av et konservativt spill. Det er ikke noe nytt i at man forsøker å forsvare konservativ politikk med utgangspunkt i fortellinger om naturens moralske orden, forteller han.

Slagstad savner imidlertid at kjønnsforskerne kommer på banen i debatten om kjønn og identitet.

– Det er litt merkelig at mange diskusjoner domineres av biologer og medisinere. Jeg synes det er rart at kjønnsforskere er så stille. Det er litt påfallende, for jeg ville tro at dette er et tema som ligger nært opp til deres forskning.

Les også: Kjønnsforskerne tier i transdebatten

Aktivisme har betydd mye

Randi Gressgård, professor i kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun er enig med Slagstad om at kjønnsforskerne er lite synlige i media når det gjelder denne tematikken.

– Det er delvis vårt ansvar, men vi må også bli spurt. Medisinsk ekspertise tillegges større autoritet i offentligheten, selv om kjønnsforskere har bedre faglig grunnlag for å uttale seg om kjønnsmangfold og -identitet, sier hun.

Gressgård tror det er viktig å kjenne historien bak og makten som ligger i å klassifisere kjønn og kropper, også i dagens ordskifte.

– Det er lang tradisjon for å ty til biologiske argumenter om hva som er naturlig og riktig, sier hun.

– Historisk overleverte oppfatninger om kjønn og seksualitet tilpasses nye omstendigheter, men møter også nye former for motstand. Det er til dels en kunnskapskamp, men framfor alt en politisk kamp.

Å bryte med konvensjoner om kjønn har vært både belastende og farlig, men det kan være grensesprengende og positivt, forteller hun.

– Lite hadde skjedd uten aktivisme og pasientgruppers involvering. Som Slagstad viser, er det ikke først og fremst ekspertene som har skapt endring i hvordan man forstår kjønn og seksualitet i behandlingsapparatet.

Økt synlighet blant transpersoner er ikke det samme som at det ikke lenger er kontroversielt å bryte med kjønnede normer. Internasjonal framvekst av høyrepopulisme og nasjonalisme har gjort kjønn og seksualitet til politiske våpen, mener Gressgård.

– Det er igjen blitt akseptabelt å snakke om en såkalt naturlig kjønnsbinaritet. Det er mange som har interesse av å forsvare en klar kjønnsinndeling, inkludert feminister som bidrar til den moralske panikken rundt transkjønn, forteller hun.

Gressgård er kritisk til at Stortinget stemte ned forslaget om et tredje juridisk kjønn.

– Å bli tvunget inn i binære kjønnskategorier er undertrykkende, fordi det har reelle, negative konsekvenser for dem det gjelder. En lovendring ville samtidig vært en sosial endring. At forslaget ble nedstemt, er derimot en stadfesting av at vi har bare to anerkjente kjønn i dette landet, mener hun.

Sexologiens framvekst

– Selv om det ikke er nytt med brudd på kjønnede konvensjoner, er det særlig mye som skjer innen kjønn og medisin fra omkring 1900-tallet og utover. Hva er det som skjer i denne perioden?

– På slutten av 1800-tallet handler det om fremveksten av det som blir til sexologien, forteller Ketil Slagstad.

– Dette er sammenvevd med fremveksten av moderne medisin. På denne tida går psykiatere fra Østerrike og Tyskland i gang med å klassifisere såkalte «avvik».

I det tidlige 1900-tallet ble homoseksuelle tillagt å ha «kontrær seksualfølelse», og ansett som kjønnsmessig nærmere kvinnen.

Han peker også på utviklingen av endokrinologien, altså forskning på hormonene, som også utfordrer kjønnsforståelsen på denne tida.

– I dag er vi vant til å tenke på kjønn og seksualitet som to egne ting. Men i det tidlige 1900-tallet ble homoseksuelle tillagt å ha «kontrær seksualfølelse», og ansett som kjønnsmessig nærmere kvinnen. Synet på seksualitet, kropp og kjønn var helt sammenfiltret.

Brudd med kjønnede konvensjoner fikk også økt oppmerksomhet i media på 1900-tallet. Ett eksempel på det er Christine Jørgensen. Hun var pilot i det amerikanske militæret, men gjennomgikk i 1951 kjønnsbekreftende behandling ved Rikshospitalet i København.

– Christine Jørgensen bidro til at flere folk tar kontakt for å få behandling. Hennes historie gjorde at transfolk fikk kunnskap om behandlingsmulighetene.

I New York Times ble det slått opp med overskriften «Ex-GI becomes blonde beauty: Operations transform Bronx youth».

– I Norge førte økningen i forespørsler til at spørsmålet ble tatt opp i helsemyndighetene, og etter hvert til utviklingen av et sentralisert medisinsk fagmiljø. Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme (i dag kjent som Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK), journ.anm) ble ikke opprettet før i 2002.

Les også: Diagnosens makt

Nye begreper

Inntil ganske nylig har transpersoner blitt behandlet under diagnosen transseksualisme, som tradisjonelt har vært brukt om personer som ønsker å gå fra mann til kvinne eller kvinne til mann.

Behandlingspraksis i Norge har vært at pasientene har måttet velge å bli enten kvinne eller mann, og at ingen behandling skulle settes i gang med mindre det skulle ende med kjønnsbekreftende kirurgi, forteller Slagstad.

I 2019 ble imidlertid diagnosen transseksuell offisielt fjernet fra listen over psykiske lidelser og flyttet til kapitlet om seksuell helse i den ellevte revisjonen av WHOs diagnosemanual. Nå benyttes begrepet kjønnsinkongruens, som også favner dem som verken føler seg som mann eller kvinne.

– Ikke-binær er et nytt begrep som forskningen har tatt i bruk først de siste fem–ti årene, forteller han.

Dette er en voksende andel av pasientgruppen. Slagstad mener imidlertid det er liten grunn til å anta at ikke-binær kjønnsidentitet er noe nytt av den grunn. I egne arkivstudier har han funnet utsagn fra det man da kalte transvestitter. De var gjerne tildelt mannlig kjønn ved fødsel og kunne ofte tenke seg hormonell behandling, men ikke kirurgi.

– Man måtte velge ett kjønn, mann eller kvinne, for å få behandling, og legene har derfor ikke kommet i kontakt med denne gruppa, eller de har tilpasset historiene sine for å få behandling.

Stemte ned lovforslag 

Med det kommer vi også inn på en høyaktuell sak i norsk debatt: Stortinget i Norge stemte i februar ned et lovforslag om å opprette et tredje juridisk kjønn, hvor partiene Venstre, MDG og SV stemte for, mens Arbeiderpartiet har varslet mer utredning.

– Tror du at en slik lovendring kan ha noen effekt for pasienter som faller utenfor kategoriene mann og kvinne?

– Det vi bør ha lært av historien er hvor sammenvevd juridiske strukturer er med kjønnsforståelsen i medisinen og i samfunnet for øvrig, sier Slagstad.

– Vi vet fra forskningslitteraturen at det juridiske tokjønnssystemet tvinger ikke-binære til å måtte leve med et juridisk kjønn som ikke oppleves riktig for dem. Trolig har dette også medført at folk har takket ja til mer behandling enn de har trengt. Jeg er opptatt av at folk ikke skal måtte si ja til mer behandling enn det som er nødvendig for at de skal kunne leve gode liv.

Les også: Tøft å være trans, også i litteraturen