– Aids-krisen har skapt en generasjonskløft blant skeive

– Aktivisme reddet livet mitt, forteller Monica Pearl når Kildens nyhetsmagasin møter henne i sjuende etasje i en høyblokk på Blindern, hvor hun forbereder seg til dagens seminar. 

Pearl er førsteamanuensis i amerikansk litteratur og film fra 1900-tallet ved Universitetet i Manchester, og har blitt invitert til Universitet i Oslo for å snakke om sitt kommende bokprosjekt om aids i kunsten og litteraturen.

En tidsreise gjennom litteraturen

Pearl mener det har oppstått en generasjonskløft i den skeive kulturen etter krisen, og at den viser seg i kunsten og litteraturen. Hun var selv aidsaktivist på 80- og 90-tallet under epidemien. Nå opplever hun at mange unge ikke helt forstår hva aids faktisk innebar. 

Aktivisme gjør deg til en aktør i verden, ikke et offer.

Vet de for eksempel at flere homofile menn døde av aids i New York (over 81 000) enn amerikanske soldater under Vietnamkrigen (over 58 000)? Kan de forestille seg fortvilelsen? Følelsen av raseri, og nummenhet? Her kan litteratur som ble skrevet under aidsepidemien fungere som en tidskapsel som gjør hendelsene levende for dagens lesere, ifølge Pearl.

Hun beskriver aktivisme som en kur mot angst og depresjon. 

– Aktivisme gjør deg til en aktør i verden, ikke et offer. Noen tviler på effekten av en marsj eller protest, men disse handlingene handler også om mer enn det. 

Palestina-aktivister på campus

Tidligere samme dag går Pearl gjennom Blindern campus, i dressjakke og kort, litt bustete hår. 

Foran universitetsbiblioteket, på plenen, ser forskeren noe oppsiktsvekkende: En klynge med telt, midt på campus.

Palestina-aktivistene – de fleste unge studenter – slo leir her for et par uker siden. Monica Pearl går bort til dem for å vise støtte og prate litt. Forskeren snakker amerikansk med et snev av britisk. Hun har bodd i England de siste tjue årene, og foreleser i dag på Universitet i Manchester. Før dette levde hun i New York og engasjerte seg i aktivist-gruppen ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power). 

I ACT UP, en ikke-voldelig aktivist-organisasjon, møtte Pearl likesinnede. De spilte på en blanding av humor og raseri i protestene sine.

– Vi var frustrerte og fortvilet, vi skjønte at anstrengelsene våre ikke var nok til å redde dem vi elsket.

Aidslitteratur 

Fortvilelsen og alt raseriet fant utløp i diverse kunst og litteratur, særlig av homofile menn. 

Dette har overrasket litteraturviteren Pearl: 

– Den litterære responsen var nærmest umiddelbar, i motsetning til andre traumer hvor kunsten først kom senere. 

Pearl nevner Holocaust-kunst som et eksempel. Det tok mange år før man for alvor begynte å lage kunst om tragedien, påpeker hun. 

– Hvorfor var reaksjonen på aids mer kontant? 

– Det kan skyldes at det allerede fantes homofile forfattere som skiftet fokus til AIDS, og at nye forfattere dukket opp underveis, tror hun.

Styrket homofil identitet

Edmund White og Paul Monette er blant de mest kjente forfatterne. 

– Deres fortellinger var realistiske, med en klar begynnelse, midt og slutt. Forfatterne hjalp folk med å forstå krisen, og bidro til å styrke den homofile identiteten. 

Ved å skrive fragmentert og rotete, etterliknet forfatterne den kaotiske opplevelsen av sykdommen. 

Andre litterarære tekster var mer uorganisert og postmoderne i stilen: Skeive forfattere som Eve Kosofsky Sedgwick og Carole Maso blandet fiksjon og fakta for å fange opp kompleksiteten rundt aids. Sedgwicks kanskje mest kjente aids-tekst, utkom i essaysamlingen Tendencies i 1993. 

– Ved å skrive fragmentert og rotete, etterliknet forfatterne den kaotiske opplevelsen av sykdommen. 

– Derimot var den realistiske litteraturen mer opptatt av å finne en mening i alt kaoset.

Blindsoner i litteraturen

Niels Nyegaard er postdoktor ved STK. Han har forsket på skeiv historie i Norge og Danmark. Historikeren er enig med Pearl i at aidskrisen har skapt en generasjonskløft blant skeive. 

– Dagens unge homofile eller skeive har tilgang til hiv-forebyggende medisiner, ekteskaps- og familierettigheter og så videre, sier han. 

– Deres liv er på mange måter svært forskjellige fra de erfaringene med sosial stigmatisering, utsatthet og tap som overlevende fra aidskrisen gjennomgikk på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, sier han.

Nyegaard er enig i at aidslitteratur og -kunst kan gi innsikt i hvordan det var å leve gjennom krisen. Samtidig inneholder disse kulturproduktene ifølge ham historiske blindsoner: 

– Mange av kulturproduktene er laget av eller for homofile menn og forteller deres historie om aidskrisen, sier han.

– Dette skyldes sannsynligvis at homofile menn var kanskje den mest velorganiserte og ressurssterke gruppen blant de mange ulike gruppene som ble rammet av aids-krisen på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Andre grupper var for eksempel sexarbeidere og stoffbrukere.

Nyegaard tror at historikere har en viktig oppgave med å synliggjøre også disse marginaliserte stemmene. 

–  Dette handler ikke om at man skal skyve homofile menns livserfaringer og opplevelser til siden. Men kanskje det kan skape et mer nyansert blikk, hvor flere utsatte befolkningsgrupper inkluderes i den kollektive historiefortellingen.

Skeiv litteratur som fagfelt

Monica Pearl dro til England for et ettårig masterprogram i 1993. Det førte til en doktorgrad i kunst- og litteraturstudier.  

– Egentlig hadde jeg ingen planer om å forske på aidslitteratur. Skeive studier var noe helt nytt, og jeg fryktet at det ikke ville bli tatt seriøst. Jeg var også redd for at det var for personlig. 

I dag er hun glad for beslutningen.

– Selv om det tok lang tid før skeive litteraturstudier ble anerkjent som et eget fagfelt, har det blitt veletablert. I dag ser jeg mange som forsker og skriver om det, og jeg veileder studenter og vurderer doktorgrader innen aidslitteratur – og kunst.