– Hvis du dreper ei ku, kan du henge den opp under taket i et slakteanlegg og transportere den fra en skitten til en ren sone. —Det kan du ikke med en hval, sier professor i medievitenskap og historiker Espen Ytreberg.
I boken Utryddelsen forteller han om den norske hvalfangstens industrielle historie.
Her benytter han fotografier og selvbiografiske beretninger fra både hvalfangere og andre som jobbet i industrien.
Ytreberg beskriver et liv med uhorvelig slit, gørr og blod og samhold i et miljø nesten uten kvinner.
Den norske hvalfangstindustrien
Det begynte så smått, langs Finnmarkskysten:
– Den industrielle hvalfangsten startet på 1860-tallet. Fra det tidlige 20. århundre ekspanderte den kraftig: først i Sørishavet og deretter til internasjonale farvann, forteller Ytreberg.
Mye foregikk rundt øyen Sør-Georgia, og Deception Island.
– Dette er en øy som ligger nesten ved Antarktis. Så langt borte fra Norge som man kan komme. Disse farvannene er ekstremt ugjestmilde, sier Ytreberg.
Her ble hvalspekket foredlet i flytende kokerier. Omgjort til margarin, såpe og nitroglyserin.
Norge var ledende i verden, med sin tekniske knowhow og «eksploderende harpuner», forteller Ytreberg.
– Men fra rundt 1960-tallet begynte antallet hvaler å synke kraftig som følge av det industrielle presset. Internasjonale fangststopp måtte innføres.
I 1962 kom en internasjonal fangststopp for blåhval.
I 1982 var det full stopp.
Sklei på blodig gulv
Ytreberg beskriver de harde arbeidsforholdene på landstasjonene og de duvende flenseplanene til havs hvor de skar opp hvalen.
Det var gugge og gørr overalt:
– Når du tar hull på en hval og parterer den, så slipper den ut enormt mye materie. Det spruter og renner ut. Lymfe, kjøtt. Og dunst, selvfølgelig. En voldsom ekkel lukt, forteller Ytreberg.
«Planene var sleipe og glinsende av fett, vann og blod», skriver han i boken.
– Og der balanserte arbeiderne med lange kniver. Noen ganger brukte de liner for å holde seg oppe, sier Ytreberg.
Unge gårdsgutter fra Vestfold, Agderfylkene og Østfold gikk om bord på skutene for å tjene til livets opphold, og for å oppleve verden, forteller han.
Mange var stolte menn som kunne faget sitt:
– Flenserne var dem som dro av det ytre laget med spekk. De som parterte hvalen, ble kalt lemmere.
I boken beskriver Ytreberg hvordan lemmerne jobbet:
«De arbeidet seg innover i dyret, forsvant halvveis bak oppkappede, frynsete hauger og åser av kjøtt. […] Noen arbeidere bar en pose på magen, som inneholdt sagmugg. De dyppet hendene sine for å få bedre tak på redskapene og for å tørke av olje og fett.»
Todimensjonale «kvinner»
Det var ingen plass for kvinner på flenseplanene eller i selve kokeriene. På landstasjonene kunne det være noen ganske få: Konene og døtrene til embedsmenn og lederne i industrien.
Kvinnene var til stede i andre former:
– Jeg er særlig interessert i medieverdenen, og derfor er jeg interessert i dekoren i brakkene. Det var vanlig å ha bilder av kvinner. Noen var det man i dag ville bli kalt mykpornobilder. Men også portretter og bilder av filmstjerner, forteller Ytreberg.
Utover 1900-tallet ble fotoapparater allemannseie.
– Dermed hendte det også at noen av mennene hadde bilder av familiemedlemmer. Men det var ikke så vanlig å ha på veggen. Da hadde man heller små bilder i lommeboka og i skuffen.
Så var det grammofoner, radio og film.
«Gjennom dem lød kvinners stemmer og sang.»
Lå tett i tett
Ytreberg forteller at å kjøpe sex har vært en etablert og langvarig del av det internasjonale sjømannsmiljøet.
– Det fantes bordeller i mange av de større havnene som hvalfangerne besøkte. Rotterdam, Cardiff, Curaçao, Buenos Aires, Montevideo.
– På kokeriene og hvalstasjonene var det derimot ingen kvinner å se, med unntak av formannens kone, som kanskje kunne ses når hun gikk tur på søndager.
Utover det hadde man svært begrenset tilgang til heterofil intimitet.
Men hvalfangerne var aldri alene.
Mennene stilte seg oppå ei kiste når de skulle kle på seg.
– De jobbet i arbeidslag, tilbrakte fritiden og nettene i flermannsbrakker og felleslugarer, forteller Ytreberg.
En av kildene hans forteller om et skip i 1927 hvor de bodde opptil tolv mann på fire kvadratmeter.
Her måtte man tilpasse seg:
– På et av kokeriene skal det i 1914 ha vært så lite gulvplass i lugarene at mennene stilte seg oppå ei kiste når de skulle kle på seg.
– I boken skriver du om masturbasjon?
– Kildene sier lite om runking. Det er for tabuisert. Men det er én kilde, en lege. Han gikk rundt og spurte i Leith Harbour, en hvalfangststasjon på øyen Sør-Georgia. Han fikk klemt ut et svar av ledelsen på stedet, de mente det var «svært vanlig».
Totale institusjoner
Wojtek Jezierski er lektor i historie ved Universitetet i Gøteborg og er tilknyttet Universitetet i Oslo gjennom et forskningsprosjekt om eliter i middelalderen. I 2010 forsvarte han sin doktoradsavhandling, «Total St Gall: Medieval Monastery as a Disciplinary Institution» om munkeklostre i middelalderen.
I likhet med Espen Ytreberg, bruker han begrepet «total institusjon» (definert av sosiologen Erving Goffman) om munkenes tilværelse.
– En total institusjon er et sted som fungerer som både arbeidsplass og bosted, og hvor et stort antall mennesker lever sammen i en gitt periode, sier Wojtek Jezierski.
Det er et lukket miljø.
– Alle aspekter av livet, inkludert søvn, fritid og arbeid, utføres på samme sted og i nærvær av andre, forklarer Jezierski.
Dette skaper samhold, samtidig som at det oppstår sterke kontrollmekanismer for å holde beboerne i sjakk.
Brorskap i middelalderen
Jezierski forteller at de fleste totale institusjonene gjennom historien har vært homososiale, altså med menn og kvinner adskilt.
Klostre i middelalderen er ett eksempel på dette. Det er også militæret, samt fengsler og gamle mentalsykehus.
Beboerne i de totale institusjonene hadde lite kontakt med omverden. De var avhengig av mennesker av samme kjønn for å dekke alle behov, forteller Jezierski.
– Og da snakker jeg ikke om fysiske eller seksuelle behov, selv om det også betydde noe. Men følelsesmessige behov. Emosjonell støtte, og en opplevelse av at man delte de samme utfordingene. For eksempel når det gjaldt hjemlengsel.
De omtalte hverandre som «brødre»
Munker i middelalderen satte vennskap høyt, forteller Jezierski.
Det samme gjorde tempelridderne:
– De omtalte hverandre som «brødre» og ble nesten som familie.
Munkeklostre – litt som ei fangstskute?
– Er det mulig å sammenlikne ei fangstskute på begynnelsen av 1900-tallet med et munkekloster?
– Jeg vet ikke nok om livet på i ei fangsskute, men jeg kan se for men noen mulige likhetstrek sier Jezierski.
Han trekker frem følelsen av fysisk sårbarhet:
– På fangsskuter handler det trolig om sårbarhet overfor natur og dyr.
– Selv om naturen også spilte en rolle i munkeklostrene i middelalderen, var det andre faktorer som var viktigere her. Fremfor alt handlet det om å føle at man var omgitt av hedninger eller falske kristne.
Samtidig hadde munkene og hvalfangerne svært ulike motivasjoner for å isolere seg. Varigheten på oppholdene ville også variere:
– Det skal huskes at i henhold til St. Benedikts regel skulle en aspirerende munk kutte alle bånd med familien og sitt tidligere liv.
Klostermedlemmer ble ikke bare den primære, men ofte den eneste sosiale konteksten for resten av livet, forteller Jezierski.
– Slik var det ikke for disse hvalfangene.
– Oljeplattformer ville trolig være en mer passende sammenligning, konkluderer han.
Kledde seg ut
Hvalfangerne som Espen Ytreberg beskriver i boken sin, levde sammen i kortere eller lengre perioder.
– Hva så med homofili?
– Det er ikke mulig for meg å si noe om omfanget. Det finnes noen få henvisninger til det man kan kalle brutale fordommer. En hvalfanger som ble spurt om homoseksualitet, svarte: «Dersom slikt var blitt oppdaget, ville vedkommende sannsynligvis stått i fare for å bli kastet til sjøs», forteller Ytreberg.
Samtidig viser andre kilder at kjønnsrollene i praksis kunne være mer fleksible enn disse fordommene antyder, utdyper Ytreberg.
Når de seilte over ekvator, laget man et dramatisk opptrinn.
– I visse situasjoner var det rom for å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene og ha et mer lekende og utforskende forhold til både det mannlige og det kvinnelige. Særlig i forbindelse med fest.
Ytreberg viser til et populært innvielsesrituale:
– Når de seilte over ekvator, laget man et dramatisk opptrinn, en såkalt linjedåp der man dukket ned i vann de nye hvalfangerne som var på sin første ferd.
Da kom sjøguden Neptun, med sin «kone».
– Noen ganger også ei datter, eller andre «kvinner» i følget sitt. Dette var utkledde menn som presentere en stilisert utgave av en kvinne.
– Her skapte humoren en buffer mellom mennene og virkeligheten, så de kunne eksperimentere litt, sier Ytreberg.
Streng disiplin
Hvalfangerne kunne også bruke humor for å ta brodden av ulike belastninger. Ytreberg forteller at miljøet var utpreget hierarkisk, avhengig av streng disiplin og ganske utstrakt kontroll.
Dette kjennetegnet industrialiseringen generelt:
– Med større maskiner som kunne utføre mer arbeid, ble det nødvendig med flere arbeidere og økt arbeidsdeling.
Skytterne, som jobbet på skipene som leverte hval til landstasjonene eller flytende kokerier, hadde høyere lønn og status.
De ble gallionsfigurer for industrien, forteller Ytreberg.
I boken skriver han at en erfaren skytter kunne gjenkjenne hvalarter bare på blåsten.
– De kunne betraktes som en form for lønnsadel, da de betjente kanonene, som var en sentral del av hvalfangsten.
Men alle hadde sin rolle.
– Dette var mannsfellesskap hvor de var avhengige av hverandre for å mestre svært krevende arbeid som kunne være utmattende, kjedelig og til tider svært farlig. Den typen fellesskap blir veldig tette og oppfattes som definerende for hvem man er i etterkant.
