Nylig har det kommet to bøker med ny forskning knyttet til kjønn i Norges polarhistorie: Polare kvinner av Anka Ryall og Polare maskuliniteter av Marit Anne Hauan. Begge har brukt historiske kilder for å se på lite utforskede sider av norsk forskning om polarområdene.
Et arkiv fylt av ukjent historie
For Ryall startet bokprosjektet da hun ble introdusert for det såkalte biografiarkivet ved Polarinstituttet i Tromsø.
‒ Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en bok om polarlitteratur av kvinner, forteller hun.
‒ Arkivet gjorde meg nysgjerrig fordi det inneholdt mange navn som var helt ukjente for meg. Jeg lurte på hva disse kvinnene hadde å gjøre med polare aktiviteter.
Biografiarkivet er knyttet til polarinstituttet, og ble opprettet tidlig på 1900-tallet da institusjonen het Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU). Det er et gammeldags arkiv med materiale samlet i store gule konvolutter. Da instituttet ble flyttet til Tromsø på slutten av 1990-årene, sluttet man å oppdatere arkivet aktivt. Sånn sett er det et avsluttet arkiv.
Ryall ble med egne ord «helt besatt», og bestemte seg for å heller skrive en ny polarhistorie med kvinner i sentrum.
‒ I mange konvolutter var det så lite informasjon at jeg var avhengig av andre arkiver og kilder, sier hun.
‒ Materiale man tydeligvis ikke visste hva man skulle gjøre med, ble lagt i biografiarkivet. Et eksempel er det som fins i konvolutten påskrevet Victoria Bakkevig. Der lå det bare en dødsannonse og et hefte med de fire salmene som ble sunget i begravelsen hennes. Lønningslistene på Statsarkivet i Tromsø viste at hun var rengjøringskvinne.
Kontoransatte er en del av historien
Statsarkivet inneholdt informasjon om en tredjedel av de 30 kvinnene som har egne konvolutter i biografiarkivet. De var alle ansatt på kontoret på NSIU og polarinstituttet. Skal man skrive om kvinner knyttet til en institusjon og nettverket omkring den, handler det også om kontormedarbeidere, mener Ryall.
‒ De utgjorde en viktig støttestab for forskerne, men hadde selv neppe vært verken i Arktis eller Antarktis.
Navnene har vært en pekepinn for Ryall, selv om det ofte har vært vanskelig å finne ut hva de representerte. Hun fant også informasjon om kvinner i konvolutter påskrevet navn til ektemenn eller partnere.
Mot en rosa bakgrunn ble hun portrettert som et kvinnelig supplement til Henry Rudi, som representerte fangstkulturen generelt.
‒ Dette var hovedsakelig kvinner som var med menn på overvintringsfangst, sier hun.
‒ Men det er rart at Liv Balstad, som var gift med den første sysselmannen på Svalbard etter krigen, ikke har fått en egen konvolutt. Hun er jo mye mer kjent enn ham.
Ryall forteller at Balstad i 1955 utga memoarer om sine ni år på Svalbard. Nord for det øde hav ble en bestselger og topper fortsatt utlånslistene på Longyearbyen folkebibliotek.
– Samtidig finnes det masse materiale om henne i konvolutten påskrevet Håkon Balstad.
Les også: Kvinnelig polar-pioner ærekrenket i roman
Mer enn Nansen og Amundsen
Hauan har på sin side skrevet om polar fangstkultur i mange år. Blant annet om hvalfangst og overvintringsfangst. Hun mener den norske polarhistorien har et klasseslør over seg. Nansen og Amundsen får all oppmerksomhet, mens vanlige fangstmenn har havnet i bakgrunnen.
‒ På et tidspunkt ble jeg interessert i det dramatiske, innholdsrike og sterke i noen av disse mannsfortellingene, forklarer hun.
‒ Jeg kommer fra Tromsø. Som barn var det første tegnet på vår var når selfangstbåtene kom fra isen, kjøkkenvinduene ble åpnet og lukta av selkjøtt på kok seig ut.
Etter hvert begynte hun å lure på hvorfor den nasjonale polarhistoria i hovedsak handler om Nansen og Amundsen.
– Det finnes metervis av litteratur om de to, men lite om fangstmennene.
Fangstmennene var vesentlige for å forme Tromsø som polarby, som porten til ishavet. De dro ut og kom tilbake med fangst som ga et stort økonomisk grunnlag, og bidro til byens industri. For Hauan ble det interessant å se på hva slags maskuliniteter som formet dette egenartede miljøet. Det ledet henne til å skrive artikkelen «Helten min heter Henry Rudi» i 1993.
‒ Det er interessant å spørre seg om vi har godt nok grunnlag til å forvalte ressursene i polar strøk med de store klimaendringene vi står overfor, sier hun.
– Kan fangstmennenes fortellinger, basert på årlige fangsttokt med den folkelige kunnskap om områdene det gir, bidra til dypere kunnskap om nord?
Hauan forteller at det i hennes samfunn var overvintreren som stod høyest på mannshierarkiet. Selv om de aldri ble så rike at de fikk store gravstøtter, store villaer eller veier kalt opp etter seg, ble de sett veldig opp til.
Dette interesserer henne. Har det hatt en påvirkning på nye generasjoner av menn? Hva slags idealer har fangstmennene skapt?
‒ De etablerte polarheltene drysser melis over nasjonens polare historie, men det er vanlige folk som skaper den, sier hun.
– Når vi undersøker fortida må vi tenke interseksjonelt; vi må tenke både på kjønn, etnisitet og klasse.
Kunsten å overleve
I arbeidet med Polare maskuliniteter har Hauan brukt en rekke forskjellige kilder, de eldste 425 år gamle. Alt fra skipsjournaler og dagbøker til skjønnlitteratur og intervjuer har vært med i hennes vurdering av fangstmennenes maskulinitet.
‒ Jeg er ikke historiker. Jeg kan være interessert i at det er en bro et sted, men når og hvordan den ble bygd, det er jeg ikke opptatt av, sier hun.
De nasjonale fortellingene bringer opp vågemot, handlekraft og dødsforakt som kardinaldydene i polare strøk.
‒ Jeg er ute etter holdningene, verdiene og normene. Hva er det de tenker om polare strøk, hva betyr det for dem? Mange av fangstmennene jeg gjerne skulle skrevet ti meter til om, finnes det ikke kilder på.
Den første av kildene hennes er dagboka til Gerrit de Veers. Han var med på William Barentsz' ekspedisjon som oppdaget øyriket Svalbard i 1596. Dette er den første nedtegnelsen vi har som forteller noe om menns møte med polare strøk, ifølge Hauan. Dyrene og naturen utfordret dem, og teksten viser få tegn til at besetningen hadde noe kunnskap om hvordan de skulle klare seg i dette nye territoriet.
Mange måter å være mann på
230 år senere er det skipper Junges skipsjournal som forteller om hvordan hele mannskapet døde under en mislykket fangstekspedisjon:
‒ De ser at russerne klarer seg, men har selv ingen knagger å henge det polare på. De blir fort redde. Mannskapet har utstyr, men i løpet av et år dør de alle. Den polare kompetansen mangler, forteller Hauan.
Først ved ekspedisjonen til Johan Kulstad i 1853 begynner man å se spor av heltefortellingen. Mannskapet led et skipsforlis, og endte med å måtte ro fra Svalbard og tilbake til Finnmark. Det var samiske Lars Pedersen som berget fangstlaget i flere omganger, men i Kulstads fortelling er han selv den heroiske lederen mens Pedersen fremstilles som et barn. Hauan tar i bruk eventyrteori for å fortolke beretningen.
‒ Gjennom disse fortellingene begynner vi å se hva som framstilles som egenskaper og dyder som skal til for å både overleve og sikre god fangst, forklarer hun.
‒ De nasjonale fortellingene bringer opp vågemot, handlekraft og dødsforakt som kardinaldydene i polare strøk. Mens de lokale fortellingene og den nordlige skjønnlitteraturen bringer inn en mengde andre elementer som søvn, breddekunnskap og nærhet mellom menn. Nordområdene er terra masculinum, en mannsverden, men maskulinitet må forståes i flertall. Det er mange måter å være mann på.
Kvinnelige fangstmenn
Blant de kjente navnene Ryall fant i biografiarkivet ved polarinstituttet er fangstmannen Wanny Woldstad. I likhet med Hauan bruker hun «fangstmann» som yrkesbetegnelse. Boka Woldstad utga om fangsterfaringene sine, førte til at hun i 1990-årene fikk en egen utstilling på Polarmuseet i Tromsø.
‒ Mot en rosa bakgrunn ble hun portrettert som et kvinnelig supplement til Henry Rudi, som representerte fangstkulturen generelt, forteller Ryall.
‒ Det ble forklart at Woldstad og andre kvinner brakte med seg noen «kvinnelige trekk» inn i fangstlivet. Sannheten er at arktisk overvintringsfangst handlet om en form for tilpasning som av nødvendighet måtte være den samme for begge kjønn. Også mannlige fangstmenn måtte være husmødre. Brødbaking var like viktig som skyteferdighet.
Woldstad har blitt et symbol på nordlige kvinner og kvinner på fangst, men hun var en av flere. En annen kvinnelig fangstmann Ryall fant i arkivet var mindre kjent, nemlig Gudrun Andersen som i flere år fangstet sammen med ektemannen.
‒ Jeg måtte på en måte gjette meg til henne og samlivet deres gjennom dagboka hans og minneskriftet han skrev noen år etter hennes død, forteller Ryall.
– Hun hadde sannsynligvis en lenger fangstkarriere enn Woldstad. Men fordi hun ikke utga noen beretning om livet sitt, har hun heller ikke fått noe navn i historien om norsk overvintringsfangst.
Les også: Erobrere
Foregangskvinne
Et kjent navn i arkivet er botanikeren Hanna Resvoll-Dieset, senere Resvoll-Holmsen. Hun var Norges første kvinnelige polarforsker og gjorde feltarbeid på Svalbard allerede i 1907, altså helt i startfasen av den vitenskapelige utforskningen av øygruppa. Året etter dro hun tilbake på egen hånd, et opphold hun blant annet finansierte ved å skrive reisebrev for Aftenposten.
‒ Selv om hun var student, hadde hun vært lærer i flere år, og hun var godt over tretti da hun første gang dro til Svalbard. Så alderen hjelper kanskje litt på å forklare hvordan hun kunne bli en forskningspioner, forklarer Ryall.
Nå samarbeider hun med Nasjonalbiblioteket for å få til en utstilling for å markere Hanna Resvoll-Holmsens 150-årsjubileum i 2023. Hun har ikke etterlatt seg mange personlige papirer, men til gjengjeld en mengde fotografier både i svart-hvitt og farger, i tillegg til pressede planter.
‒ Som kvinnelig polarforsker var hun til de grader foran alle andre, sier Ryall.
‒ Jeg har lyst til å prøve å få utgitt noen av de populærvitenskapelige artiklene hennes som nå er vanskelig å finne. Hun skriver helt fantastisk og burde – ikke minst på grunn av tekstene sine – hatt et mer sentralt navn i norsk polarhistorie.
Rømte fra sivilisasjonen
En viktig skikkelse i Hauans bok er fangstmannen Henry Rudi. Han oppfyller mange av de nasjonale idealene for en polarhelt, men i en tid hvor heltemyten er på hell, fremstilles han også som en stereotypi i mediene. På den ene siden som «Isbjørnkongen» etter å ha bidratt til å drepe over 700 isbjørn, på den andre siden nærmest som en forteller og underholder som sitter og drikker øl og skryter. Hauan mener bildet er mer komplekst.
‒ Når jeg har gått gjennom dagbøkene hans og sammenlignet dem med biografien, ser jeg at dette er en mann som rømmer fra sivilisasjonen, sier hun.
Når jula kommer skriver Rudi at de drikker toddy, hører plater og danser.
‒ Det er først nå jeg har sett hvordan han betoner mannsfellesskapet. En nærhet som ligner på en betatthet. Så hvorfor velger Rudi å være så lenge borte? Er det fordi han ikke vil bli tvunget inn i folden og gifte seg med en kvinne og slå seg til ro? Kanskje han rett og slett foretrekker mannsfellesskapet fremfor andre relasjoner?
Hauan mener at vi kan lære mye av de folkelige polarfortellingene. De kan åpne andre rom enn det nasjonale og elitistiske, og gi oss et bredere bilde av hvordan den erfaringsbaserte kunnskapen til fangstmennene har hatt en stor betydning.
Mått kunne sy, lage mat og bake
En mann som Rudi kunne ikke overleve på bare heltemot. Han måtte også kunne sy klær, lage mat og bake brød. I tillegg trekker Hauan frem forholdet han hadde til dyr. Han temte og lærte opp isbjørnunger, og hadde med seg kjæledyr på overvintringen.
‒ Han hadde med to kattunger og en hund som han og reisefølget hadde som «sengekamerater». I en tjukk biografi er det overhodet ikke nevnt! utbryter Hauan
‒ Biografien prøver å gjøre Henry Rudi til en polarhelt, og da kan han ikke ligge og kose seg med kattunger 78 grader nord. Men det er vidunderlig å se hvordan han selv i dagboka skriver frem et helt følelsesrepertoar. Han har et behov for ømhet. Når jula kommer skriver Rudi at de drikker toddy, hører plater og danser. Jeg vil at historien om disse fine mennene vi har her nord skal gjøres bredere, og vise at det finnes mange måter å være menn på. Årsaken til deres suksesser er nettopp bredden i kompetanse, at de kunne så mye.
Les også: Polarmuseet bryter kjønnsrollemønstre
Utfordrende polarhelt
I nyere tid er glasiologen Monica Kristensen et velkjent navn som ekspedisjonsleder. I biografiarkivet som var Ryalls hovedkilde, er hun den eneste av kvinnene det fins en mengde stoff om. Materialet viser at Kristensen i en periode var en svært kontroversiell skikkelse i polarmiljøet. Alle ekspedisjonene hennes var sponsorfinansierte. De siste kombinerte forskning med et formål om å grave opp teltet Roald Amundsen i desember 1911 hadde satt igjen på Sydpolen. Dette var det mange som protesterte mot av ulike grunner.
‒ I starten ble hun fremhevet som en foregangskvinne, sier Ryall.
‒ Hun fikk mye støtte og ble omtalt som en «isdronning». Men da hun fikk problemer, og særlig da et av medlemmene på den siste ekspedisjonen hennes falt i en bresprekk og omkom, ble hun plutselig fratatt all ære.
Inspirert av Amundsen
Ryall framhever bøkene Kristensen skrev om ekspedisjonene sine. De viser at hun var sterkt inspirert av Amundsens ekspedisjoner.
‒ Den første boka hennes, Mot 90° syd, handler om en ekspedisjon i Amundsens fotspor i retning Sydpolen, forteller Ryall
‒ Selv om Kristensen skriver i beundring for Amundsen, tar hun avstand fra synet hans på at ekspedisjoner drives som felttog. I kontroversene omkring hentingen av Amundsens telt, svarte hun at Amundsen selv ville ha støttet prosjektet. Hun blir sitert på at hun «forstår Amundsen bedre enn mange andre». Men i arkivet har noen «kommentert» denne uttalelsen med et stort utropstegn.
Dette inspirerte tittelen på kapittelet om henne i Ryalls bok: «Hvem tror hun at hun er?»
‒ Kristensen utfordret på mange måter den klassiske idéen om en maskulin polarhelt, sier Ryall.
Nytt lys på historien
Polarforskningen har vært ekstremt mannsdominert gjennom hele forrige århundre. Da polarinstituttet flyttet til Tromsø, begynte det å skje endringer. Fordi nesten ingen av de ansatte fulgte med nordover, ble mange unge forskere rekruttert, også mange kvinner. Senere har aktive tiltak ledet fram til at det på polarinstituttet i dag er høy grad av kjønnsbalanse.
Polare kvinner ender med et bilde fra en ekspedisjon i fjor, hvor dobbelt så mange kvinnelige som mannlige forskere deltok. For Ryall står dette som en utopi. Nå håper hun boka hennes kan være med på å endre bildet av polarhistorien.
Jeg håper polarhistorikerne nå ser at dette slett ikke har vært en enkjønnet historie, sier hun.
‒ Jeg håper polarhistorikerne nå ser at dette slett ikke har vært en enkjønnet historie, sier hun.
‒ Det kan man lett tro hvis man for eksempel leser trebindsverket «Norsk polarhistorie». Der er det så og si ingen kvinner med. Det er en historie om menn: ressursutvinning, fangst, fiske og gruvedrift, forskning og eventyr – alt drevet av menn. De få kvinnene som er nevnt, er perifere. Jeg har prøvd å skrive den samme historien fra deres perspektiv.
Les også: Litterære heltinner gir nytt blikk på livet i Arktis
Peker på bærekraftig utnytting
Hauan ønsker på sin side å åpne opp myten om maskuline polarhelter. Hun trekker frem at dette var menn som måtte være gode på alt som skulle til for å overleve, og som også hadde mykere sider. Skillet mellom hva som var oppfattet som maskulint og feminint hadde lite å si i fangsthyttene.
‒ Jeg tror dette er fortellinger som, hvis man tar dem et ledd videre, kan peke på bærekraftig utnytting, sier hun.
‒ Det er en måte å være i naturen på som handler om å overleve på planeten. Jeg tenker dette er en historie som viser at å være mann er mange ting. Maskulinitet er et repertoar vi ikke har sett slutten på. Det handler ikke bare om tøffhet og å være cowboy-aktig, det er mye positivt i mannskulturen som er knytta til polare strøk. Jeg håper boka kan kaste nytt lys på den etablerte historien.
