– Du må ha kvinnene med på laget hvis du ønsker å skape en revolusjon, sier Steinar Aas, professor i historie ved Nord Universitet.
I artikkelen « Male Radicalism in the Wake of Revolution and Antimilitarism» har Aas skrevet om et arbeideropprør som rystet den norske offentligheten tidlig på 1900-tallet.
Aas ønsker å bidra til dagens debatt om unge menn og radikalisering.
Den har endret seg mye de siste tiårene, påpeker han.
– I dag har individuelle faktorer kommet mer i forgrunnen. Man er opptatt av psykologiske faktorer som ensomhet, depresjon og usikkerhet. Man hører om «den ensomme ulven» som blir radikalisert.
Det gir mening å se radikalisering i et slik perspektiv, fastholder Aas.
– Samtidig bør vi også å supplere med politiske, ideologiske strømninger. Se på hvordan påvirkere i dag fisker blant unge, søkende menn i en utsatt situasjon.
– Møtene er kanskje ikke like åpne og annonserte, men de skjer like fullt, sier historikeren.
I sin forskning har Aas dykket ned i den nordnorske arbeiderhistorien.
Gruven i Sulitjelma
Bildet under viser tettstedet Sultijelma i Nordland i dag:
– Sulitjelma ligger i en avsidesliggende del av Salten-regionen, nær svenskegrensen, forteller Aas.
I 1858 ble det funnet svovel- og kobberkis i området.
I 1887 ble området kjøpt opp av den svenske industrimannen Nils Persson, som startet gruvedrift i fjellene.
På begynnelsen av 1900-tallet var Sulitjelma Norges største bergverk og nest største industribedrift.
Sulitjelma var et uvanlig sted, ifølge Aas:
– Det var organisert som et kompanisamfunn, hvor gruveselskapet eide og kontrollerte alt. Selskapet regulerte til og med trafikken inn og ut av området, og bestemte egenrådig over samfunnet.
– Arbeidersamfunnet ble som en egen stat innenfor staten, tilføyer han.
Aas forteller at arbeiderne bodde i selskapets boliger og handlet i selskapets butikker.
På et tidspunkt besluttet til og med ledelsen å innføre en nummerlapp, eller et «slavemerke», forteller han.
– Fram til da hadde bedriften spionert på oppsetsige arbeidere. Disse ble sagt opp ved første og beste anledning. Det var for å hindre at arbeiderne organiserte seg eller kom med krav om forbedringer.
– Ikke hadde de tariffavtale og lønna var dårlig. Slavemerket ble dråpen som fikk begeret til å renne over.
Gode tider i industrien (1870–1920)
I denne perioden, mellom 1870 og 1920, blomstret industrien i Norge, forteller Aas.
Det foregikk omfattende industrialiserings- og jernbaneprosjekter, og det var stort behov for arbeidskraft.
– På sitt mest intense var det tusenvis av omreisende arbeidere, forteller Aas.
– De strømmet til for å jobbe på de store prosjektene. Ikke bare fra Norge og Sverige, men også fra Finland.
Blant løsarbeiderne oppstod en egen «rallar»-kultur.
– De hadde egne uniformer. Sluskehatter, tørklær rundt halsen, snus under leppa, og arbeidsvester, sier Aas.
Den tøffe stilen deres imponerte flere:
– En arbeider fra en bygd i Salten kommenterte den nesegruse beundringa man hadde for disse arbeidets adelsmenn da han satt i brakka og lyttet til dem, snus-spyttende og bannende på svensk, forteller Aas.
Denne kulturen la grunnlag for en sterk fellesskapsfølelse. Kombinert med trass og oppsetsighet blant arbeiderne.
Jernhard disiplin
Gruvearbeiderne i Sulitjelma bodde i brakker og jobbet på akkordbasis:
– Jo mer arbeidslagene produserte, jo bedre betalt, sier Aas.
Alle måtte bidra.
– Hadde de ett råttent egg i arbeidslaget, var det rett ut.
– Mennene som ikke holdt tritt endte ofte opp med å reise rundt på anleggene og opptre og synge sanger. Eller de utførte mindre arbeidsoppgaver i bytte mot husly og litt mat.
Frihetstrang blant arbeiderne
Mange arbeiderfolk var politisk radikale og oppviglerske.
Aas beskriver rallarene som spesielt røffe individer som var vanskelige å disiplinere.
– Blant dem var det en utpreget individualisme, som bygget på myten om den frie omreisende arbeideren.
Aas henviser til en teori fra historikeren Edvard Bull:
– I Norge var behovet for arbeidskraft stort. Dette gjorde det lett for arbeiderne å skifte jobb hvis de var misfornøyde med forholdene, lønnen eller ledelsen.
I det strengt regulerte Sulitjelma oppstod en farlig motsetning, sier Aas.
– Arbeiderne navigerte mellom å følge selskapets regler og en søken etter personlig frihet og innflytelse.
Arbeiderne pålegges verneplikt
Tidlig på 1900-tallet blåste en rød vind over Europa.
I Norge markerte denne perioden en overgang fra det tradisjonelle bondesamfunnet til lønnet arbeid i industrien.
På industrianleggene ble mange unge menn eksponert for radikale, marxistiske ideer.
– Radikaliseringen var spesielt sterk i Nord-Norge, forteller Aas.
Det har sin forklaring:
– Vanligvis hadde ungdom i Nord-Norge ikke blitt innkalt til verneplikt. Men dette endret seg i 1897 og fram mot første verdenskrig da de brått måtte stille til nøytralitetsvakt, forklarer Aas.
Oppgaven med nøytralitetsvakt innebar blant annet vakthold ved Ofotbanen nær den svenske grensen.
– Mange nordlendinger ble innkalt, og flere søkte fritak grunnet behovet for arbeidskraft på gårdene rundt om i landsdelen. Det hersket matmangel og streng rasjonering.
Noen ble innkalt under Lofotfisket, noe som forverret situasjonen.
– For mange var det totalt uforståelig at den norske stat skulle bruke så mye ressurser på militære i en situasjon der unge menn døde i hopetall i en uvirkelig krig på kontinentet, sier Aas.
Ledelsen ga arbeiderne «slavemerker»
I forskningen sin ser Aas mannlig radikalisering i sammenheng med brede samfunnsendringer.
Han forteller at Sulitjelma, i perioden mellom 1907 og 1918, opplevde en interessant sosial utvikling.
– De gruvedriften ble etablert, besto arbeidsstyrken hovedsakelig av lokale arbeidere. Men etter hvert som aktiviteten vokste, begynte unge menn fra nabodistriktene å strømme til.
– Dette utfordret selskapets monopolsituasjon, forteller Aas.
Han minner om at gruvesamfunnet var strengt regulert.
– Det var kun én vei inn til Sulitjelma. Enten langs jernbanen eller med båt. Og selskapet hadde full kontroll over denne adgangen.
Grunnen arbeiderne stod på var eid av gruveselskapet.
– Selskapet slapp ikke til i aktuelle møtelokaler for fagorganisering. Det var nulltoleranse for snakk om fagforeninger, sier Aas.
I 1907 tok arbeiderne et drastisk skritt ved å organisere seg, ute på en tilfrosset innsjø.
– Selskapet eide jo ikke isen, sier Aas.
Han forteller at reaksjonen kom som et svar på at ledelsen innførte det såkalte slavemerket.
– En nummerlapp av metall som arbeiderne måtte ha på seg.
For arbeiderne symboliserte dette at de var bare numre, ikke individer.
Arbeiderne protesterte og fikk stoppet tiltaket.
– Denne protesten førte til etableringen av flere gruvearbeiderforeninger i Sulitjelma, hver knyttet til en spesifikk gruve. Dette markerte et viktig skritt mot fagorganisering og bedre arbeidsforhold for arbeiderne i området, forteller Aas.
Kvinner som revolusjonær spydspiss
Historiker Jonas Bals har også skrevet om det første opprøret i Sulitjelma i sin bok Streik! fra 2022, som tar for seg den norske arbeiderbevegelsens historie.
Ifølge Bals finnes det mange eksempler på at kvinnelige arbeidere har gått i spissen for å sikre bedre levekår.
– Ta for eksempel fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, den såkalte «jentestreiken». Ikke bare var den Norges første streik for et bedre arbeidsmiljø, sier han.
– Den var også på mange vis en innvandrerstreik, for mange av jentene kom fra Sverige, og ble truet med utkastelse når de la ned arbeidet.
Bals forteller at det var flere oppviglerske kvinner som besøkte Sulitjelma, som Helene Ugland og Kata Dalström:
– De fyrte opp under misnøyen og agiterte for at arbeiderne skulle organisere seg.
Andre tok oppgjøret privat:
– Da gruveselskapet ville ha arbeiderne til å bære «slavemerket», ble det fortalt at en av mennene tok det med hjem og viste det fram «til sin bedre halvdel». Hun skal ha reagert spontant, ifølge en av dem som var med på streiken: «Hvis han ville fortsette samlivet med henne, måtte han straks levere skiltet tilbake. Det blei også gjort.»
Forsøk på arrestasjon og opptøyer
Rundt 1917 tilspisset konflikten mellom arbeiderne og ledelsen i Sulitjelma seg.
– Johan Medby, en sentral skikkelse i det radikale miljøet, startet en militærstreik i protest mot verneplikten, forteller Aas.
– Som følge av dette ble 41 personer dømt til fengsel av en militær domstol.
Mens Medby ventet på å sone sin straff, fortsatte han sitt arbeid i gruvene i Sulitjelma, forteller Aas.
– Og da han skulle arresteres, stimlet hundrevis av gruvearbeider sammen for å avverge arrestasjonen. De ville forhandle om straffen, slik de var vant til å forhandle om andre rettigheter.
Situasjonen eskalerte raskt.
– I tumultene trakk en av arbeiderne politimesterens pistol opp av lomma og avfyrte et skudd i lufta, sier Aas.
– Det hele falt til ro, men politiet gjorde retrett med uforrettet sak.
Aas forteller at det kunne gått mye verre.
Opptøyene i Sulitjelma fikk konsekvenser. Ikke bare for opprørerne – som etter hvert ble straffet av politiet – men mest av alt for den norske arbeiderbevegelsen.
– Selv om Arbeiderpartiet i en periode var sterkt påvirket av revolusjonære ideer, førte denne hendelsen til en mer realistisk orientering blant norske arbeidere.
Heretter skulle partiet satse på dialog og forhandlinger, og at organisasjonene hadde bedre disiplin på arbeiderne sine under streiker og aksjoner, forklarer Aas.
– Ikke voldelige direkteaksjoner, slik den mest radikale delen av arbeiderbevegelsen slo til lyd for.
Kvinnene må med
Aas har reflektert mye over kvinnenes rolle under opptøyene.
– Jeg mener opptøyene illustrerer at revolusjonære ideer er avhengig av bred støtte for å få fotfeste. Opprøret i Sulitjelma ble slik sett en isolert episode. Den manglet bred støtte i befolkningen.
Historiker Jonas Bals er enig.
– Kvinner er jo halve verden, og får du ikke med deg dem, kan du ofte glemme å skape sosial forandring, sier Bals.
Han mener det kanskje vel så ofte har handlet om å få med mennene.
– Det er nok å se på noen av de modigste sosiale opprørene i vår tid, fra «Kvinne, Liv, Frihet»-protestene i Iran, via den sosiale ulydigheten mot Taliban i Afghanistan, til den omfattende kvinne- og fagforeningsbevegelsen mot Lukasjenko-diktaturet i Belarus, sier Bals, og legger til:
– Overalt har det vært kvinner som ledet an – slik det også har vært i demokratibevegelsen i blant annet Polen og USA de senere årene.
I Sulitjelma ble kvinnene satt på sidelinjen, eller var fraværende.
– Mange kvinner var dessuten imot de radikale ideene som verserte, for det meste blant de unge mennene, som kjempet for saker som for det meste rammet unge menn, sier Steinar Aas.
Gruvearbeiderne fikk aldri den heltemodige statusen de kanskje hadde håpet på.
– I stedet ble flere av dem dømt til fengselsstraffer. Det ble aldri en liknende aksjon igjen i Sulitjelma.
