Norske petroleumsdykkere ga undersjøisk omsorg

– De dypeste, kjente operasjonelle dykkene i Norge lå vel på rundt 225 meter ved utbyggingen av Gullfaks C-feltet, sier historiker Tor Gunnar Tollaksen. Han har skrevet en artikkel om mannlige petroleumsdykkere i Nordsjøen i perioden 1966–1980.

På havdypet så man nesten ingenting.

– For å orientere seg hadde dykkerne små lamper som minnet om lommelykter, og lys fra dykkerklokkene de brukte for å senke seg ned til dypet. 

Vannet på havbunnen var kaldt: fire grader celsius.

Andre risikofaktorer inkluderte undersjøiske strømninger, store trykkforskjeller mellom topp og bunn, og tungt arbeidsutstyr som var vanskelig å håndtere. Farene var mange.

– Noe av det som har fasinert meg med historien om petroleumsdykkerne, er at det går an å behandle ei yrkesgruppe såpass dårlig, sier Tollaksen.

– Når du ser historisk på det, så lyste jo alle varsellampene. Myndighetsorganer ble tidlig orientert om farene forbundet med dykking.  Likevel ble en rekke unge menn sendt til bunnen av Nordsjøen med den helserisikoen det medførte både på kort og lang sikt.

Pariakaste og kanonføde

Unge menn i starten av 20-årene utgjorde en stor andel av arbeidsstokken.

– De var på mange måter en slags pariakaste i Nordsjøen, sier Tollaksen.

Selv om mange av dykkerne jeg intervjuet fikk negative langtidsskader, sier flere at de ville gjort det samme om igjen.

I artikkelen henviser han til dykkerlegen Peter B. Bennet, som på midten av 1970-tallet mente at dykkerne ble «brukt som kanonføde av oljeindustrien».

I tillegg til arbeids- og senskader, var det flere som døde på jobben:

– I perioden 1966–1979 var det minst ti dødsfall i den norske delen av Nordsjøen. På britisk side ble det registrert 32 dødsfall.

Disse tallene er forbundet med stor usikkerhet, presiserer Tollaksen, som viser til en stor grad av underrapportering.

Statens ansvar

Det var staten som hadde ansvaret for dykkernes sikkerhet — men oppfølgingen var mangelfull, ifølge Tollaksen. Det var først på 1990-tallet at dykkerne fikk et arbeidsvern og kom inn under arbeidsmiljøloven.

– Det fikk enorme konsekvenser for de enkelte, med alle skadene mange har pådratt seg i ettertid. Tap av hjernevev, hørselstap, nedsatt lungefunksjon, og en rekke nevrologiske skader.

Mange hadde korte arbeidskontrakter.

– Da får man ikke noe kultur for å gi beskjed om ugreie forhold som gjerne påvirker din egen sikkerhet eller arbeidsmiljøet, forklarer Tollaksen.

Han understreker at flere av dykkerne hadde en lang yrkeskarriere uten nevneverdige problemer. 

– Og selv om mange av dykkerne jeg intervjuet fikk negative langtidsskader, sier flere at de ville gjort det samme om igjen. Nettopp på grunn av det sterke samholdet og kameratskapet de opplevde.

– Det er jo ganske sterkt.

Pionertid og nybrottsarbeid, 1966–1980

Tollaksens fortelling om petroleumsdykkerne begynner i 1966, et år som markerer startskuddet for den norske leteboringen i Nordsjøen.

– Da ble dykkerne mer og mer brukt på leteriggene.

– Senere fungerte de som fagarbeidere som løste ulike oppgaver under vann. Sveising, brenning, sementering, rørledningsarbeid, og utplassering av sandsekker som de la rundt de undersjøiske rørene.

Mange hadde militær bakgrunn.

– De hadde gjerne avtjent førstegangstjenesten eller var utdannet til marinedykkere.

Senere kom flere håndverkere til: Hardtarbeidende fagfolk som higet etter nye opplevelser og eventyr.  

Behovet for dykkermannskap var enormt i den tidlige utbyggingsfasen på 70-tallet, så det var lett å få seg jobb, forteller Tollaksen.

– Folk helt uten erfaring havnet plutselig på bunnen av Nordsjøen og skulle utføre avanserte oppgaver i et av verdens farligste yrker – mer eller mindre uten opplæring.

Lønningene var høye sammenliknet med andre industrijobber, i hvert fall på slutten av 1970-tallet.

– Da fikk dykkerne et rykte på seg for å ha relativt godt med penger. Men de jobbet også ekstremt mye, understreker Tollaksen.

Ikke for pyser

I arbeidsperiodene bodde dykkerne på riggen eller skipene. Dykking foregikk året rundt, men høysesongen var på sommerhalvåret.

Arbeidskulturen kunne være røff.

– Hvis du meldte fra om ugreie forhold, kunne det bli sett på som en svakhet.

Arbeidsgivere avskjediget uegnede dykkere over en lav sko. Menn som ikke passet inn stod også i fare for å bli utfryst av de andre dykkerne.

– Kollegaene merket raskt om du fungerte i rollen din.

Dykkingen foregikk i team, forklarer Tollaksen, så tillitt var ekstremt viktig.

Luftslanger, klokker og kammerkomplekser

I artikkelen beskriver Tollaksen tre dykkermetoder, som gir et innblikk i mennenes arbeidshverdag: «bounce»-dykking — som er engelsk for å sprette opp og ned; metningsdykking, og luftdykking.

Luftdykking ble særlig brukt ved grunne operasjoner på under 50 meter. Dykkerne fikk pustegass, elektrisk strøm og kommunikasjon gjennom en tilførselsslange, kalt «umbilical» som gikk mellom dykkeren og forsyningskilden.

– Luftdykking ble typisk benyttet for vedlikeholdsarbeid på rigg og installasjoner, hvor man svømte rundt fundamentene til plattformene, sjekket dem for skader, eller vasket stålet med høytrykkspyler.

Men ofte foregikk operasjonene på dypere vann. Da var det bouncedykking som gjaldt i den tidlige petroleumsdykkingfasen:

– Her benyttet teamene små dykkerklokker som ble senka veldig hurtig fra overflaten til arbeidsdybden.

Mens klokka ble trykksatt, var det to arbeidsmenn på innsiden.

– Den ene ble igjen, mens den andre føyk ut for å jobbe.

Der kunne dykkeren holde på i inntil en time, før arbeidsduoen ble heiset opp igjen til overflaten og sluset over i et lukket kammer — alt mens trykket ble justert.

Mot slutten av 70-tallet ble metningsdykking mer vanlig.

– Da fikk dykkerne hele arbeidsdagen på havbunnen.

Mellom øktene oppholdt de seg i trykksatte kamre på dykkerfartøyet.

Arbeidsperioden varte gjerne i flere uker. Inne i kamrene bodde det gjerne seks menn samtidig. Ved å dykke to og to, kunne man holde driften gående døgnet gjennom, forteller Tollaksen.

Undersjøisk omsorg og galgenhumor

I et ekstremt, avsondret arbeidsmiljø hvor dykkerne var prisgitt støtten fra arbeidskollegaen, var samarbeid og tillit viktig.

 – Når de arbeidet på dypt vann, var dykkeren helt avhengig av at partneren som satt inne i klokka fulgte med og klarte å gi arbeidskollegaen utstyret og verktøyene han hadde behov for.

De hadde en sterk tilhørighet til arbeidsgruppa, og tok vare på hverandre.

Hvis det plutselig skjedde noe, som at dykkeren mistet lufttilførselen, gjaldt det å ikke få panikk.

– Det er jo fortellinger om dykkere som fikk panikk, og at de da ble sett på som upålitelige av andre dykkere.

Det var ingen myk arbeidskultur. Likevel mener Tollaksen at dykkerne viste stor omsorg for hverandre.

– En del av omsorgen bestod jo faktisk i å redde livet til arbeidskollegaene, at du nærmest ofret deg selv for å redde dem, forklarer han.

– De hadde en sterk tilhørighet til arbeidsgruppa, og tok vare på hverandre — enten det var på jobb, eller utenfor. Det er det òg eksempler på.

Humor var også et viktig virkemiddel.

– I ekstreme situasjoner er det vanlig å ty til ironi og galgenhumor for å klare seg, sier Tollaksen.

– Det var en dykker som fortalte om han som reddet dykkerkollegaen inne i dykkerklokka og måtte bruke munn-til-munn-metode.

Da de kom opp til overflaten ble det litt mobbing og småsnakk.

– De trakk litt i hverandre og spurte «om de hadde ligget lenge der nede og kyssa», ikke sant. Men han hadde jo bare redda livet hans.