«Tyskerjentene» på Bjørøya var rettsløse

I en bok om de såkalte «Bjørøya-pikene» undersøker professor emeritus i rettssosiologi, Knut Erich Papendorf, bakteppet for interneringen av 50 unge kvinner på Bjørøya arbeidshjem i krigens siste år og deres skjebne etter krigen.

– Det er skremmende å se hvor rettsløse kvinner som innlot seg med tyskerne var under krigen og hvordan dette fikk fortsette også etter frigjøringen, sier professoren.

Papendorf er selv et såkalt krigsbarn og har med utgangspunkt i arkivstudier brukt mange år på å forske på «tyskerjentenes» situasjon. I boka Bjørøya-pikene under krigen, som kom ut i fjor, skildrer han hvordan flere ble internert uten lov og dom.

– Begrunnelsen for interneringene var at kvinnene ble ansett som farlige og løsaktige spredere av kjønnssykdommer. Man ville opprettholde de tyske soldatenes kampånd og beskytte dem mot smitte, forteller Papendorf.

Seksuell dobbeltmoral

I krigsårene så man en oppblomstring av kjønnssykdommer som gonoré og syfilis. Statistikken viste at kvinner, i hvert fall frem til 1942, i mindre grad enn menn var smittebærere. Likevel ble de det primære målet for tiltakene som ble gjennomført.

Ifølge en historisk oversikt over spredningen av kjønnssykdommer ble det i 1939 anmeldt 74 tilfeller av syfilis hos menn mot 16 hos kvinner. I 1944 var tallet 189 hos menn og 430 hos kvinner.

– Det er mørketall i dette statistiske materialet ettersom tyske soldater ble behandlet av tyske militærleger og eventuelle smittetilfeller ikke ble rapportert til Oslo Helseråd, forklarer Papendorf.

I boka skriver han at politikken når det gjelder kjønnssykdommer på mange måter var preget av den samme seksuelle dobbeltmoralen man tidligere hadde sett på prostitusjonsfeltet.

Kjøp av sex ble på den ene siden sett som et nødvendig onde og resulterte aldri i sanksjoner mot menn. Samtidig ble de prostituerte kvinnene stigmatisert, utstøtt og kontrollert, skriver Papendorf i boka.

Økonomiske konjunkturendringer

Man må til dels forstå økningen av kjønnssykdommer i lys av økonomiske konjunkturendringer: Med krigen endret det norske samfunnet seg fundamentalt. 300 000 soldater kom til landet og ny infrastruktur måtte bygges, såsom jernbaner og militære brakker.

– Et omfattende økonomisk strukturprogram tok form i krigsårene. Mange nye jobber ble skapt, spesielt innen bygg, renhold og kjøkken, sier professoren.

Knut Erich Papendorf forteller videre at flere av de nye jobbene var typiske «kvinneyrker». Det var bakgrunnen for at det oppsto både sivil og jobbmessig kontakt mellom okkupantene og de norske kvinnene.

Begrunnelsen for interneringene var at kvinnene ble ansett som farlige og løsaktige spredere av kjønnssykdommer

Omstruktureringen innebar dels at kvinner i mindre grad enn tidligere tok jobb som husholdersker i private hjem og ble overlatt til seg selv i byene. Deres liv ble mer omflakkende og gjorde dem mer eksponerte for kjønnssykdommer.

Å få kvinnene «bort fra gata» ble en viktig del av begrunnelsen for å opprette interneringsleirer fra 1944 og fremover, ifølge boka.

Plassert på institusjoner

De tyske okkupasjonsmyndighetene opererte med omfattende razziaer av restauranter, parker og havneområder i Oslo. Fra 1941 ble flere titalls kvinner pågrepet av tysk kriminalpoliti før de ble testet for smitte, avhørt og deres videre skjebne avgjort.

Imidlertid var sykehusene overbelastede og hadde ikke kapasitet til å håndtere alle kvinnene som kom til dem etter razziaene.

– Flere var «gjengangere», det vil si at de ble smittet raskt igjen etter endt behandling. Det viste seg også at kvinnene oftest ikke var prostituerte, men ganske vanlige mennesker med arbeid, sier Papendorf.

Adferden deres kunne derfor ikke reguleres ved hjelp av straffeloven, altså lovgivning knyttet til løsgjengeri og prostitusjon. Myndighetene hadde et problem: Hva skulle de gjøre med alle disse kvinnene?

Løsningen ble interneringsinstitusjoner, kalt «rekonvalesenshjem». En av disse institusjonene ble realisert under navnet «Arbeidshjem for kvinner med veneriske sykdommer» på Bjørøya i Buskerud sommeren 1944.

Kapasiteten var 50 personer og i hovedsak drev de internerte kvinnene med praktisk arbeid som fremstilling av kurver, strikking og papirarbeid og oppgaver knyttet til gårdsdrift.

Ifølge Papendorf viser planene for stedet – som er oppbevart i Riksarkivet – at kvinnene dessuten drev med morgengymnastikk og mottok undervisning i norsk, regning og helselære. Dagene startet og sluttet tidlig.

– Bjørøya ble regnet som et ideelt sted for å holde kvinnene borte fra gata.

– Omgivelsene ved innsjøen Krøderen var idylliske og huset de flyttet inn i var en flott sveitservilla fra 1800-tallet som frem til da ble brukt som pensjonat for borgere fra den øvre middelklassen, forklarer Papendorf.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fengselslignende «redningshjem»

Men bak forskjønnende omskrivninger som «redning» og «rekonvalesens» skjulte det seg en fengselslignende virkelighet. I Riksarkivet fant Papendorf internkorrespondansen mellom Innenriksdepartementet og fengselsstyret:

– Ordbruken avslører at man så for seg et fengselslignende opplegg på Bjørøya med vakthold, hunder, gjerde og isolasjonsavdeling, skriver han i boka.

Ifølge boka forsøkte flere kvinner da også å rømme fra stedet. Det kommer dessuten frem at den lokale lensmannen forut for etableringen ikke var begeistret ved utsiktene til å få merarbeid med å skaffe rømlinger til veie.

Bjørøya ble regnet som et ideelt sted for å holde kvinnene borte fra gata.

Men i utgangspunktet var praksisen med internering et brudd med helsemyndighetenes linje for å bekjempe kjønnssykdommer.

– Før krigens utbrudd dominerte en faglig linje som fokuserte på behandling og en sivilpreget helsepolitikk, det vil si at kontrollen av kjønnssykdommer lå hos helsemyndighetene.

– Men nazistene og det norske politiet prøvde å gjeninnføre såkalt «preventiv kontroll», det vil si en politimessig kontroll av kjønnssykdommer som egentlig ble avskaffet i 1888, sier Papendorf.

Lovlig rettsløshet

Men hvordan kunne denne rettsløse tilstanden med interneringer uten lov og dom egentlig oppstå? Det korte svaret er at rettsløsheten ble gjort lovlig.

I krigens første år hadde ikke myndighetene juridiske sanksjonsmuligheter som tillot så gjennomgripende kontroll av smittesprederne som man ønsket.

– I avhør viste det seg jo at tyskerjentene ofte var ganske normale jenter. Mange hadde arbeid. Man kunne ikke holde dem unna soldatene og hindre spredning av smitte med henvisning til løsgjengerloven eller prostitusjonslovgivningen, forklarer Papendorf.

I avhør viste det seg jo at tyskerjentene ofte var ganske normale jenter.

Professoren peker også på at de tyske myndighetene dessuten hadde en god alliert i det nazifiserte norske politiet som ønsket en streng kontrollinje.

Endelig var ansettelsen av den ambisiøse nazisten Niels Kaurin som sekretær i det daværende Innenriksdepartementet betydningsfull i arbeidet med å utvikle en lovgivning som ga myndighetene tilstrekkelige hjemler for kontroll med tyskerjentene.

Lovarbeidet resulterte nemlig i en ny lov – lov om bekjempelse av kjønnssykdommer. Fra 1944 ga loven helsemyndighetene rett til å internere kvinner som man mente utgjorde en særlig smittefare.

– Tidligere kunne frihetsberøvelse bare finne sted etter lov og dom. Med denne loven ble ansvaret overført til Medisinaldirektøren. Det var en sterk svekkelse av tyskerjentenes rettsvern, fastslår Papendorf.

Bjørøya-jentenes skjebne etter krigen

Man skulle kanskje trodd at krigens slutt ville innebære en slutt på interneringene også. Men det var ikke tilfelle, dokumenterer Papendorf i boka.

– Bjørøya arbeidshjem ble nedlagt sommeren 1945 og hjemmelen for internering forsvant i og med at NS-lovene bortfalt. Likevel ble mange tyskerjenter internert på nytt. Denne gangen fordi man ville beskytte allierte soldater mot smittefare eller hindre at jentene ble angrepet av den sinte folkemobben, forteller Papendorf.

Tidligere kunne frihetsberøvelse bare finne sted etter lov og dom.

Noen av Bjørøya-jentene endte på Hovedøya interneringsleir. Den ble opprettet 1. oktober 1945 i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater og lagt ned i april 1946. Cirka 1100 kvinner var internert der.

Til tross for at de ikke formelt sett var fengslede, fikk internerte på Hovedøya ikke motta pakker utenfra. Brev ble sensurert og kom ofte ikke fram. Hverdagen besto av ubetalt arbeid som hagearbeid eller sying, andre ble eskortert av politiet til arbeid utenfor leiren, som gårdsarbeid eller vasking i tyske forlegninger, ifølge historikeren og forfatteren av boka Vi kalte dem tyskertøser, Terje Andreas Pedersen.

Men mest oppsiktsvekkende: De internerte gjennomgikk også intelligenstesting i leiren, og noen ble tvangssterilisert. Ifølge boka ble tyskerjentene stigmatisert som mindreverdige, styrt av driftene, mindre intelligente og med mangelfullt utviklede sjelsevner. Det var etter gjeldende lovgivning tilstrekkelig for å beordre sterilisering.

Isfronten i byråkratiet og regjeringen

Papendorfs gjennomgang av korrespondanse i Riksarkivet viser at helsemyndighetene var klar over at den videre interneringen var ulovlig.

– Likevel fortsatte både kjønnsdobbeltmoralen og slektshygienen flere år etter man kvittet seg med Hitlers undertrykkelsesregime, sier han.

– Den eneste forklaringen må være at det var stemning for å straffe disse jentene og kvinnene.

Både kjønnsdobbeltmoralen og slektshygienen fortsatte flere år etter man kvittet seg med Hitlers undertrykkelsesregime

Dessuten var det en holdning, også i eksilregjeringen, at kvinner som innlot seg med fienden var unasjonale.

Papendorf graver i sine gamle notater og forteller at Toralv Øksnevad – kjent som «stemmen fra London» og ansvarlig for Regjeringen Nygaardsvolds forhold til BBC – i mai 1941 holdt en tale i radioen, hvor den såkalte isfronten ble proklamert:

«I kampen mot fremmedveldet kan en fast og avvisende front av norske kvinner gjøre underverker. Det blir i høy grad lagt merke til hver gang noen svikter. [...] Men det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne.»

Forstår det ubegripelige

Papendorf tror det delvis er mulig å forstå det ubegripelige: interneringene på Hovedøya, klippingen av tyskerjenter, massesteriliseringen og bortvisningen av tyskerjentene og deres barn rett etter krigen.

Alt dette vitner om en utbredt vilje til kontroll av kvinners seksualitet med lange historiske røtter, ifølge boka.

Som eksempel viser Papendorf til at ideer om slektshygiene ikke først og fremst var et nazistisk konsept: «Slike ideer hadde støtte blant fremtredende norske vitenskapsmenn og i politikken. Debatten om eugenikk (rasehygiene) hadde et stort nedslagsfelt i den samfunnsmessige debatten i 1920- og 1930-årene», skriver han i boka.

Professoren minner om at realiseringen av steriliseringslovene ikke støtte på nevneverdig motstand i samfunnet og regjeringen i midten av 1930-årene.

– Vi må dessuten ikke glemme at sterilisering og rasehygiene hadde støtte hos sosialdemokrater som Karl Evang og antinazister som psykiateren Johan Scharffenberg. Sistnevnte var dessuten tilhenger av forvisning av tyskerjentene og deres barn.

I boka dokumenterer Papendorf dessuten at den kjønnsdobbeltmoralen som lå til grunn for interneringslovene fortsatte å virke langt ut på 1950-tallet. For eksempel gjennom å opprette oppdragelsesinstitusjoner for unge jenter som hadde sex utenfor ekteskapet.

Barn av sin tid

De senere årene har tyskerjentenes rettsløshet vært til debatt. I 2018 ga tidligere statsminister Erna Solberg en uforbeholden unnskyldning til jentene og kvinnene som ble utstøtt og mishandlet i etterkrigsårene: «Behandlingen disse kvinnene fikk, står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat», sa hun den gangen.

Som forsker har det for meg vært viktig å forstå at de som sto bak overgrepene ikke var fryktelig dumme folk. De var barn av sin tid.

Papendorf, som selv er barn av en norsk mor og tysk far, har vært aktiv i Lebensborn-foreningen som i mange år har kjempet for en anerkjennelse av uretten som ble begått mot dem og deres mødre etter krigen. Medlemmene av foreningen har tidligere uttalt at de setter pris på den offisielle unnskyldningen.

Men, avslutter Knut Erich Papendorf, det mangler fortsatt en mer nyansert forståelse av historien og datidens ideologiske og politiske klima:

– Interneringen av tyskerjentene på Hovedøya hadde et bakteppe. Som forsker har det for meg vært viktig å forstå at de som sto bak overgrepene ikke var fryktelig dumme folk. De var barn av sin tid.