Omskjæringsmetode skaper forvirring

I Somalia svarte 99 prosent av kvinner mellom 15 og 49 år at de er omskåret i en befolkningsundersøkelse i 2020.

De aller fleste har såkalt faraonisk omskjæring, men det finnes også andre metoder.        

Nå pågår det en debatt i miljøer som tradisjonelt har praktisert faraonisk omskjæring om hvilken metode som er den beste.

Burde faraonisk omskjæring avskaffes? Og i så fall, burde den erstattes av såkalt sunna- eller sunni-omskjæring?

Noen mener det. Det er nå flere somaliere enn tidligere som rapporterer om sunna-omskjæring, det vil si 22 prosent.

Ragnhild Elise Johansen forsker på kvinnelig omskjæring, og har undersøkt hvordan holdningene til dette har endret seg. Hun og somaliske forskningsassistenter har intervjuet norsk-somaliere om temaet, og hun skriver om funnene i artikkelen «Kroppslige praksiser, erfaring og endring – tvetydige diskurser om kvinnelig omskjæring blant norsk-somaliere».

Faraonisk omskjæring, som regnes som den mest omfattende typen, innebærer såkalt infibulasjon.

– Infibulasjon er lukking eller tildekking av det kvinnelige kjønnsorganet, sånn at indre eller ytre kjønnslepper sys sammen eller festes sammen på et vis.

Det blir oppfattet som en slags kulturelt konstruert jomfruhinne, forklarer Johansen.

– Det skal ikke være mulig å ha samleie, og det er bare plass til at du kan tisse og få ut menstruasjonsblod, sier hun.

Hun tror en kombinasjon av mye informasjonsarbeid om komplikasjonene ved faraonisk omskjæring, spesielt i vestlige land, og det at dette gir gjenklang i kvinnenes egne erfaringer, har bidratt til at motstanden mot infibulasjon har blitt veldig stor.

Utrydelige definisjoner av sunna-omskjæring

Sunna-omskjæring er ment å være et mindre omfattende inngrep. Det omtales ofte som lite og ufarlig.

Men i samtalene med norsk-somalierne kommer det frem at det er stor uklarhet om akkurat hva inngrepet innebærer, både i teori og praksis.

– Noen sier at det er en enhetlig definisjon, men den dukker ikke opp når du snakker med folk. I landene hvor man har hatt tradisjonen med infibulasjon er det mange som fortsetter med det de er vant til selv om de kaller det sunna.

Folk har forskjellig syn på hvor stor endringen fra faraonisk til sunna burde være.

Johansen forteller at de som blir intervjuet ofte først sier at sunna er veldig lite omfattende, at det bare er et bittelite stikk. Men når de blir spurt om hvordan de tror det praktiseres i dag, eller hvordan deres egen eller søsterens sunna var, viser det seg som regel å være et større inngrep.

– Folk har forskjellig syn på hvor stor endringen fra faraonisk til sunna burde være.

– Hvis den tradisjonelle omskjæreren eller helsepersonellet bare gjør et lite stikk eller prikking, eller fjerner litt vev som ikke endrer anatomien i kjønnsorganet, så oppfyller ikke omskjæringen den tradisjonelle meningen med å lage en jomfruhinne. Da må du enten finne et annet bevis for jomfrudom, eller slutte å tenke at det skal bevises.

Unngår stigmatisering

Johansen forteller at uklarheten omkring hva sunna-omskjæring innebærer kan være praktisk for norsk-somaliere.

– I Norge er omskjæring sterkt fordømt, og da særlig den mest alvorlige faraoniske typen. Mange opplever stigmatisering blant klassevenner, kollegaer og fra velferdstjenestene. Så hvis for eksempel en norsk person sier til en somalisk at du sikkert er kjønnslemlestet, kan du si nei i den mening at du har sunna-omskjæring. Du kan beskytte deg litt.

Denne tvetydigheten kan også være praktisk for de som ønsker å stå imot omskjæring.

– En del fortalte at de hadde opplevd press for omskjæring fra slekt i hjemlandet, og at de hadde gått med på sunna-omskjæring for å gjøre slektningene fornøyd.

Det å bli enige om sunna er en måte for de som er imot å slippe unna.

– Da kunne partene velge litt hvordan de tolket det slik at noen trodde underlivet var sydd litt igjen mens det egentlig var utført et mindre inngrep.

Johansen har også snakket med personer fra andre land enn Somalia som har dratt til sykehuset, og deretter sagt til slektninger at de var omskåret — selv om de egentlig ikke har gjennomgått et inngrep.

– Det er fremdeles en ganske utbredt sosial forventning i Somalia og i Sudan om at man skal omskjæres. Det å bli enige om sunna er en måte for de som er imot å slippe unna, enten ved et mindre inngrep eller et inngrep de sier de har gjort, men ikke trenger å gjøre.

Fra afrikansk dans til kvinnehelse

Ragnhild Elise Johansen har jobbet med forskning på kvinnelig omskjæring i over 25 år. Det hele begynte med en fascinasjon for dans i afrikanske land.

– For når er det man danser? Jo, i pubertetsritualer og i begravelser blant annet. Jeg ville studere pubertetsritualer nærmere, og da var seksualitet og reproduktiv helse viktige temaer, sier hun.

Dette var på begynnelsen av 90-tallet, en tid hvor det var krig i Somalia og mange somaliere kom til Norge.

– Kvinner som var omskåret og sydd igjen kom inn på norske fødestuer. Fødselslegene visste ikke hvordan de skulle håndtere situasjonen.

På denne tiden kom Johanne Sundby, som har forsket lenge på kvinnehelse i en rekke afrikanske land, med en oppfordring om å forske på kvinnelig omskjæring. Johansen tok utfordringen.

– Det var egentlig litt mot min vilje, for jeg hadde mer lyst til å forske på de positive sidene ved kvinnehelse og tradisjonelle ritualer knyttet til dette.  

– Men da jeg først kom inn i det, var det utrolig spennende. Man kommer inn på alt det viktige i livet – kropp, seksualitet, relasjoner, tradisjoner, kultur, ritualer, barnefødsler. Når man diskuterer slike temaer, kommer man tett på mennesker.

Mange muslimske ledere har for eksempel uttalt at denne typen omskjæring er for skadelig til å være i tråd med Islam.

Nå jobber Johansen med tematikken i sin stilling som forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

– Det er et større felt nå enn da jeg begynte. Men det er fremdeles masse kunnskapshull, legger hun til.

«Gammeldags og usivilisert»

Blant norsk-somalierne som ble intervjuet var det ingen som støttet faraonisk omskjæring. De så det som en gammeldags og usivilisert praksis som ikke er i tråd med religionen.

– Generelt mente de at man i byene hadde skjønt hvor farlig faraonisk omskjæring er, så her gjør de sunna. Den faraoniske typen var noe bestemor, de fattige og de som ikke har utdannelse praktiserte, mente mange.

Samtidig viser statistikkene at det er liten forskjell på by og land når det gjelder omskjæring, også i forhold til type, men at det er litt større forskjell på utdanningsnivå.

– Internasjonalt har man jobbet en del med å engasjere religiøse ledere mot praksisen med faraonisk omskjæring. Mange muslimske ledere har for eksempel uttalt at denne typen omskjæring er for skadelig til å være i tråd med Islam.

Sunna – eller sunni – er et begrep som brukes om tradisjon, ofte i betydningen tradisjon som følger profeten Muhammed. Flere av de som ble intervjuet med mente sunna-omskjæring, i motsetning til faraonisk omskjæring, er i tråd med religionen.

– Det er store meningsforskjeller om sunna-omskjæring. Noen mener det er religiøst fordelaktig eller pålagt, andre mener det kan være valgfritt, og andre igjen mener man ikke skal gjøre det. Samtidig mener de fleste at det er et ufarlig inngrep.

Mange av de unge jentene som deltok i studien mente at overgangen til sunna-omskjæring eller ingen omskjæring førte til økt fokus på sosial kontroll og individuelt ansvar for seksualiteten, forteller Johansen. Faraonisk omskjæring, derimot, blir sett på som en type fysisk kontroll av kvinnenes seksualitet.

– Mange av norsk-somalierne som ble intervjuet mente at faraonisk omskjæring var gammeldags fordi man da trodde man fysisk måtte «stenge» jentene for å hindre dem i å ha sex før de giftet seg. I stedet la de vekt på at man burde lære jenter seksualmoral gjennom oppdragelse og utdanning.

Ifølge disse kunne sunna-omskjæringen fungere som en liten påminnelse. Noen mente også at det kan temme driftene litt.

– Selv om de som ble intervjuet fokuserte mest på de moralske aspektene ved omskjæring, kom det frem indirekte gjennom humor og historier at de tenkte at det også kunne påvirke de fysiske lystene. Noen antydet at hvis du ikke er omskåret, så kommer du ikke til å klare å holde deg.

Straffbart i Norge

Janne Waagbø er seniorrådgiver i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og koordinerer Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Hun mener Johansens forskning, som er basert på en norsk kontekst, er svært interessant. Det nasjonale tverretatlige fagteamet bruker forskning fra NKVTS, blant annet, i arbeidet med å gi råd og veiledning til tjenesteapparatet om kjønnslemlestelse. Waagbø synes det er mange viktige funn i Johansens artikkel.

– Det Johansen beskriver er til dels kjent for oss, men vi mener det er viktig at tjenesteapparatet blir kjent med holdningene om sunna-kjønnslemlestelse som et mindre helseskadelig og alvorlig inngrep.

Kompetanseteamet synes det er bekymringsfullt at deler av befolkningen er positive til sunna, selv om de er glade for at flere er tar avstand fra den faraoniske typen.

– Det er også bekymringsfullt at sunna-kjønnslemlestelse, som infibulasjon, fortsatt er knyttet til forestillinger om å beskytte kvinners jomfrudom før ekteskap, sier Waagbø.

Kompetanseteamet mener det er viktig å informere om at sunna-kjønnslemlestelse er helseskadelig og kan variere veldig i form.

– Vi ønsker å presisere at både faraonisk og sunna omfattes av Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon av kjønnslemlestelse, og er straffbart i Norge.

Personlig og ekstremt vondt

– De som har opplevd å bli infibulert kjenner veldig godt på kroppen hvor vondt det er og hvor smertefullt det er når de skal ha sine første samleier, og når de skal føde, forteller Johansen.

Dette gjelder de fleste voksne somaliske kvinner, både de som bor i somaliske områder og de som har migrert til vestlige land. De har veldig levende fortellinger om smerteopplevelsen, og de er opptatte av at det er ekstremt vondt, forteller Johansen.

Plutselig blir smerten vondere og mer levende igjen.

– For mange er det sånn at smertene nærmest opphever betydningen av å bli omskåret. Men så gror man også glemmer man – og så går det seg til. Så tenker de at dette var et nødvendig onde for å bli «riktig» og akseptert.

Men når kvinnene kommer til Norge og blir fortalt om de skadelige effektene, og at det ikke engang er krevet av religionen, kommer smertefølelsene tilbake.

– Flere opplever at meningen de ga til det forsvinner. Plutselig blir smerten vondere og mer levende igjen.

Johansen forteller at det at omskjæring er så sterkt fordømt i Norge er en belastning for de som er utsatt for det. Hun oppfordrer til å gi folk tid og rom til å tenke og føle omkring tematikken.

– Dette er et veldig personlig og følelsesladet tema. Hvis du som barn eller ungdom begynner å tenke at omskjæring er det verste som finnes, og dette har min mor gjort mot meg, er det en veldig vanskelig situasjon å manøvrere i. Det er også veldig vanskelig for mødre som har omskåret døtrene sine og deretter endrer oppfatning. Det gjøres jo ikke av vond vilje, men ut fra en idé om at dette er det beste for barnet.