30 år med feilslåtte kampanjer mot kvinnelig omskjæring

– I over 30 år har man prøvd å bekjempe denne praksisen i Somalia. Vi må innse at det har vært en fiasko, sier forsker Abdi Ali Gele.

I sin ferske doktorgrad har Gele undersøkt holdninger til kvinnelig omskjæring blant somaliere i Oslo og i distriktene Hargeisa og Galka'aya i det nordlige og sentrale Somalia. Mens kun 30 prosent i Oslo støttet praksisen, gjaldt dette 90 prosent av de spurte i Somalia.

Lignende studier er ikke gjort siden 1980- og 90-tallet, da 90 prosent av somaliske kvinner ønsket at skikken skulle fortsette.

– I Somalia er folk skeptiske til programmene som jobber for nulltoleranse for omskjæring. De drives av organisasjoner som kommer utenfra. Budskapet blir påtvunget dem. Folk tolker det som at organisasjonene vil endre deres verdier og religion, mener Gele, som selv kom til Norge fra Somalia i 2003.

Les også: Endrer omskjæringspraksis i eksil

Alle gjør det

Kvinnelig omskjæring, også kalt kjønnslemlestelse og på engelsk FGC (Female Genital Cutting), har blitt praktisert i Somalia i flere århundrer. 28 afrikanske land deler tradisjonen, men det er ingen steder i verden hvor praksisen er så utbredt som i Somalia.

De første kampanjene mot kvinnelig omskjæring i Somalia ble startet av det tidligere somaliske regimet på begynnelsen av 1970-tallet. Tiltakene kollapset imidlertid med borgerkrig og nytt militært regime i 1991. Siden da har programmene i Somalia blitt drevet av internasjonale krefter og lokale kvinneorganisasjoner.

– Det handler om sterke tradisjoner og politiske holdninger. Kvinnelig omskjæring er kriminalisert i Somalia, men politikere enten tier om temaet eller støtter skikken. Alle gjør det, og alle forventer at du får dine døtre omskåret.

– Praksisen er en kollektiv, kulturell skikk, og prisen for å bryte den er høy. Dersom ikke datteren din er omskåret, vil ikke andre familier la sin sønn gifte seg med henne, sier Gele.

Må involvere menn

Lokalt i Somalia har kampanjene mot omskjæring blitt frontet hovedsakelig av kvinner. Gele konkluderer selv i sine studier at fremtidige kampanjer i Somalia må rette seg mer mot menn. Uten menns engasjement er det minimal sjanse for suksess.

– Det er ingen lett jobb for en somalisk kvinnelig aktivist å snakke om de negative konsekvensene av kvinnelig omskjæring. Og det er svært uvanlig at kvinner og menn diskuterer temaet sammen.

Studien indikerer videre at anti-kampanjene i Somalia kun tar avstand fra den radikale omskjæringsmetoden kalt infibulering – faraonisk omskjæring i somalisk tradisjon – hvor både klitoris og kjønnsleppene fjernes. Flertallet har gått bort fra denne metoden, som anses som et klart brudd på kvinners og jenters rettigheter.

Men den såkalte sunna-tradisjonen, som innebærer å fjerne forhuden på klitoris, med eller uten fjerning av tuppen, ble blant flere oppfattet som helsevennlig.

– Selv om folk har ulike tolkninger av hva Sunna-metoden egentlig innebærer, er det klar motstand mot totalt forbud. Sunna-tradisjonen regnes som en sentral del av islam. Nulltoleranse tolkes dermed som et angrep mot religionen.

– Mange er klar over at omskjæring ødelegger seksuell nytelse og at flere jenter faller ut av skolen. Religion blir brukt som begrunnelse og berettigelse for å utføre Sunna-metoden, som en plikt, forklarer Gele.

Somaliere i Norge er mot omskjæring

Intervjuene med somaliere bosatt i Norge viste tydelige endringer. 70 prosent støttet å avskaffe praksisen fullstendig. De resterende 30 prosent som støtter tradisjonen, hadde vært i Norge fire år eller mindre, noe Gele mener kan forklare svarene.

– Somaliere i Norge har i stor grad endret sine holdninger, uavhengig av kjønn. Et stort flertall av både jenter, gutter, kvinner og menn anser det som høy status å ikke bli omskåret. Endringen har skjedd på veldig kort tid. Jeg mener dette illustrerer at man med riktig strategi kan endre holdningene til omskjæring også i Somalia.

I Norge møter somaliere andre muslimer som aldri har hørt om denne tradisjonen. Praksisen er forbudt, og forbudet har full støtte blant folk og politikere. Religiøse ledere i somaliske miljøer har også erklært sin nulltoleranse.

– Holdningene i Norge viser at støtte fra politikere, religiøse ledere og andre dominerende stemmer i samfunnet er avgjørende, og er det som skal til for å endre den sosiale normen i Somalia, påpeker Gele.

Etiopia: Skepsis til myndighetene

I Etiopia har religiøse ledere blitt en viktig del av arbeidet for å få slutt på kvinnelig omskjæring. Skikken er vanlig både blant muslimer og kristne i landet, og i følge nye tall fra UNICEF er 75 prosent av etiopiske kvinner omskåret.

Arbeidet med å mobilisere religiøse ledere og institusjoner har ifølge rapporter fra internasjonale organisasjoner som opererer i Etiopia hatt stor effekt.

Men i artikkelen «Are Religious Leaders Key in the Efforts to Eradicate Female Genital Cutting?», som publiseres i det nederlandske tidsskriftet Institute Culturele Antropologie denne måneden, viser forskerne Marit Tolo Østebø og Terje Østebø at virkeligheten på bakken er mer kompleks enn hva organisasjonenes rapporter indikerer.

Les også: Norsk likestillingsmodell fraværende i norsk bistand

– For det første blir det antatt at religiøse ledere har mer makt og innflytelse enn det de i virkeligheten har. Organisasjonene som jobber med religiøse ledere har ofte lite kunnskap om interne spenninger og posisjoner innen for eksempel islam. Dette gir grobunn for konflikter. 

– Man må også se på den politiske og historiske konteksten. Etiopia har et svært autoritært regime, og en lang tradisjon med toppstyrte regimer. Det gjør det vanskelig for folk å uttrykke hva de mener. Men det er betydelig motstand og skepsis til sentrale myndigheter i store deler av befolkningen, sier Marit Tolo Østebø.

Etiopiske myndigheter har også vedtatt lover som begrenser spillerommet til sivile organisasjoner. Både internasjonale og lokale organisasjoner må spille på lag med myndighetene for å kunne operere i landet.

– Lokalbefolkningen oppfatter dem derfor som en del av myndighetsapparatet.

Religiøse ledere anses gjerne som høyt respekterte i sine lokalsamfunn.

– Men når religiøse ledere blir brukt av organisasjoner som i stor grad samarbeider med myndighetene, ser vi at de fort mister sin legitimitet. De blir sett på som en del av et maktapparat som folk i grasrota i liten grad har tillit til, forklarer Østebø.

Påtatt aksept for nulltoleranse

Strategien brukt i Etiopia har blitt omtalt som en suksess som med fordel kan overføres til andre land. Norge støtter også arbeidet, og ifølge Norad har 72 religiøse ledere fra Somali-, Afar- og Harari-regionene og 900 religiøse ledere fra Addis Abeba og Amhara blitt enige om å ta fullstendig avstand fra omskjæring.

UNICEF påpeker også i sin rapport at 63 prosent kvinner og jenter ønsker at praksisen skal avskaffes.

Men på samme måte som i Somalia, viser også Østebøs studier en skepsis mot kampanjene drevet av myndigheter og utenlandske organisasjoner. I intervjuer med grasrota kom det frem en «påtatt aksept» for kampanjene, både blant vanlige folk og religiøse ledere, for å tilfredsstille og imøtekomme kravene pålagt dem utenfra.

– En slik holdning er også nært knyttet til den politiske kulturen. I Etiopia er det veldig lite rom for å uttrykke uenighet eller stille spørsmål ved hva myndighetene «forkynner». Det kan fort få negative konsekvenser for folk – ved at de for eksempel ikke får ulike sosiale goder. De kan også risikere å miste land, og i verste fall bli fengslet.

– Derfor later folk som de er enige. At kvinnelig omskjæring er blitt kriminalisert i Etiopia, bidrar til en slik påtatt enighet, mener Østebø.

Den tydelige «ovenfra-og-ned»-praksisen, hvor myndighetenes harde føring gir lite rom for åpen debatt, gjør arbeidet problematisk og vanskelig å måle de reelle resultatene av, mener forskerne.

– Vi finner ikke klare bevis for den suksessen som organisasjoner og FN ofte fremhever i sine rapporter, sier Østebø.

Alternativt rituale som strategi

Gele tror det kan være lettere å oppnå suksess med involvering av religiøse ledere i Somalia. 

– Ut fra mine studier er det tydelig at å inkludere religiøse ledere er viktig for å oppnå endringer. Men man trenger også politisk vilje og bred støtte i lokalsamfunnet, sier han.

For mange etniske grupper er omskjæring et tradisjonelt ritual som symboliserer jenters vei inn i voksenlivet. Gele viser til Kenya og Sudan, hvor man i noen distrikter har lykkes med å introdusere et alternativt ritual der jentene kun berøres uten å skades.

Gele konkluderer at en lignende, lokalt tilpasset strategi rettet mot den somaliske befolkningens forståelse av skikken er essensiell for å oppnå endring.

– Vi må ha en strategi som folk kan akseptere – som ikke går på tvers av religion og kravene for ekteskap. En strategi som kan imøtekomme begge disse årsakene til at tradisjonen fortsatt blir praktisert.

Norsk-somaliere kan påvirke

Eksemplene fra Somalia og Etiopia viser at århundre gamle holdninger ikke endres med en håndvending.

– Det skjer endringer i Etiopia, men det er mer i form av at praksisen skjer i det skjulte. Jenter blir sendt til et annet distrikt eller selve omskjæringen flyttes fra tradisjonelle utøvere til en gråsone i det medisinske systemet, sier Marit Tolo Østebø.

Men til tross for nedslående tall, viser nye tiltak at det er håp, mener Abdi Ali Gele.

Somaliere i diaspora har dessuten tett kontakt med hjemlandet sitt, noe som gjør dem til potensielle endringsaktører.

– Når en ny generasjon av jenter og gutter som ikke er blitt omskåret reiser tilbake til hjemlandet, kan de ha sterk innflytelse på folks holdninger. Det samme gjelder religiøse ledere i diasporaen, dersom også de reiser tilbake og åpent forteller folk om religionens posisjon i forhold til kvinnelig omskjæring, mener Gele.