Hvorfor er det så vanskelig å forebygge kvinnelig omskjæring? Nærmere bestemt: Hvilke samfunnsmessige og kulturelle forhold gjør at forebyggingsarbeidet blir så turbulent og preget av mangel på dialog? Det er spørsmålet antropolog Rachel Issa Djesa stilte seg i sin doktoravhandling.
Vanskelig å endre tradisjon
I 2002 ble Djesa spurt om å være med i et prosjektarbeid om forebygging av kvinnelig omskjæring i regi av daværende Sosial- og helsedepartementet. Etter hvert ble dette arbeidet knyttet opp mot en doktorgradsstudie.
– Mitt utgangspunkt var å finne den beste måten å forebygge praksisen med kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlestelse på. Det er ikke så lett, sier Djesa.
I 2014 skrev Kilden om hvordan 30 år med kampanjer mot kvinnelig omskjæring kun har hatt begrenset effekt i land der dette praktiseres, slik som i Somalia og Etiopia. Norge har siden 1995 hatt lovforbud mot kjønnslemlestelse, men «praksisen fortsetter likevel», skriver Djesa i sin avhandling.
– Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange som er omskåret. Da jeg jobbet med prosjektet var den eneste muligheten å finne ut om en kvinne var omskåret på, når eller hvis hun kom på sykehus. Men det bor mange flyktninger fra land som praktiserer kvinnelig omskjæring i Norge, blant annet fra Somalia, Eritrea, Tanzania og Mali.
– Hva vil det si at «praksisen fortsetter»?
– Vi har å gjøre med et globalt samfunn, i kontinuitet. Folkegrupper som praktiserer eller har praktisert omskjæring flytter hele tiden. Vi må også forholde oss til en ny generasjon som fremdeles har dette som norm.
De fleste vil ikke utsette sine døtre for denne smerten.
– Vurderte noen av kvinnene i din studie å la sine egne døtre bli omskåret?
– De fleste vil ikke utsette sine døtre for den smerten. Men å endre tradisjon og skikk er ikke enkelt, sier Djesa.
– I de samfunnene hvor kvinnelig omskjæring er eller har vært en norm, må man forholde seg til mange spørsmål: Om man skal gjøre det eller ikke, om man bare skal «ta litt», hva som blir konsekvensene hvis man lar være, og så videre. Vårt arbeid har vært å legge til rette for å velge nye praksiser, det vil si å ikke omskjære.
Lemlestet før de kommer
En undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fra 2014 anslo at rundt 17.000 jenter og kvinner i Norge har vært utsatt for kjønnslemlestelse før de kom hit. Ifølge rapporten er det vanskelig å si noe om sannsynligheten for at norskfødte jenter – med foreldre fra land der omskjæring praktiseres – har blitt utsatt, men NKVTS regner disse i målgruppen for forebyggende tiltak.
Djesas avhandling er en kvalitativ undersøkelse bygget på feltarbeid blant 30-40 somaliske kvinner i Norge som selv er omskåret, og som tilhører et miljø som «har og har hatt denne skikken.» Siden Djesa samtidig tok del i et prosjekt som hadde som formål å forebygge omskjæring, kunne hun ikke innta en helt nøytral posisjon som observatør. Den metodiske framgangsmåten hun benyttet seg av går under betegnelsen «aksjonsforskning», og vil både forstå og forebygge.
– Du skriver at din egen forståelse av omskjæring som praksis har endret seg som følge av arbeidet med avhandlingen. På hvilken måte?
– I første omgang forventet jeg at forskningen skulle bli møtt med applaus og hurrarop, siden det gjaldt å beskytte jenter. Men det skjer ikke fra de berørtes side: For dem er det et veldig komplekst tema, og det er sjelden du får dem til å snakke om det.
Avhengig av kontekst, kan begrepet kjønnslemlestelse virke fordømmende.
– Det har blitt mer og mer vanlig å bruke begrepet «kjønnslemlestelse» om kvinnelig omskjæring. Selv bruker du det siste. Hvorfor det?
– Avhengig av kontekst, kan begrepet kjønnslemlestelse virke fordømmende. For de som fremdeles ser på praksisen som en norm, er begrepet fremmed.
Kommunikasjon som svikter
Etter hvert som forskningsarbeidet utviklet seg, oppdaget Djesa at det forekom betydelige kommunikasjonsutfordringer mellom de som tradisjonelt har praktisert kvinnelig omskjæring, og de som jobber med å bekjempe praksisen.
– De snakket forbi hverandre, sier hun.
Hun kom fram til at spørsmålet om forebygging ikke lot seg besvare før hun hadde analysert utfordringene i arbeidet med forebygging. Interkulturell kommunikasjon ble derfor et viktig tema i avhandlingen.
– Det tok meg lang tid å få tillit fra kvinnene jeg jobbet med. I begynnelsen kunne de si til hverandre: «Vær forsiktig, Rachel er til stede». Etter hvert ble det til: «Rachel er her, men vi kan snakke likevel, hun er en av oss.»
Det tok meg lang tid å få tillit fra kvinnene jeg jobbet med.
Også i møte med det norske hjelpeapparatet opplevde Djesa kommunikasjonsproblemer.
– I Norge blir omskjæring oppfattet som barbarisk, man har en fy-fy-holdning til fenomenet. Måten nordmenn snakker om fenomenet på, gjør at de berørte tar avstand og ikke hører. Men mine norske samarbeidspartnere forsto ikke hva jeg mente, så jeg kom fram til at jeg måtte endre min måte å snakke på.
Djesa brukte filmopptak av møter mellom de somaliske kvinnene hun observerte og helsepersonell for å vise hvilke utfordringer som kunne oppstå i kommunikasjonen.
– Film ble et viktig redskap for å se, forstå og gjøre noe med dette problemet.
Sterke kvinner
De somaliske kvinnene Djesa møtte var veldig forskjellige, hadde helt ulik bakgrunn og befant seg i ulike situasjoner.
– Noen var moderne, andre tradisjonelle. Noen hadde barn, andre ikke. Noen hadde problemer med ekteskapet, andre levde i veldig romantiske ekteskap. Jeg ble helt forvirret! Bildet jeg hadde av omskårede kvinner stemte ikke helt. Ofte tenkte jeg at de var sterkere enn meg.
Det betyr ikke at vi skal forsvare omskjæring, men at vi må forstå konteksten det skjer i.
– Du skriver at debatten om omskjæring kan oppleves som en ny form for overgrep. Hvorfor det?
– Vi må spørre oss hva som er hensikten med debatten, og hvem vi vil påvirke. Er det de berørte, og vil de faktisk endre holdninger? Eller handler det om hvem som vinner ordkrigen?
– Prøv å forestille deg hvordan du ville reagert hvis samfunnet stadig kranglet om kroppen din, hvis du måtte lese facebook-kommentarer der foreldrene dine omtales som grusomme og kriminelle, og så videre. Familiene hadde kanskje helt andre motiver enn debatten får det til å virke som. Foreldrene kan for eksempel tenke at omskjæring vil beskytte døtrene.
Hun peker på at omskjæring ofte skjer i en ramme av ritual og feiring, ofte med hele familien til stede og preget av «mye omsorg».
– Det betyr ikke at vi skal forsvare omskjæring, men at vi må forstå konteksten det skjer i. Mange omskårede kvinner kjenner seg for eksempel ikke igjen i begrepet «lemlestelse», eller i beskrivelsen av foreldrenes motiver. Slik kan debatten virke fremmedgjørende. Kan vi finne andre måter å ta opp problemet på slik at man blir kvitt den grusomme praksisen, men uten å ødelegge forholdet mellom foreldre og barn? Det krever i så fall kreativitet. Når vi står overfor en vanskelig problemstilling, må vi unngå lettvinte løsninger, sier hun.
Møter med helsepersonell
En sentral del av arbeidet ble å identifisere konkrete tiltak og aktiviteter som åpnet for dialog mellom minoritetskvinner med «omskjæringserfaringer» og det norske hjelpeapparatet – situasjoner der effektiv kommunikasjon og (holdnings-)endring kunne finne sted.
Når de ble behandlet på sykehus opplevde de å bli sett ned på.
Møtet mellom omskårede kvinner og helsepersonell skjer ofte i forbindelse med graviditet og fødsel. Ifølge Djesa, var kvinnene hun møtte ofte sinte over det de oppfattet som nedlatende behandling fra helsepersonell.
– Når de ble behandlet på sykehus opplevde de å bli sett ned på. For kvinnene er dette et sjokk, de forstår ikke hvorfor de blir møtt på denne måten.
Mange ville forklare helsepersonell hvordan man behandler en omskåret kvinne, forteller hun. En gjenganger var at «dere trenger mer kunnskap».
Djesa forteller at diskusjonene kunne forbli fastlåst i månedsvis. Et stridsspørsmål var for eksempel keisersnitt. Mange somaliske kvinner skjønte ikke hvorfor de ikke kunne føde normalt som i Somalia og måtte gjennomgå keisersnitt. Løsningen kom den dagen en jordmor nevnte at norske kvinner også får keisersnitt.
– Det visste de ikke. De sa: «Vi trodde det bare var oss fra Somalia som måtte ta keisersnitt, som straff for å være omskåret», forteller Djesa.
– Ved hjelp av en demonstrasjonsdukke fikk de se hvordan prosedyren ville bli utført i praksis: «Sånn kommer babyen, når dere er omskåret er det umulig å hjelpe, derfor klipper vi opp og på venstre siden her», og så videre.
Endelig oppsto en dialog. Kvinnene kunne stille praktiske spørsmål, og formidlet egne konkrete erfaringer og behov.
Må finne rom for samhandling
– Vi må klare å finne felles aktiviteter hvor vi kan bruke de forskjellige erfaringene vi har, diskutere med hverandre, utvide vår forståelse og vårt handlingsrom. Uten det rommet for samhandling skjer det ikke noe, fordi diskusjonen forblir abstrakt, sier Djesa.
– Det er et arbeid som ikke bare tar tid, men også energi. Snarere enn å velge en enkel løsning der den ene parten får dominere, innebærer samhandlingen en kontinuerlig bevegelse mellom de forskjellige kulturene som møtes. Gjensidig forståelse er et avgjørende grunnlag for kommunikasjonen.
Lovforbudet er en viktig ramme, men det skaper ikke forståelse hos dem som praktiserer skikken.
Djesa fant ut at enkle felles aktiviteter kunne bidra til å åpne en dialog om omskjæring med de berørte kvinnene.
– Å lage mat sammen er en veldig konkret aktivitet, der kvinnene får vise hva de kan, og lære om norske skikker. Det er en ufarlig og ikke-fordømmende setting.
Under slike aktiviteter opplevde Djesa at noen av kvinnene selv tok initiativ til å snakke om behovet for å avskaffe omskjæring av jenter.
Lov versus dialog
Et av spørsmålene som drøftes i avhandlingen er om dialog eller straff gir den mest effektive forebyggingen av omskjæring.
– Lovforbudet er en viktig ramme, men det skaper ikke forståelse hos dem som praktiserer skikken. Siden omskjæring er et kulturelt fenomen må vi ta i bruk andre midler. La oss si at du kommer fra et sted der omskjæring er vanlig og verdsatt, for eksempel i Somalia, og du må reise til Norge. Når du går på flyet ser du på omskjæring som noe verdifullt og noe du er stolt av. Når du lander på Gardermoen seks timer senere, har omskjæring blitt noe barbarisk og forferdelig, som møtes med lovforbud og trusler om straff.
– I tillegg til loven må vi ha med oss pedagogikken og antropologien. Vi må forstå, vi må møtes, og vi må snakke sammen. Kultur er noe vi har lært etter mange år, det kan ikke avlæres i løpet av ett sekund.
Forholdet mellom menn og kvinner er sentralt for praksisen med omskjæring.
Hun understreker at hun ikke mener at forbudet bør fjernes.
– Loven må være der, men den hjelper ikke så mye hvis folk ikke forstår hva problemet er. Vi må endre hjertene. Derfor er kommunikasjon og gjensidig kulturforståelse viktig.
– Selv om jeg ikke aksepterer omskjæring, nytter det ikke å dømme de som praktiserer det eller fortelle dem at det er galt.
Viktig å få med menn
En annen ting Djesa oppdaget under arbeidet, var nødvendigheten av å få med menn i forebyggingsarbeidet.
– Forholdet mellom menn og kvinner er sentralt for praksisen med omskjæring. Derfor er det viktig å få med menn for å skape endringer.
I 2007 arrangerte Sosial- og helsedirektoratet en stor konferanse om forebygging av omskjæring i Trondheim. Djesa grudde seg for å invitere menn til konferansen, og mistenkte at hun som forsker ikke ville nå fram. Til slutt fikk hun hjelp av en av kvinnene i gruppa hun hadde arbeidet med, som satte henne i kontakt med et mannlig familiemedlem.
– Da følte de seg trygge og respekterte, og til slutt reiste flere menn i miljøet til konferansen i Trondheim. Det ble en kjempesuksess, blant annet uttalte flere imamer at kvinnelig omskjæring er et brudd med islam og ikke nødvendig ifølge Koranen. Når de religiøse sier det, får det mye større påvirkning enn hvis jeg sier det.
Jobben min er å finne riktig måte å gi folk kunnskapen de trenger for å endre praksisen selv.
Noe av det viktigste Djesa lærte av Trondheimskonferansen er hvordan man kan gå fram for å ta opp et slikt betent tema uten at den andre parten taper ansikt eller føler seg utnyttet.
– Det skaper en god relasjon som er viktig også for andre avgjørelser i fremtiden. Det kan virke idealistisk, men jeg tror endringer varer lengre når de kommer av eget initiativ heller enn av tvang. Hvis de jeg prøver å nå fram til har forstått budskapet, kommer de til å ta jobben selv, uten at jeg er der eller må sende politiet for å kontrollere.
– Jobben min er å finne riktig måte å gi folk kunnskapen de trenger for å endre praksisen selv. Loven sier én ting, men vi vet ikke hvordan folk reagerer. Mennesket er i stand til å si én ting, men gjøre og tenke noe annet. Vi må forholde oss til denne kompleksiteten.
