Politiet kan ikke bevise kjønnslemlestelse

Inger-Lise Lien er sosialantropolog og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hun har nettopp publisert en rapport om politiets arbeid med kjønnslemlestelse.

– Målet med rapporten var å få svar på hvorfor saker som har vært anmeldt til politiet blir henlagt, forteller hun.

Hun har sett nærmere på 20 av de 53 sakene som ble anmeldt mellom 2005 og 2016, hvorav alle ble henlagt. 21 av henleggelsene er begrunnet med kode 103, som sier at «intet straffbart forhold bevist», og 12 er henlagt «på grunn av bevisets stilling» (kode 58).

Propp i systemet

Lien har intervjuet politifolk og noen rettsmedisinere.

– Jeg ønsket å kartlegge hvordan sakene beveger seg i rettssystemet og hva som er flaskehalsen, sier hun.

Fram til 2015 har kjønnslemlestelse blitt regulert gjennom en lov fra 1995. Den rettes mot alle som har medvirket til å kjønnslemleste barn som er bosatt i Norge. Avvergelsesplikten, et tillegg til loven som kom i 2004, er rettet mot ansatte i det offentlige som ikke forsøker å avverge kjønnslemlestelse dersom de anser det som sannsynlig at det vil komme til å skje.

Hun mener flaskehalsen først og fremst skyldes problemene med å tolke tegn på kjønnslemlestelse og mangelen på bevis på om og når det har skjedd.

– Tegn på at det er utført kjønnslemlestelse kan være vage og vanskelige å tyde. Det er flere eksempler på at ansatte i offentlige instanser tar feil, forteller Lien.

Lett å feiltolke signaler

I rapporten viser hun til eksempler på saker der ansatte i det offentlige har feiltolket signaler.

«En jente kommer fra ferie til barnehagen og vil ikke sykle. To ansatte skifter bleier på jenta. Ved tidligere bleieskift har de skiftet på henne stående. Nå legger de henne ned og sammen ser de at 'alt er borte'. Barnevernet blir varslet og melder videre til politiet. Barnet blir sendt til medisinske undersøkelser, som ikke finner tegn på kjønnslemlestelse.»

Slike feiltolkninger kan blant annet skyldes normale tilfeller av sammenvokste kjønnslepper som inntreffer hos noen barn. Slike sammenvoksninger kan kureres med salve, og skyldes ikke kjønnslemlestelse.

– I andre tilfeller bekrefter den medisinske rapporten at omskjæring har funnet sted, men det er umulig å bevise når det har skjedd, sier Lien.

– Det er ikke kriminelt å være omskåret, men å bidra til det. 98 prosent av somaliske kvinner er omskåret. Men omskjæringer som har skjedd før familien flyttet til Norge, faller ikke inn under norsk lov og kan derfor ikke straffes.

«En jente er innlagt på sykehus og en sykesøster skal legge inn et kateter og ser da at jenta er omskåret. Saken meldes til politiet. Jenta er kjønnslemlestet, men det skal være gjort før jenta kom til Norge.»

Ifølge Lien finnes eksempler på flere slike saker, der saken blir henlagt på grunn av mangel på bevis og fordi medisinsk personell ikke kan tidfeste når omskjæringen ble gjort. Skjedde det for tre måneder siden, eller skjedde det for tre år siden, før familien kom til Norge?

Har effekt

Helsetilsynet har skrevet en veileder for helsepersonell som skal hjelpe dem å gjenkjenne tegn på at omskjæring har funnet sted. Lien mener det likevel er vanskelig å tolke tegn på en planlagt kjønnslemlestelse. 

– Det kan i enkelte tilfeller også være vanskelig å se om et barn er kjønnslemlestet eller ikke. Det er lettere å konstatere hvis kjønnsleppene er fjernet eller sydd sammen.

Hun forteller at man på Ullevål sykehus i Oslo gjennomførte 1400 barnegynekologiske undersøkelser mellom 2007 og 2016. 92 undersøkelser gjaldt kjønnslemlestelse.  Av disse gjorde man 17 positive funn.

Selv om det har vist seg vanskelig å straffe omskjæring i Norge, mener Lien at summen av mange gode tiltak har effekt, blant annet forebyggende.

– I Norge har vi blant annet fire handlingsplaner mot kjønnslemlestelse, mens man ikke har hatt tilsvarende tiltak i Sverige og Danmark, sier hun.