Hva snakker vi om når vi snakker om abort? 

Ordene «abort», og kanskje spesielt «senabort», vekker følelser og verdirefleksjoner hos individer. Er man kvinne eller mor om man er gravid? Bærer man på et foster eller et barn? Avsluttes et svangerskap, et liv, eller en prosess? Heter det fosterreduksjon, tvillingabort eller flerlingreduksjon? Hva betyr det å møte i «fosterdiagnostisk» nemnd eller nemnd grunnet «sosiale årsaker»? Tar kvinnen et valg eller en beslutning? Hva er egentlig snakket om «sorteringssamfunn»?

Mer enn et svangerskapsavbrudd

Abort handler om mer enn svangerskapsavbrudd. Det omhandler reproduksjon, reproduktive beslutninger, kvinnehelse, kvinnekropp og kvinnesak. Det omhandler også opplevelsen av avbruddet. En av tre norske kvinner gjennomgår svangerskapsavbrudd i løpet av livet, skriverr Brit Austveg i boka Abort fra 2017. På verdensbasis gjennomgår alle kvinner én abort i løpet av livet sitt. Det er en universell erfaring mange mennesker med livmor deler. I tillegg til å undersøke lovverk og statistikk, trenger vi innsikt i erfaringer og opplevelser.

Når abortdebatten raser er det ofte uten kvinnenes opplevelser i sentrum.

I mitt masterprosjekt har jeg intervjuet 19 kvinner som har møtt i abortnemnd de siste 50 årene, av ulike grunner og med ulikt utfall. Da jeg begynte på dette prosjektet, var det ikke gjort noe forskning på kvinners, både ønskede og uønskede gravide, opplevelser av abortnemnda i de årene den har eksistert. Når abortdebatten raser er det ofte uten kvinnenes opplevelser i sentrum. Det er politikere og organisasjoner som tar ordet og fører debatten ut på viddene.

Mens jeg holdt på med masteroppgaven ble plutselig abortdebatten igjen brennhet – og fokuset ble flyttet i abortdebatten. Debatten har fortsatt feil fokus: abort handler fortsatt ikke om at kvinner helst vil avbryte svangerskapet så tett opp mot uke 22 som mulig, men om en overveid beslutning tatt på bakgrunn av livssituasjon. Og noen ganger fordi det er nødvendig å avbryte svangerskapet så sent, av hensyn til fosterets livsutsikter og den gravide kvinnens mentale og fysiske helse.

Hvem møter i abortnemnd?

Jeg skiller mellom ønskede og uønskede svangerskap, med påfølgende nemndsmøter. De uønskede graviditetene omfatter kvinner som finner ut etter uke 12 at de er gravide og av ulike grunner ikke ønsker å få barn. Det er også kvinner som ønsker å redusere antall foster de bærer på, og denne prosessen gjøres helst mellom uke 12 og 14 av medisinske årsaker.

Ønskede svangerskap som resulterer i nemndsmøter står for majoriteten av sakene de siste årene, ifølge Abortregisteret, 2022. Disse kvinnene er gravide med et ønsket barn, men får vite at fosteret de bærer på har alvorlige misdannelser som vil gjøre det avhengig av omfattende helsehjelp livet ut. Noen fostre vil ikke overleve utenfor kvinnens kropp. Andre kvinner må avbryte svangerskapet fordi kroppen ikke tåler en graviditet. Alle disse kvinnene må møte i samme nemnd.

Hvordan opplever kvinnene abortnemnda?

Av de 19 kvinnene jeg intervjuet var det kun to som opplevde møtet med nemnda som en støtte. Majoriteten av informantene opplevde at å måtte møte nemnda var som å møte en domstol. Dette var uavhengig av om møtet med nemnda var på grunn av et ønsket eller uønsket svangerskap.

Kvinnene som ønsker å avslutte et ønsket svangerskap opplever det som spesielt krevende at de må argumentere for å kunne få avslutte svangerskapet med barnet sitt, som de har skapt en relasjon med gjennom svangerskapet.

Slik den offentlige svangerskapsomsorgen fungerer i dag får man ikke ultralyd før omtrent uke 18. Og det er kun etter ultralyd som kan tyde på avvik man får tilbud om svangerskapsdiagnostikk, svar på om fosteret er alvorlig sykt, og påfølgende møte med abortnemnda.

Hvordan forstå abortnemnda

Ofte presenteres abort som et valg. Det er en rekke beslutninger, over en lengre eller kortere periode, uavhengig av nemndsårsak. Som flere av kvinnene forteller, ble nemnda et symbol på alle beslutninger de måtte ta, som skapte en ekstra belastning i en krevende tid.

Alt ble en beslutning som måtte tas: ja til ultralyd, ja til genetisk veiledning, ja til fosterdiagnostikk, ja til svangerskapsavbrudd, ja til nemnd, ja til tabletten mifepriston for å avslutte fosterets livslinjer, ja til å møte opp på sykehuset for å gjennomgå fødselen.

Jeg har ikke et valg, men jeg har valgt, og jeg har valgt bort

På samme måte skaper alle disse vendingene en illusjon om at man har beslutningsrom når fosteret ikke er levedyktig. «Jeg har ikke et valg, men jeg har valgt, og jeg har valgt bort», sier Aurora, en av kvinnene jeg intervjuet som var ønsket gravid. Nemndsystemets struktur tillater ikke ambivalens. Det fører til følelsen av individualisme for kvinnene i beslutningsprosessen, når nemnda søker en beslutning tatt i «fellesskap».

I prosessen med å møte i nemnd – en prosess som kan føles svært lang, men er svært tidssensitiv – blir nemndenes rolle rammet inn som et kollektivistisk beslutningsrom: Kvinnene skal slippe å stå alene i beslutningen om å avslutte svangerskapet. Likevel blir det presentert som at det er kvinnens individuelle valg å gjennomføre avbruddet. Jeg problematiserer dette og viser til spenningene mellom kollektivisme og individualitet i beslutningsprosessene. 

Nærhet og distanse

Mens kvinnene er gravide og derfor har en nærhet til fosteret, kreves det distanse for å kunne ta beslutningen om å avbryte svangerskapet. For de kvinnene som er ønskede gravide har svangerskapet handlet om ritualer for å bli mor og knytte bånd til fosteret som skal bli en del av familien, før illusjonen brytes av avviksfunn og kvinnen blir tvunget til å skape distanse. Kvinnene som er uønskede gravide ønsker ikke å kjenne på nærheten i det hele tatt, og søker distanse til fosteret fra graviditeten blir bekreftet.

Kunnskap og makt

Jeg legger Foucaults teori til grunn for å vise hvordan makt- og kunnskapsforholdet mellom nemda og den abortsøkende kvinnen alltid vil være asymmetrisk, i kvinnens disfavør: Abortnemnda er de som innvilger eller avslår en søknad ved at de får kunnskap om kvinnens liv, uten at kunnskapsutvekslingen går begge veier. Kunnskapen ender hos nemnda, som sitter med hierarkisk makt til å innvilge eller avslå kvinnens søknad.

Etter nemndmøtet er ikke det verste over.

Det betyr ikke at nemndene ønsker og vil ha makt, men at institusjonens sammensetning og formål har makt ved at den eksisterer og på grunn av den kunnskapen de har. Derfor er det alltid asymmetri, og kunnskap som gir innsyn i kvinners privatliv. For hvem får kunnskap og makt i denne utvekslingen, når kvinnene føler de må utbrodere om sine liv?

Vanskelig balansegang

Fortellingen om at abort er et valg gir illusjonen av beslutningsrom. Kvinnene jeg intervjuet forteller at de ikke kan stille noen spørsmål i nemndsmøtet som tyder på tvil, fordi de ikke kan gi inntrykk av å «gi etter», som igjen bygger opp under forestillingen om nemndas makt. For kvinnene som er ønskede gravide blir nemnda også en vanskelig balanse av håp og tvil om fosterets mulighet for å overleve likevel, fordi de må møte i nemnd.

Etter nemndmøtet er ikke det verste over. Mange vet ikke før de får pillen de skal legge under tunga, den som skal stoppe fosterets utvikling, at det de skal gjennom de neste par dagene er en minifødsel med rier og utdrivelse, og renselsesperiode i tiden etterpå. Kvinnene jeg snakker med mottar ikke god nok informasjon om stegene i prosessen og hva de står ovenfor, og savner tydeligere informasjon gjennom forløpet.

Mangler psykisk støtte og rådgivning

I samtalene jeg har hatt med kvinnene slår det meg at psykisk hjelp og rådgivning i tiden før og etter beslutningen om å avslutte svangerskapet er nærmest ikke-eksisterende. Gjennom forskningsarbeidet mitt har jeg møtt kvinner som må vente årevis på psykologhjelp, uavhengig av nemndas beslutning. Det er kvinner som får beskjed om å bare få nye barn når de gjennomgår en uønsket senabort ved en ønsket graviditet.

Mange av disse kvinnene har født vegg-i-vegg med kvinner som føder friske, levende barn.

Det er kvinner som, når de ikke får hjelp til å bearbeide traumer, tyr til midler som alkohol og sterke smertestillende for å døyve smertene ved å miste et etterlengtet barn. Det er kvinner som får alvorlige psykiske diagnoser flere år etter de gjennomgikk en senabort, fordi de aldri har fått den hjelpen de behøver. Mange av disse kvinnene har født vegg-i-vegg med kvinner som føder friske, levende barn. For mange er jeg den første de har snakket med om sin opplevelse av å måtte ta en beslutning, å møte i nemnd og å avslutte et svangerskap. Da har flere ledd i helsevesenet sviktet. 

For kvinnene er det ikke møtet med nemnda som står sterkest. Det er den dype sorgen de står i over en framtid de ikke fikk. Det er refleksjoner om en framtid bestemt av nemnda om å føde et barn. Slik systemet er nå er nemnda den eneste lovfestede samtalen til kvinnen om prosessen hun går igjennom. Nemnda blir en kompleks bisetning i en tøff tid, en tvungen statist som tar hovedrollen i kvinnens liv.