Etterlyser oppfølging av hjemmeaborter

«Ho ligg på badegolvet, på dei varme kvite flisene. Krampen i magen. For to dagar siden svelgde ho pilla som hindrar progesteronet i å nå livmora. Bryt livmorveggen ned, gjer han tynn. For tre timar sidan stakk ho han inn i skjeden, tabletten som får musklane til å trekke seg saman, støyte fosteret ut med blodet.»

Slik åpner romanen «I ringane» av Kristina Leganger Iversen, som blant annet skildrer en medikamentell abort – det vil si, en abort utført ved hjelp av piller. Dette er den vanligste formen for abort i Norge – om lag 95 prosent av gjennomførte aborter i 2021 ble gjennomført ved hjelp av abortpiller – og de utføres vanligvis hjemme. Forskningen om hvordan dette oppleves, spriker.

Måtte ta pauser under lesningen

Vanligvis gjennomføres disse abortene på måten som skildret over: Kvinnen møter opp på gynekologisk poliklinikk, og tar en pille som stopper utviklingen av fosteret.

– Da får de medikamentet som gjør at utviklingen stopper, og da er det ingen vei tilbake, da har angrefristen gått. To dager senere får de en pille i skjeden som starter riene, og fosteret støtes ut.

Det forteller Eva Sommerseth, en av forfatterne bak den ferske studien Kvinners erfaringer med helsetjenestetilbudet ved medikamentell abort som ble publisert i Sykepleien forskning. 

– Vi ble overrasket over det sterke materialet.

– Det som er spesielt med vår studie, er at alle kvinnene ble så overrasket over at smertene var så sterke, at blødningen var så variable. De følte seg ikke forberedt på det som skulle skje.

De fleste av kvinnene var hjemme, og flere var alene fordi de ikke visste hvem de skulle spørre om å ha med seg, forklarer Sommerseth. – Noen få hadde en partner eller ektemann, men mange var alene i det. De følte seg ensomme, og opplevde at de ikke hadde kontroll.

– Det var faktisk sånn at når vi satt og leste gjennom materialet vi fem forskerne, så måtte vi ta pauser, forteller hun. Vi ble overrasket over det sterke materialet.

Har snakket med kvinner fra samtlige helseregioner

I studien har de intervjuet 24 kvinner, ansikt til ansikt – to av dem over Zoom. Kvinnene var også fra hele landet, noe som betyr at samtlige av de fem helseregionene er representert.

Kvinnene i undersøkelen er rekruttert via sosiale medier, og Sommerseth påpeker selv at det også kan gi en risk for skeivhet i utvalget. Derfor planlegger forskerne å følge opp med en kvantitativ undersøkelse.

Likevel er hun ikke i tvil om at dette må forskes mer på, og sier at funnene deres er gjennomgående.

– Lenken til rekrutteringsskjemaet lå ute i kun ett døgn, forteller Sommerseth, og sier hun aldri har opplevd lignende. – Vi fikk 29 påmeldte med en gang, og da måtte vi bare ta ned påmeldingsskjemaet igjen.

Dette er noe man har forsket lite på, forklarer Sommerseth. Likevel er funnene i tråd med en del annen forskning på området, og viser til artikler av Marianne Kjelsvik og Eva Gjengedal, som også har gjennomført kvalitativ forskning på området.

I utgangspunktet utføres medikamentell hjemmeabort opptil uke 9 i graviditeten. Noen av kvinnene som var intervjuet i studien var imidlertid kommet lenger enn 9 uker på vei. Samtlige av kvinnene i studien fikk utført aborten før uke 12, forteller Sommerseth.

Uinformerte valg

Sommerseth mener kvinnene ikke hadde fått nok informasjon før de tok pillene til å ta et informert valg. Man har rett til å velge om man vil ta kirurgisk eller medikamentell abort, og også ved medikamentell abort, har man rett til å velge være på sykehuset. Det er imidlertid ikke realiteten, ifølge Sommerseth.

– Tilbudet i dag er slik at de ikke blir informert om at de kan få lov til å være på sykehuset, de blir ledet til å tro at det er best å gjøre aborten hjemme. 96 prosent drar hjem.

Hun sier det heller ikke er lagt opp til noen samtale om det valget de er i ferd med å ta når de tropper opp på klinikken. To av de intervjuede kvinnene var fortsatt ikke helt sikre.

– Helsepersonell tror kanskje at kvinnene er sikre, men det viser seg at flere er usikre. Det er rask oppfølging, det er ikke noe system rundt abortsøkende kvinner, det er ingen å snakke med. Fastlegen finnes jo, men det er ikke en naturlig person å snakke med for mange.

Sommerseth trekker også fram at noen kvinner ikke fikk se ultralydbildene selv om de ba om det.

– Det er en veldig nedlatende holdning fra helsepersonellets side, og det har de heller ikke rett til å gjøre.

I studien har de delt erfaringene inn i tre kategorier: At kvinnene opplevde seg som et nummer i rekken av et strømlinjeformet tilbud; at de ble sett på som en annenrangs pasient eller at de førte seg «ført bak lyset av helsetjenesten».

– Gravide, abortsøkende kvinner er kvinner i krise, og da er de også mer krevende å informere. Disse kvinnene følte seg ikke informert på graden og lengden på smertene og hvor sterke blødninger de fikk, og flere var usikre på om de faktisk hadde abortert. Noen har sterke blødninger, noen har nesten ingenting. De fikk ikke valget om å være på sykehus, og sånn er det jo heller ikke lagt opp.

Et spørsmål om prioriteringer – og kvinnehelse

– Hvorfor er det slik at kvinnene ikke føler de har noen å snakke med i dette?

– Det er et rimelig og effektivt tilbud, og det er også typisk innenfor kvinnehelse, hevder Sommerseth.

– Skal du operere et kne, får du massevis av informasjon og oppfølging. Sånn er det ikke med abort. Det finnes informasjon på helsenorge, men det virker ikke som det blir brukt, sier hun.

Det fins ingen takst for slike samtaler i Helfo (Helsedirektoratets ytre etat, journ. anm), sier Sommerseth. Og utdyper:

– Helfo bestemmer hvor mye penger man får per konsultasjon, men leger får ikke noe for samtaler før under eller etter abort. Og da har man ikke anledning til å prioritere det hvis man ikke får penger for det. Det høres kynisk ut, men det er strenge prioriteringer.

Så er det også stor variasjon i hva kvinnene har behov for. Det er forskjell på en søttenåring og en førtiåring, sier Sommerseth. 

– Noen sier de kanskje hadde valgt annerledes om det hadde vært tid til å snakke om det.

– Noen vil snakke og noen vil det ikke, men de fleste ville dele det med noen. Ikke minst i oppfølgingen. Her var det noen som fikk tilbud om å ta en graviditetstest etterpå for å sikre at de hadde abortert, men det er ikke noe oppsøkende tilbud. Det bør man se å få etablert, for det er tungt å bearbeide et sånt traume alene, sier Sommerseth.

Hun ser for seg en kommunejordmor eller lignende.

Mange var usikre på om de hadde abortert fullstendig, og hvor lenge det var vanlig å blø. Sommerseth kritiserer dagens praksis for «så godt som ingen oppfølging».

– Noen fikk et telefonnummer å ringe, men når du sitter på toalettet og bare blør og blør, med sterke smerter, er du ikke i stand til å ringe et nummer der du ikke vet hvem som er i den andre enden.

Kvinner er fornøyde, sier kvantitative studier

Den første medikamentelle aborten i Norge skjedde i 1998. Den første hjemmeaborten fant sted i Førde, alt i 2003. Mette Løkeland-Stai er overlege ved abortregisteret hos Folkehelseinstituttet. Hun har forsket på innføringen av medikamentell abort. Hun berømmer Sommerseths studie for å gå inn i de negative erfaringene knyttet til medikamentell abort.

Likevel er det sånn at kvantitative studier viser at kvinner flest er fornøyde, forteller hun. Her støtter hun seg på egne og Helsedirektoratets studier fra 2014 og 2018, samt en masteroppgave fra Universitetet i Tromsø i år. Her har gjennomgående tall vært at omkring 95 prosent av kvinnene (i et utvalg på rundt 1000) har vært fornøyde med sin medikamentelle abort. Dette er studier der aborten har funnet sted inntil uke 9. 

– Studien til Sommerseth er trolig representativ for de kvinnene som ikke er fornøyde, men sier ikke noe om hvor mange som er misfornøyde totalt sett, sier Løkeland-Stai.

Hun tror også at de kvinnene som sitter med dårlige opplevelser, også kan ha større behov for å snakke om dem.

– Samtidig er det fortsatt fem prosent som har negative erfaringer. De trenger vi å vite mer om, sier Løkeland-Stai.

Med det samme abortpiller ble introdusert som en mulighet, skjøt også andelen som ønsket abortpille-abort i været. Da de fikk muligheten til å være hjemme så økte andelen ytterligere. At kvinnene skulle være hjemme, er heller ikke noe som er innført ovenfra, forteller hun.

– Opprinnelig fikk de som hadde gjennomført medikamentell abort oppfølging, men det sluttet vi med fordi kvinnene ikke ønsket det, sier hun.

– Vi har gått bort fra det fordi det ikke var et behov for flertallet.

Hun forteller også om en studie der de undersøkte hvor mange som var villig til å bli kontaktet etter en abort for å kartlegge senvirkninger etter abort. Det var under 50 prosent som ønsket det, og en av konklusjonene i studien er at det vitenskapelige erfaringsgrunnlaget er begrenset.

Hvor god eller dårlig erfaring kvinnene har, henger ikke nødvendigvis sammen med smertenivå, viser studier. Løkeland-Stai har for eksempel vært borti en kvinne som besvimte av smerte, men likevel var fornøyd med valget om å gjøre det medikamentelt, og hjemme.

Tidligere lå man gjerne på rom med andre kvinner på dagposter, og man måtte dele toalett. Det var også kvinner selv som foretrakk å være hjemme, mener Løkeland-Stai.

– Fornøyd i denne sammenhengen vil si at de ville gjort det igjen, eller at de ville anbefalt det samme til en venn, utdyper Løkeland-Stai: – Vi har sett på om behandlingen er akseptabel.

Det er store forskjeller i hva abortsøkende kvinner ønsker seg, mener Løkeland-Stai: Noen vil ikke snakke, noen opplever spørsmål som påtrengende eller dømmende. 

– Det virker som det er ganske stort sprik i hva kvinner har behov for når de søker abort, hvordan kan man møte det?

– I dag er det stort sett sykepleiere som tar seg av veiledning av kvinnene. Kursing i kommunikasjon og informasjon er nok noe som det vil komme mer av for alle helsearbeidere, sier Løkeland-Stai. Hun har også inntrykk av at man setter av mer tid til pasienter generelt.

Samtidig tror hun at behovet for informasjon og samtale har økt de siste årene i samfunnet.

– Helsetilbudet har gått fra å være ganske ovenfra-og-ned til å bli mer likeverdig. Vi er en mer opplyst befolkning, en generasjon som deler mer, og som vet at vi har rett til å påvirke behandlingen vi får.