I Masterbloggen inviterer vi personer som har skrevet masteroppgave om kjønn eller med kjønnsperspektiver til å skrive et innlegg om masteroppgaven sin. Skribenten er ansvarlig for meningsytringer og faglig innhold. Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å skrive: post@kilden.forskningsradet.no.
Mitt interessefelt innenfor fagområdet statsvitenskap og ledelse, er knyttet til kjønn, likestilling, ledelse, teknologi, bærekraft og mangfold, og krysningspunkter mellom disse. Jeg har tidligere skrevet bacheloroppgave innen dette feltet, noe som ga mersmak.
I mai 2020 fikk jeg kjennskap til et prosjekt som fokuserte på kvinner og akademia på Fakultet for teknologi og realfag ved Universitetet i Agder, kalt Kjønnsbalanse TekReal, gjennom førsteamanuensis May-Linda Magnussen. Hun mente det kunne vært interessant med et prosjekt som så på studentenes erfaringer med og refleksjoner om akademia.
- Masteroppgave: Studiehverdag, Akademia og Kjønn – en undersøkelse av studiehverdag, akademia og kjønn blant kvinnelige bachelorstudenter ved Institutt for ingeniørfag ved Universitetet i Agder.
- Studiested: Fakultet for Samfunnsvitenskap. Institutt for Statsvitenskap og ledelsesfag, Universitetet i Agder.
- Eksamensår: 2022
Studenters erfaring med kjønnsubalanse
En masteroppgave om studiehverdag, akademia og kjønn blant kvinnelige bachelorstudenter ved Institutt for ingeniørfag ved Universitetet i Agder var derfor en idé som fanget min interesse. Oppgaven var ikke del av Kjønnsbalanse TekReal, men gir innsikt på feltet. Den kunne også vært en ressurs for Fakultet for teknologi og realfag i deres arbeid.
Vi vet mye om kjønn og akademia, både som arbeidsplass og innen kjønnsdelte utdanningsvalg. Men etter hva jeg kunne se så har det vært mindre forskning på hvordan studentene som går på studieprogram med kjønnsubalanse erfarer og reflekterer rundt dette.
Utgangspunktet for undersøkelsen min var at det er få kvinner som tar ingeniørvitenskapelige utdannelser, at kvinner er i mindretall i vitenskapelige stillinger på feltet og at dette kan ha noe med mannsdominans å gjøre. Arbeidet med økt kjønnsbalanse i akademia bør begynne med studentene, fordi kjønnsgapet i studiene påvirker rekrutteringsgrunnlaget for videre utdannelse og for videre arbeid innen akademia i forskningsstillinger.
Mangfold er viktig for bærekraft
Fagområdene ved Institutt for ingeniørfag er sentrale for utviklingen av fremtidens teknologi. Om vi ønsker å jobbe for et bærekraftig samfunn, er vi avhengig av et mangfold av kandidater som speiler befolkningen og kan bidra med mangfoldige erfaringer og perspektiver. Dette vil ha betydning for den kunnskapen som utvikles, og føre til at man forstår og løser problemene på nye måter.
En vedvarende kjønnsubalanse på feltet er med på å strupe innovativ forskning fordi kjønnsubalansen reduserer tilgangen til forskningstalenter når vi kun henter talenter fra 50 prosent av befolkningen.
Å rekke opp hånden i forelesninger var for eksempel noe de mannlige studentene gjorde.
Overvekten av menn på studiene kan være med på å utfordre likestillingen på studieprogrammene, blant annet de kvinnelige studentenes muligheter og handlingsrom. Jeg mener derfor det var god grunn til å undres over hvordan denne kjønnsubalansen ble erfart av studentene selv.
Det var interessant å se nærmere på den eventuelle betydningen av kjønn i et mannsdominert studieløp, og hvilke tanker de kvinnelige studentene hadde om en karriere i akademia etter endt utdannelse. Dette munnet ut i problemstillingen: «Hvilke erfaringer og refleksjoner gjør kvinnelige studenter ved institutt for ingeniørfag ved Universitetet i Agder seg om studiehverdagen og betydningen av kjønn i denne, og hvorvidt ser de akademia som en mulige arbeidsplass i fremtiden?»
Undersøkelsen var en kvalitativ studie, hvor datamaterialet bestod av semistrukturerte intervjuer med sju kvinnelige 2. og 3. års bachelorstudenter ved ulike studieprogram på Institutt for ingeniørvitenskap ved Universitetet i Agder. Kvinnene jeg intervjuet var norske, fra ulike deler av landet og i forskjellig alderssegment. Men alle var yngst av sine søsken og alle hadde en far eller flere familiemedlemmer som var ingeniør eller som jobbet i tekniske yrker. De beskrev seg selv som skoleflinke og med en interesse for realfag.
Studiehverdag og handlingsrom
I undersøkelsen fant jeg at majoriteten av kvinnene ikke opplevde seg forskjellsbehandlet eller diskriminert av forelesere i forhold til sine mannlige medstudenter. Utover i intervjuene kom det likevel frem historier de hadde hørt, eller at de selv hadde opplevd å bli forskjellsbehandlet eller diskriminert.
Et interessant funn var at flere av dem hadde erfart å bli oppfattet som mindre dyktige enn sine mannlige medstudenter, og opplevde at de måtte jobbe hardere for å vise sin faglige dyktighet. Oppfatningene så oftest ut til å komme fra de mannlige medstudentene, men også fra enkelte faglærere. I tillegg var det slik at en del av de kvinnelige studentene så ut til å tvile på sin egen dyktighet, såkalt bedragerfenomen.
Dette kan tyde på at elevkarakteristikker kan påvirke elevenes akademiske selvoppfatning. Det kan igjen påvirke deltakelse i diskusjoner i små grupper, deres akademiske prestasjoner i aktive læringstimer og gi kjønnede utslag. Å rekke opp hånden i forelesninger var for eksempel noe de mannlige studentene gjorde. Det kom også frem at kvinnene søkte hverandre på tvers av studieprogrammene som ble undersøkt, og at sosial relasjon kvinnene imellom var noe de verdsatte. Det var altså viktig for de kvinnelige studentenes trivsel at det var flere kvinner på studieprogrammene.
Jeg hadde ikke som mål å vurdere tiltakene UiA allerede gjorde for å få flere kvinner inn på studieprogrammene. Men det var naturlig for meg å se på det, og basert på det kom jeg med mine refleksjoner rundt hva som kunne lede til positive endringer. Flere intervjupersoner hadde i tillegg forslag til tiltak. Det jeg fant var at UiAs tiltak for å tiltrekke seg kvinnelige studenter muligens ikke traff helt. For eksempel var samtlige kvinner jeg intervjuet skoleflinke og trengte ikke ekstrapoeng for å komme inn på studieprogrammene. En intervjuperson fortalte at hun var overrasket over at karakterkravet var så lavt på studieprogrammet hun kom inn på.
UiA som fremtidig arbeidsgiver
I min undersøkelse fant jeg også at UiA heller ikke fremstod som en potensiell arbeidsgiver for disse intervjupersonene. Flere la idealisme til grunn for sitt studieprogramvalg og ønsker seg en idealistisk og aktiv jobb med reising og mye praktisk arbeid. De så ikke UiA som et sted de ville få disse ønskene innfridd. De beskrev at de ønsket å gjøre verden bedre, og at de gikk disse studieprogrammene for å utvikle teknologi for fremtiden.
Institutt for ingeniørvitenskap bør være mer bevisste på hvordan studentene opplever studiehverdagen sin.
Det er interessant at studentene ikke ser for seg UiA som et sted de kan jobbe med å utvikle teknologi for fremtiden, og som er med på å gjøre verden bedre. Det er mulig at studenter som velger slike utdanninger ser for seg en bestemt type arbeid allerede før de begynner på studiet. Mange av intervjupersonene hadde far og flere i familien som var ingeniører eller jobbet innen fagfeltet. Det er desto større grunn for UiA, og andre som tilbyr forskerutdanning innen teknologiske fag, å være bevisst på hvordan forskning som arbeid og universitetet som arbeidsplass fremstår og blir presentert for disse potensielle fremtidige akademikerne.
Intervjupersonene fortalte at de i tillegg opplevde at UiA i liten eller ingen grad vektla å beholde dem som arbeidstakere. Og det er naturlig å anta at hvordan de ser for seg sin yrkesvei og karriere blir påvirket av hvordan de møtes i akademia. Funnene i undersøkelsen avdekket flere mønstre, og Institutt for ingeniørvitenskap bør være mer bevisste på hvordan studentene opplever studiehverdagen sin, og på rekruttering til studieprogrammene, videre til master, Ph.D og jobb i akademia.
Skoleflinke jenter ble ikke pushet
At intervjupersonene i begynnelsen av intervjuet svarte at de ikke opplevde forskjellsbehandling eller diskriminering kan få konsekvenser for hvordan man utfører undersøkelser om diskriminering. Et spørreskjema kan være enkelt å distribuere, men det kan også gjøre at en mister eller ikke får fatt i denne type informasjon. Jeg mener det ville vært interessant for UiA å se nærmere på dette. En uforandret situasjon vil kunne være med på å reprodusere de holdningene til kvinner på studieprogrammene som kom frem i denne undersøkelsen, også blant nye studenter.
Da fakultetsdirektør for TekReal, Jorunn Gislefoss, og leder for Institutt for ingeniørvitenskap, Paul Svennevig, ble presentert for funnene i undersøkelsen min uttalte de blant annet at «Ansatte er bevisste på å «pushe» talenter – da kanskje særlig kvinnelige studenter». Uten å problematisere «talentpushing», så er det interessant at ingen av de skoleflinke kvinnene jeg intervjuet opplevde denne «pushingen».
