Edith Stein: Empati som nøkkel

Hvordan når jeget, lukket som det er rundt seg selv, utover seg selv til en verden av andre mennesker, gjenstander og hendelser? Dette er et spørsmål som har stått sterkt i den moderne filosofihistorien. For Edith Stein (1891–1942) er spørsmålet et symptom på en dypere, filosofisk misære. Som en av pionerene innenfor fenomenologien hevder Stein at jeget verken er isolert eller bestemt gjennom henvisning til selvbevisstheten alene. Jeget er også kroppslig og står i et åpent forhold til andre og verden som sådan. Empati, argumenterer hun, er nøkkelen til forståelsen av denne siden av vår væren. Overses den menneskelige evnen til empati, ja, så overses noe helt vesentlig ved menneskeligheten selv.

Edith Stein studerte litteratur, historie, og filosofi. Etterhvert tok interessen for filosofi overhand. Lesningen av Edmund Husserls «Logiske Undersøkelser» (1900/1901) var en skjellsettende opplevelse. På samme tid gikk ryktene om at Hedwig Conrad-Martius hadde vunnet en prestisjefull pris for sin avhandling. Det gikk, med andre ord, an for en kvinnelig student å drive med fenomenologi. I sin selvbiografi beskriver Stein hvordan hun kom til Göttingen, fikk et knippe av kvinnelige medstudenter og dermed også noen å snakke med om de utfordrende så vel som mildt komiske sidene ved å være kvinnelig filosofistudent i en tid da dette ennå ikke var vanlig.

Etter et avbrudd hvor hun arbeidet på et feltsykehus i Østerrike forsvarte Stein sin avhandling om empati i 1917. Dette var den «mindre» doktorgraden og kvalifiserte ikke til akademiske stillinger. Tysk akademia krevde også en habilitasjon – en større doktorgrad, og for Stein var dette et naturlig neste steg – ikke minst ettersom hun allerede hadde jobbet aktivt som Husserls filosofiske assistant.

Husserl, som nå var i Freiburg, ville imidlertid ikke støtte hennes videre studier. Han syntes ikke det passet seg for en kvinne. Stein sa fra seg stillingen som Husserls assistent og forsøkte å få sitt habilitasjonsarbeid antatt ved universitetet i Göttingen. Heller ikke her ble arbeidet tatt alvorlig og sendt ut til akademisk vurdering. Stein klaget saken inn for det prøyssiske kulturministeriet og vant fram med en bestemmelse som skulle bane veien for andre kvinner. Det skulle imidlertid ta ytterligere tre tiår før en kvinne disputerte ved et tysk universitet.

Stein bestemte seg for å bli lærer, men måtte snart si fra seg stillingen på grunn av antisemittisk lovgiving. Hun hadde konvertert til katolisismen tidlig i 1930-årene og fikk nå bosted hos karmelittnonnene i Köln, før hun flyktet til Nederland. Stein ble myrdet i Auschwitz i 1942 og senere, ikke uten kritikk fra det jødiske fellesskapet, gjort til katolsk helgen.

Steins samlede verker spenner 28 bind. Hennes mest kjente arbeid forblir likevel studiet av empati. Mot rådende psykologiske teorier i samtida argumenterer Stein for at andres uttrykk (tårer, smil, et ansikt forvrengt av sinne) ikke må ses som ytre tegn for en indre tilstand. Indre og ytre kan ikke egentlig kan skilles ad. Videre argumenterer hun for at vi ikke først ser en annen som en person og dernest observerer at hun er blid, sint, eller lei seg. Den andre eksisterer for oss som blid, sint, eller trist i første omgang.

Mot rådende psykologiske teorier argumenterer Stein for at andres uttrykk ikke må ses som ytre tegn for en indre tilstand.

Dette, hevder Stein, kjennetegner alle sanne menneskelige relasjoner. Disse relasjonene er, i sin tur, muliggjort i og gjennom en empatisk orientering mot den andre som en kroppslig og sjelelig enhet. Vi forholder oss dermed til andre mennesker på en helt annen måte enn vi gjør til gjenstander. Ikke desto mindre kan vår empati strekke seg utover det rent menneskelige. Vi kan respondere på en katt eller en hund, til og med en plante, som livskraftig, struttende, eller matt og dermed forholde oss empatisk til dem.

Stein skrev også om utdannelse, om kvinners rolle, og om humanvitenskapene. Hennes planlagte habilitasjonsarbeid tar nettopp for seg humanioras forhold til psykologien. I denne sammenhengen etablerer Stein også en fundamental kritikk av Martin Heideggers «Væren og tid», spesielt hans analyse av angst og av foregripelsen av ens egen død.

Vi forholder oss til andre mennesker på en helt annen måte enn vi gjør til gjenstander

Både i sin samtid og lenge etter ble Stein først og fremst betraktet som Husserls assistent. Senere forskning har imidlertid vist at Stein bidro svært aktivt til Husserls egen tenkning. Videre er det en økende interesse, både blant fenomenologer og andre, for Steins begrep om empati og hennes forståelse av forholdet mellom psykologi og filosofi.

Mens fenomenologene strever med å finne ut av hva de skal mene om Heideggers nå udiskutable nasjonalsosialisme, kan man håpe at flere lesere vil fatte interesse for Edith Stein og hennes generasjon av originale, intelligente og dyptpløyende kvinnelige fenomenologer. Om ingen av disse fikk akademiske stillinger, er de ikke av den grunn mindre leseverdige. Tvert imot kan man spørre seg om ikke disse fenomenologenes vektlegging av vår relasjon til andre, av vår kroppslige eksistens, og av sosiale fellesskap nettopp gjør dem til tenkere som har en særlig relevans for vår tid.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.