Cecilia Brækhus er bare en av flere norske kvinnelige utøvere som har bidratt til å sette kvinneboksingen på kartet, i Norge og internasjonalt, ifølge forsker Anne Tjønndal.
De første politikvinnene gikk inn i en mannsbastion på 1950-tallet, til sterke protester. Den beste strategien var å være flinkere enn gutta, men beholde femininiteten.
Allerede under hekseprosessene begynte man å trekke grenser mellom fornuftige og forrykte mennesker. Lege måtte konsulteres for å skille hekseri fra blant annet melankoli.
Å skreve med bena rundt en cello var umoralsk, klaverposisjon var mer sømmelig. Dermed ble kvinnene svært viktige for utvikling av pianokomposisjon og –spillestil.
Svenskene, danskene og resten av Europa raste forbi, mens Norge forble det en forsker kalte et kvinnehistorisk uland. Men til slutt fikk de gjentatte forslagene noe gjennomslag. Resultatet er nettsida du sitter og leser i nå.
Medan det offisielle Noreg smykka seg med å stille krigsforbrytarar for retten i rettsoppgjeret, vart dei såkalla tyskertøsene straffa utan lov og dom, sjølv om dei ikkje hadde gjort noko kriminelt.
Da forskar Dunja Blazević spurde kvinnehistorie-nestor Ida Blom om korleis det var å vere kvinnehistorikar på 1970-talet, fekk ho følgjande svar: Vi visste ingen ting om kvinners historie.
På starten av 1800-tallet var det uaktuelt å la kvinner delta i det politiske livet. Faktisk vant husmoridealet fram på 1800-tallet. Bare 100 år senere fikk kvinnene stemmerett. Hvorfor?
I 1939 var den unge geologistudenten Brit Hofseth med på en ekspedisjon til Grønland. To år senere publiserte en av reisekameratene en roman hvor en kvinnelig botaniker benytter anledningen til å i tur og orden forføre mennene på en lignende reise. Fortsatt blandes fiksjon og virkelighet i minnet om Brit Hofseth.