Gayatri Spivak fikk Holbergprisen

– Jeg snakker ikke om aktivisme, jeg er aktivist, sier Gayatri Chokravorty Spivak.

Kildens nyhetsmagasin møter henne i Bergen for noen kjappe kommentarer etter at hun har holdt «Holberg-forelesningen» i Universitetets aula. 

Spivak anses som en av grunnleggerne av postkoloniale studier, og har skrevet, undervist og oversatt teori og tekster i over 60 år. Hun har satt avtrykk innen vitenskapsteori, kjønnsstudier og feministisk teori, og er kjent for å ha oversatt den franske teoretikeren Jacques Derrida til engelsk. Hun er en høyt aktet teoretiker og underviser barn og unge i blant annet Vest-Bengal i India med mål om å bekjempe analfabetisme – i tillegg til å undervise studenter på Columbia, der hun er ansatt.

– Når jeg underviser barn prøver jeg å skape en demokratisk intuisjon hos elevene.

I juni 2025 var hun på norgesbesøk for å motta Holberg-prisen. Mens den finske juristen Daniela Alaattinoğlu vant Nils Klim-prisen for sin forskning på samtykkelov, sterilisering og transpersoners mobilisering. Begge prisvinnerne hadde et utpreget feministisk tilsnitt. Men hva slags forhold har Spivak selv til feministisk teori? 

– Når jeg underviser barn prøver jeg å skape en demokratisk intuisjon hos elevene. Slik er det også med feminisme, sier hun. Jeg underviser som feminist, men det former ikke all undervisningen min.

Universitetsaulaen var full av studenter og akademikere som hadde tatt turen for å lytte til Spivak da hun skulle holde den såkalte Holberg-forelesningen. Et av mange høydepunkter i et tett program med prisvinneren. 

– Det skal bli spennende å se om jeg er verd et så stort publikum, spøkte hun fra scenen, til bekreftende humring fra den tettpakkede aulaen.

Politikk og estetikk

Blant Norges Spivak-entusiaster, kan man finne Tonje Vold, professor i litteratur ved Universitetet i Oslo.

– For utviklingen av det forskningsfeltet som er blitt hetende postkolonial teori står Spivak i en særstilling som bidragsyter, sier Tonje Vold, professor i litteratur ved UiO.

Hun mener Spivak, sammen med teoretikerne Edward Said – (1935–2003) særlig kjent for sin teori om orientalisme og Homi K. Bhabha, professor ved Harvard University – har endret måten litteraturstudier diskuterer og forstår ikke-vestlig litteratur, kanon, kolonialisme og globalisering. 

– Hun har problematisert alle former for akademisk kunnskapsproduksjon, sier Vold.

– Ved å vektlegge de historisk aller mest marginaliserte gruppenes betydning, hva det vil si å tale på andres vegne, og alltid ha en selvkritisk holdning til egen posisjon.

Særlig kjent er hun for essayet «Can the subaltern speak?», teorien om at visse stemmer blir dominert av strukturer som gjør at de ikke blir hørt.

Parallelt med sin akademiske karriere har Spivak jobbet med skoler i India. 

– Fra dette arbeidet viser hun hvordan det er mye å lære fra «den underordnedes» perspektiv, og forsøker å formidle en slik læringsprosess uten å redusere dette perspektivet til én ting eller kategorisere grupper på en essensialistisk måte.

For Spivak har både lesning og oversettelse etiske og politiske dimensjoner, forklarer Vold. Hele hennes livsverk viser verdien av å lese litteratur som kommer fra andre steder enn Europa og Nord-Amerika. 

– Gjennom å nærlese språklige nyanser i tekstene, får hun fram at måten litteraturen er skrevet på har politisk og etisk betydning. Mange andre vil skille mellom politikk og estetikk, eller hva som er viktig versus hva som har høy litterær kvalitet. Spivak viser at dette ikke er et meningsfylt skille, sier Vold.

Forholdet til postkolonialisme

Kari Jegerstedt er instituttleder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiB, og har undervist om Spivak innen både litteraturvitenskap og feministisk teori.

Hun anbefaler å lese «Kan de underordnede tale?», gjengitt i norsk oversettelse i tidsskriftet Agora i 2009. 

Spivak er ikke kjent for å være lett tilgjengelig, sier Jegerstedt, men mener det å sette seg inn i hennes arbeid bærer frukter.

«Lesing, ikke bare av skjønnlitterære tekster, men også av filosofiske og historiske tekster, ikke minst fra det koloniale arkivet, er selve dreiepunktet i Spivaks prosjekt. Disse tekstene utfyller ikke hverandre, men det er nettopp i glipene mellom dem at ny tenkning kan finne sted. Det er imidlertid et feilgrep å tro at noen av disse tekstene representerer virkeligheten direkte. Tvert imot: Alle tekster utfolder seg på bakgrunn av noe som ikke kommer til uttrykk. Dette er den andres stemme, hevder Spivak», skriver Jegerstedt i et essay i Morgenbladet om prisvinneren.

Spivak er blant annet opptatt av at litteraturvitenskapen må ta inn flere språk og vise mer interesse for tekster fra «the subaltern», eller personer som sosialt, politisk eller geografisk står utenfor maktens hegemoni. 

Hun er kjent som postkolonial kritiker, men det er ikke en merkelapp hun selv vedkjenner seg, forteller Jegerstedt.

– Likevel er det gjennom den postkoloniale kritikken at hun fikk stor innflytelse. Og hennes undersøkelse av hvordan den vestlige feminismen og litteraturvitenskapen videreførte en imperialistisk verdensforståelse og struktur, selv om de var imot den samme imperialismen, forklarer Jegerstedt.

Denne kritikken gjelder også sivilsamfunnet, sier Jegerstedt. Spivak har vært kritisk til måten flere overnasjonale bistandsorganisasjoner opererer fra vestlige land og ekskluderer lokalbefolkningen de er ment å hjelpe.

 Jegerstedt forklarer at det var den franske feminismen som ble Spivaks inngang til feministisk teori, selv om hun har stilt mange kritiske spørsmål til nettopp denne.

– For henne er det ikke noe poeng å kvitte seg med europeisk teori, men heller bearbeide den slik at den blir mer relevant for globale spørsmål, forteller Jegerstedt. 

Lesningens viktighet

– Senere har Spivak blitt veldig opptatt av det å lese og å overgi seg til en annen stemme, som hun mener er viktig for den feministiske tenkningen.

– På hvilken måte da? 

– Hvis feminister skal lære seg andre måter å tenke på, må de lese litterære tekster fra andre steder for å bryte med den imperialistiske arven, utdyper Jegerstedt.

– Jeg tenker ikke så mye på min egen fremtid, men på situasjonen til studentene. 

– Hvilke tekster vil du anbefale ferske Spivak-lesere å begynne med?

– En tidlig tekst jeg vil anbefale er «French feminism in an international frame», det er en fin inngang. 

Både Vold og Jegerstedt fremhever også «Teaching for a broken world», et essay som kom i 2024 og handler om viktigheten av humaniora. 

– Den begynner veldig fint med: «Jeg taler i fredens navn. Kall meg palestiner», sier Jegerstedt.

– Man er veldig opptatt av å gi Holbergprisen til noen som har et pågående arbeid. Så dette er et signal om at arbeidet hennes pågår, og fortsatt er viktig og relevant, sier Jegerstedt, som håper på en Spivak-bølge i Norge.

Humaniora i verden

Under Holberg-uken brukte Gayatri Spivak mye tid på å snakke om humanioras rolle i verden og om demokrati. 

– Spivak argumenterer for at man må lese mot fortellerperspektivet. Hun har senere snakket om dette som en form for beskrivelse av demokrati, der humanioras vesentlige bidrag er å lære andre å lese nøye og kritisk, og sette seg i en annens sted, sier Tonje Vold.

Spivaks lesninger av andre tekster er inspirerende, mener hun. 

– Hun vil være den første til å si at det ikke er 100 prosent mulig å se verden fra en annens vinkel, men det er ikke poenget. Poenget er å alltid øve seg, reflektere og fortsette å tvile. Det er heller ikke noe poeng å skulle kunne alt, forstå alt, for å kontrollere kunnskap, men å kunne endres av å lære. 

Dette er en pris Spivak mottar på overtid, ifølge Vold.  

– Samtidig er prisen og anerkjennelsen i dagens situasjon veldig aktuell, der fagfelt som er opptatt av feminisme, likestilling og marginaliserte grupper er under stort press, utdyper hun. 

– Spivak som er en akademisk verdensstjerne og har betydd så mye for mange, opplever i dag å bli tatt av plakaten ved store institusjoner og står i et sterkt press ved sitt eget universitet, Columbia.  

Columbia

Columbia er blant universitetene som har blitt satt under særlig hardt press av den sittende presidentadministrasjonen i USA. Men Spivak selv ønsker ikke å snakke om situasjonen der da Kildens nyhetsmagasin møter henne i Bergen.

– Hvilke tanker gjør du deg om fremtiden til fagfeltet og din egen forskning?

– Jeg tenker ikke så mye på min egen fremtid, men på situasjonen til studentene. Den er ikke god, svarer Spivak.

Måten universitetet har håndtert dette presset på, omtaler Spivak som «skamfull», uten at hun vil gå nærmere inn på det.

– Jeg praktiserer nå en form for selvsensur, av hensyn til studentene mine.

– Har du noen tanker om hvordan man kan imøtegå politikken til denne administrasjonen?

– Jeg signerer underskriftskampanjer og går i protester når jeg kan, avslutter den 83 år gamle prisvinneren.