Thalidomid skulle kurere morgenkvalme hos gravide. Men blant bivirkningene var dødfødsler og at omkring 100.000 spedbarn ble født med uvanlig korte armer og bein. Legemiddelet ble tatt av markedet i 1961, etter å ha vært i salg i over 50 land.
Den såkalte Thalidomid-skandalen er en av forklaringene på at det stadig forskes mindre på kvinners helse enn på menns. Etter at Thalidomid-effekten på gravide ble avdekket, ble eksperimentelle legemidler i mange tiår kun testet på menn. I 1977 forbød det amerikanske Food and Drug Administration testing på kvinner i fertil alder.
Når det utvikles medisiner, betyr det blant annet at de ikke er tilpasset kvinnekroppen og har andre bivirkninger for kvinner enn for menn.
– Konsekvensen er at skadelige effekter blant medisiner for kvinner trolig har blitt oversett. Og at virksom medisin for kvinner trolig har blitt forkastet, fordi medisiner kun har blitt testet på menn.
Det forteller Torkild Visnes, som er forsker ved SINTEF, og jobber med bioteknologi og nanomedisin.
I tillegg er doseringene på medisinene tilpasset en mannlig kroppsvekt, som normalt sett er større.
Kjønn følger ikke bikinilinja
Den dag i dag er det fortsatt slik at medisiner som utvikles først og fremst er tilpasset en mannskropp. Når man skal utvikle en medisin, er det vanlig å begynne med laboratoriestudier, der man tester kjemikalier og medisiner under kontrollerte forhold, før man går videre til dyrestudier, og til slutt kliniske studier på mennesker.
– Alle celler og alle organer har et kjønn. Derfor finnes det kjønnsforskjeller i hele kroppen og ikke bare i reproduktive organer – eller under bikinien – om du vil, sier Helga Bergljot Midtbø.
Midtbø er kardiolog og førsteamanuensis på Senter for forskning på hjertesykdommer hos kvinner ved Universitet i Bergen. Hun referer til en utbredt forestilling, nemlig at kvinnehelse først og fremst dreier seg om bryster og underliv, altså kjønnsorganene. Imidlertid handler det også om hvordan sykdommer som rammer både kvinner og menn også rammer ulikt. For eksempel hjertesykdommer.
– Man lukker bevisst øynene for mulige effekter knyttet til kjønn.
Ettersom også celler har kjønn, starter kjønnsubalansen innen helseforskning alt på cellenivå. For inne i laboratoriet er kjønn sjelden oppgitt på cellene som brukes. De har blitt dyrket fram på laboratoriet på komponenter fra dyreblod med ukjente hormonnivå, forteller Torkild Visnes. I tillegg bruker man hormonhermende stoffer i dyrkingen.
– Nesten alt vi vet om grunnleggende cellebiologi har blitt gjort under samme forhold, og det er uvisst hvilke blindflekker det har ført til i kunnskapen vår.
Når medisinene så skal testes på dyr, er det vanlig å bruke kun ett kjønn – som oftest er det hanndyr.
Men dyreforsøk er upopulært, og det er ønskelig å redusere antall dyr i forsøkene. Hvis man kan redusere variasjon, kan man også redusere antall dyr man tester på, forklarer han. Forskerne foretrekker å forske på hanndyr fordi de ikke har menstruasjonssyklus. Hormonnivåene deres er mer stabile.
Konsekvensen blir at vi får få studier som undersøker forskjeller forårsaket av hormonnivåer, syklus, alder og døgnrytme, sier han:
– Man lukker bevisst øynene for mulige effekter knyttet til kjønn. Det er fascinerende.
Et kjønnsperspektiv kommer opplagt mannen til gode
Har medisinen kommet så langt som til kliniske studier, er det et uttalt mål at både menn og kvinner skal være representert i studiene. Men fortsatt er kvinner underrepresentert også her. Det er det flere grunner til, forteller hun.
– Kvinner er eldre enn menn når de blir hjertesyke, eller de kan ha flere sykdommer samtidig.
Da kan det være at de ikke fyller kriteriene, og derfor utelukkes fra studien.
Likevel har det vært en «fantastisk nedgang» i hjertesykdom i Norge, sier hun. Det handler om forebygging og kartlegging av risikofaktorer: røyking, diabetes, høyt blodtrykk og kolesterol. Også disse er ulike for kvinner og menn, og et område man har litt forbedringspotensiale på, ifølge forskeren.
– Vi er ikke så flinke til å ta hensyn til kjønnsspesifikke risikofaktorer slik som tidligere svangerskapsforgiftning, migrene eller erektil dysfunksjon, sier Midtbø.
Både Visnes og Midtbø mener et kjønnsperspektiv i helseforskning ikke bare kommer kvinner til gode.
– Det vil opplagt være til fordel for kvinner, men også menn, fremholder Visnes.
– Det er kjønnsforskjeller i doseringen av mange vanlige hjertemedisiner. Ved å gjøre separate analyser blant menn og kvinner vil det være lettere å finne riktig dose i fremtiden, sier Midtbø.
Hun minner om at selv om det er mindre forskning på kvinnehelse, er det ingen fordel å være mann med hjertesykdom: Menn rammes tidligere og oftere av hjertesykdommer.
Personlig tilpasset medisin
I 2014 kom Norges første nasjonale strategi for persontilpasset medisin. Men hva er det egentlig?
– Det man gjør mye i persontilpasset medisin, er gentesting. Har du en spesiell genvariant, får du en egen medisin. Det man ikke har mye kunnskap om, er hvordan medisiner blir påvirket av og samspiller med kjønnshormoner. Og det kan ha mye å si, for det påvirker cellene på et ganske grunnleggende nivå, sier Torkild Visnes.
– Hvorfor vet vi ikke mer om hvordan kjønnshormoner og medisiner virker sammen?
– Dypest sett har vi ikke mer kunnskap om dette, fordi vi forskere ikke har spurt oss.
Det handler også om at man ønsker at andre kan reprodusere forskningen – derfor er det lettere å ta utgangspunkt i det man kan kalle et «standardisert menneske». Altså en form for felles, ensartet, typisk, menneske. Selv om det finnes mange variasjoner i tillegg til kjønn. For eksempel alder.
– Det finnes etiske begrensninger på hva vi kan forske på, vi er teknologisk begrenset, vi kan jo ikke måle alt.
Visnes sammenligner det med analogien om en full mann (eller kvinne) som har mistet nøklene sine i mørket. Hen går og leter under gatelyktene. Ikke fordi det er mest sannsynlig at de ligger akkurat der, men fordi det er det eneste stedet det er mulig å finne dem.
– Sånn er det også med forskning. Vi er låst til å lete under gatelyset. Det finnes etiske begrensninger på hva vi kan forske på, vi er teknologisk begrenset, vi kan jo ikke måle alt.
Visnes mener forskere også kan være begrenset av fagtradisjoner og subjektive virkelighetsforståelser.
– Det er derfor det er så viktig å jobbe aktivt med å ta inn et kjønnsperspektiv i forskningen.
Kjønnshormoner og hvordan det påvirker måten man responderer på medisin er noe man ikke har lett systematisk etter før, forklarer han.
I tillegg; om man skal begynne å se på hvordan ulike prøver reagerer i celler, som både er «mannlige» og «kvinnelige», må man ifølge Visnes ta svært mange flere prøver. Det er vanskelig for de fleste laboratorier.
Samtidig er han optimist: teknologiske framskritt vil gjøre at man kan teste stadig mer.
En ny kvinnehelsestrategi
Den 3. oktober lanserte regjeringen sin strategi for kvinnehelse. Ett av målene for strategien er å øke kunnskapen om kvinners helse. Blant annet at kjønnsperspektivet, skal inkluderes i forskning. Strategien bygger videre på Kvinnehelseutvalgets rapport som kom i 2023.
I rapporten ble det problematisert at komiteene som skal vurdere og godkjenne etisk forskning sjelden etterspør et kjønnsperspektiv. I strategien støtter Helse-og omsorgsdepartementet Kvinnehelseutvalgets kritikk. Torkild Visnes mener at en sterk oppfordring til Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) om å kreve kjønnsspesifikke analyser fra forskere, kan hjelpe. Det er også noe man kan ta opp når mattilsynet skal vurdere dyreforsøk, sier han.
Det er imidlertid ikke så enkelt i praksis, sier han.
– Man vil nødvendigvis måtte øke antallet individer man tester på for å få statistisk holdbare data. Dette øker kostnaden for å teste medisiner, både rent menneskelig, men også økonomisk.
Det holder kanskje ikke å kun vise til retningslinjer, sier Helga Midtbø: det må føles opp med finansiering. En ting i strategien hun har bitt seg merke i, handler om å utnytte helsedata bedre; at eksisterende helseregistre må rapportere kjønnsspesifikke funn. Det var noe Senter for forskning på hjertesykdom hos kvinner var med på å spille inn til kvinnehelseutvalget.
– Vi har veldig gode registerdata i Norge. Og disse registrene representerer mange muligheter for forskning på kjønn som ikke har vært fullt utnyttet tidligere, sier hun.
Kjønnsperspektivet er noe både forskere og politikere blir mer og mer bevisste på. Samtidig tror Visnes at å lage en egen kvinnehelsestrategi både har fordeler og ulemper. Til sammenligning blir kjønn nevnt kun to ganger i Nasjonal strategi for persontilpasset medisin fra 2023.
– Det er rart at man skiller ut kvinnehelse. Man skulle heller hatt et kjønnsperspektiv i strategien for persontilpasset medisin, heller enn å løfte det ut som et eget felt. Jeg tror ikke det gagner kvinnehelse at det blir spesialisert, sier han.
– Kan en egen kvinnehelsestrategi også føre til at vi glemmer mannen som kjønn?
– Kvinnehelsefeltet har vært heldige med å ha viktige interesseorganisasjoner som Sanitetskvinnene som har stått på barrikadene, sier Helga Midtbø, og fortsetter:
– Forskningsrådet har ikke hatt dedikerte utlysninger rettet mot menns helseutfordringer på samme måte som for kvinnehelse. Vi har heller ikke et screeningprogram for krefttyper som rammer bare menn, slik vi har for kvinner.
Kjønnsforskning er ikke en konkurranse mellom kjønnene, slår hun fast.
3. oktober ble «Regjeringens kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse» lansert. Her har regjeringen satt seg tre mål:
- God kvinnehelse hele livet
- Likeverdige helse- og omsorgstjenester og utjevning av sosiale helseforskjeller
- Bedre kvalitet gjennom økt kunnskap om kvinners helse
I statsbudsjettet som ble framlagt 7. oktober følges strategien opp med 13 millioner kroner. Der heter det også at regjeringen foreslår at kjønnsperspektiv skal inngå som en del av statistikken for nasjonal helseforskning og at det settes særskilte krav om å innarbeide kjønn som variabel for forskning i utlysningen av midler fra Helse- og omsorgsdepartementet.
Kilde: regjeringen.no.