– Generelt opplever vi allmennleger at vi mangler kjønnsspesifikk kunnskap, sier Marte Kvittum Tangen, spesialist i allmennmedisin og leder for Norsk forening for allmennmedisin.
Hun mener problemet er at det er for lite forskning med kjønnsperspektiver innen helse, spesielt på sykdommer som oftest behandles i allmennmedisin.
Dette henger blant annet sammen med utvalget av deltakere i studier.
– Det er fortsatt sånn at de fleste studier har en overvekt av menn og at kvinner oftere ekskluderes fra studier.
Bruker både erfaring og forskning
– Vi mangler særlig kunnskap om diagnoser som er hyppigere hos kvinner, sier Tangen.
Tangen trekker frem lavt stoffskifte, som rammer flere kvinner. Det er en sykdom som ofte kun behandles hos allmennleger, og ikke hos sykehusspesialister.
– I dag finnes det kun ett godkjent medikament i Norge. Nå har det kommet ny forskning som viser at noen pasienter kanskje kan ha nytte av en annen medisin.
– Det er logisk at forskjellige personer kan trenge forskjellige medisiner, fordi sykdommen arter seg ulikt hos hver pasient.
Tangen legger til at også flere allmennleger har blitt oppmerksomme på at kvinner og menn kanskje trenger ulik dosering av medisiner for samme sykdom.
– Det er logisk at kvinner og menn kan trenge ulik mengde medisin. Dette har vi lært gjennom erfaring, men vi har ikke noen råd som sier hvordan vi skal dosere.
Denne oppmerksomheten om kjønnsforskjeller i medisinering er noe leger har blitt mer oppmerksomme på over tid, både i forskning og praksis.
– Men vi har etterlyst bedre pakningsvedlegg som sier noe om ulik dosering av visse medisiner for kvinner og menn.
Kunne gitt riktig diagnose raskere
Også innen sykdommer som rammer begge kjønn, som revmatiske sykdommer og psykiske lidelser er det kunnskapshull.
Tangen mener det mangler forskning på muskel- og skjelettsykdommer, som i likhet med lavt stoffskifte ofte har sammensatte og uforklarlige symptomer.
Vi mangler særlig kunnskap om diagnoser som er hyppigere hos kvinner.
Det er også grunnen til at det i noen tilfeller kan ta lang tid før pasienter får riktig diagnose.
– Noen sykdommer gir symptomer som kan ligne på mye annet, og som er lite spesifikke.
– For eksempel tar det i snitt syv år å få endometriosediagnosen. Men det er ikke et særnorsk fenomen. Det er altså ikke norske allmennleger spesielt som er for dårlige til å diagnostisere, det er andre forklaringer, mener Tangen.
– Hadde vi hatt mer kunnskap og forskning tror jeg vi raskere kunne gitt en presis diagnose.
Les også: – Vi vet ikke sikkert hvorfor endometriose oppstår
Kunnskapshull innen allmennmedisin
– Det er helt klart kunnskapshull innen allmennmedisin.
Tangen forklarer at mye av forskningen på helse tar utgangspunkt i spesialisthelsetjenesten, og at deltakerne i disse studiene blir rekruttert fra sykehus.
– Hos allmennlegene har vi en helt annen populasjon enn på sykehusene, og de aller fleste blir bare behandlet hos fastlegen. Kun én av 100 konsultasjoner hos fastleger ender med akutthenvisning til sykehus eller spesialister, sier Tangen.
– Kunnskapen hos allmennleger er ofte basert på egne eller kollegers erfaringer. Vi har ikke stort forskningsbelegg for alt vi gjør, og det kan vi ikke ha heller.
Det er fordi fastleger møter pasienter med små og store plager og ofte sammensatte problemer, forklarer Tangen.
Vi sliter veldig med å få midler til allmennmedisinsk forskning.
– Vi kan aldri få eksakt forskningskunnskap om hvordan vi skal håndtere alt. Intuisjon, erfaring og skjønn vil alltid være viktige verktøy for å utøve god allmennmedisin.
For å bedre kunnskapsgrunnlaget til fastleger, må man også verdsette forskning på allmennmedisin, mener Tangen.
– Man kan ikke fremsette ny forskning uten midler, og vi sliter veldig med å få midler til allmennmedisinsk forskning.
Hun forklarer at kun fem prosent av forskningsmidlene innen helse går til forskning på primærhelsetjenesten, mens resten går til spesialisthelsetjenesten.
– Ikke enkelt å holde seg oppdatert
Allmennleger har flere kilder til ny forskning, forklarer Tangen. Blant disse er fagtidsskrifter, lukkede Facebook-grupper, legehåndboken på nett, Helsebiblioteket, kurs, konferanser og Norsk forening for allmennmedisins nyhetsbrev.
– En viktig kilde til kunnskap er også nyhetssaker og det som skrives om forskning.
Helsedirektoratet sender også ut veiledere, men Tangen påpeker at allmennleger har til sammen 182 retningslinjer, pakkeforløp og veiledere å forholde seg til.
– Allmennleger skal kunne noe om alt, og det er ikke enkelt å holde seg faglig oppdatert.
Fastlegene må også ha tid og mulighet til å holde seg oppdatert på ny forskning.
– De fleste fastleger er opptatt av å holde seg faglig oppdaterte, men hvis man ikke har tid blir det umulig. Det henger sammen med behovet for en generell styrking av fastlegeordningen med flere fastleger.
Må være overbevist om at forskningen er riktig
Men en ting er hvilken forskning som finnes, og en annen er hvordan legene kan bruke forskningen, påpeker Tangen.
– Noe av forskningen viser bare tendenser eller at funn kan tyde på noe, mens annen forskning fører til reell endring i retningslinjer og behandling.
– Hvor går terskelen for at forskning blir tatt i bruk?
– Legene må være overbevist om at forskningen er riktig og at den har betydning for pasientene.
Allmennleger skal kunne noe om alt, og det er ikke enkelt å holde seg faglig oppdatert.
Det betyr at allmennlegene, som andre, trenger flere studier for å være sikre på at for eksempel legemidler har en effekt eller at funnene er riktige.
– De må også se nytteverdien av forskningen, og kjenne igjen noen av funnene hos en av sine egne pasienter. De må kunne relatere det til den kliniske hverdagen.
For få helsesykepleiere
Ann Karin Swang er leder av Landsgruppen av helsesykepleiere i Norsk sykepleierforbund. Hun mener helsesykepleiere har alt for liten tid til å holde seg faglig oppdaterte.
– En rapport fra Sintef i 2020 viste tydelig at det er stor helsesykepleiermangel i Norge.
Da rapporten ble publisert manglet det over 2000 helsesykepleiere i landet.
– Det helsesykepleiere prioriterer bort når de har for mye å gjøre, er faglig oppdatering, sier Swang.
Hun viser til at noen mindre kommuner kun har en halv helsesykepleierstilling.
– Det gjør at vi får et lite faglig fellesskap, og det gjør noe med muligheten til å holde seg faglig oppdatert.
– Vi er en liten gruppe, og mange jobber ganske alene.
Lite tid og ressurser
Et av tiltakene som kunne hjulpet helsesykepleiere å holde seg faglig oppdaterte var hvis kommunene satte av tid og ressurser til det, mener Swang.
– I mange kommuner får helsesykepleiere et par hundre kroner i året til å holde seg faglig oppdatert, og man finner ikke kurs til den prisen. Men den viktigste faktoren er mangel på tid.
Det helsesykepleiere prioriterer bort når de har for mye å gjøre, er faglig oppdatering.
Det henger også sammen med at helsesykepleiere ikke får satt inn vikar hvis de er borte på kurs for eksempel, og må ta igjen arbeidet senere, forklarer hun.
– Dette handler ikke om helsesykepleiernes evne og vilje. De står i et krysspress mellom for eksempel å hjelpe en ungdom som sliter, og å bruke tid på å holde seg faglig oppdaterte.
Les også: Helseutvalg får kritikk for lav kompetanse på kvinnehelse
Bredt kunnskapsområde
– Generelt fokuserer man lite på kvinner og kvinnehelse i samfunnet, men som helsesykepleiere er vi opptatt av å jobbe med alle kjønn.
– Vi er opptatt av å oppdage sykdom og tilstander så tidlig som mulig hos alle barn og elever. Da er det viktig at vi har nok kunnskap til å avdekke ting tidlig, og vi trenger derfor kunnskap om veldig mye.
Swang påpeker at helsesykepleiere møter gutter og jenter i alderen null til 25 år, samt foreldrene til barna.
– Det er et enormt mangfold, og det er få andre som jobber i et så bredt felt.
– Vi må ha kunnskap om alt fra små skjevheter i ryggsøylen og kjønnslemlestelse til hvordan ungdom bruker telefon eller hvor mye de ser på porno.
Kjemper for nasjonalt kompetansemiljø
Helsesykepleieres store oppgave er helsefremming og forebygging og å spre kunnskap om barns helse. Swang trekker frem at det er forsket mye på forebygging og behandling av sykdommer hos voksne.
– Men det finnes nesten ikke forskning på forebygging ved helsestasjoner eller i skolehelsetjenesten. Det er lite forskning på hva som virker og ikke virker innen helsefremming, sier Swang.
– Så hver dag gjør vi oppgaver vi har liten kunnskap om hvorvidt har virkning eller ikke. Når det er så få helsesykepleiere er det særlig viktig at vi vet at det vi gjør har effekt.
Det er lite forskning på hva som virker og ikke virker innen helsefremming.
Derfor er Swang glad for at det nå er satt av 15 millioner kroner på statsbudsjettet til å opprette et kompetansemiljø for forskning på helsesykepleie.
– Kompetansemiljøet kan nå ut med ny kunnskap til alle kriker og kroker av Norge. Det er mangel på dette i dag.
Selv merker Swang behovet for å spre kunnskap innad i miljøet på hvor mange e-poster hun selv får med faglige spørsmål fra helsesykepleiere.
– Gjennom kompetansemiljøet kan vi også melde inn hva vi ønsker mer forskning på, så de som skriver master- eller doktorgrad vet hva vi mener vi trenger kunnskap om.
