Verdens verste menneske, Ninjababy og Gritt gjør opprør mot fastlåste kvinneroller

Joachim Triers  «eksistensielle romantiske komedie» Verdens verste menneske om Julie, spilt av Renate Reinsve, har vunnet publikum og gjeve priser «hjemme» og i utlandet – ja, i USA er den blitt den mest sette norske filmen i moderne tid. 

Men i premiereåret 2021 inntok også to mindre kjente norske filmer med kvinnelig hovedperson lerretet: Gritt om en mislykka kunstner, spilt av Birgitte Larsen, og Ninjababy om en 23-årig tegneserieskaper som oppdager at hun er seks måneder gravid, spilt av Kristine Kujath Thorp. De er regissert av henholdsvis Itonje Søimer Guttormsen og Yngvild Sve Flikke.

Ville skape andre kvinneroller

Samtlige regissører uttalte i forkant at de ville skape andre typer kvinneroller: «Gritt springer ut fra et nesten prekært misjonsbehov om å fortelle om andre typer kvinnelige erfaringer», sa Guttormsen. Ninjababy-regissør Flikke etterlyste filmer med store, helstøpte, komplekse kvinneroller som «handler og driver historien fremover». Trier fortalte at Verdens verste menneske er inspirert av Virginia Woolfs Et eget rom og Simone de Beauvoir.

I årene 2018–2022 ble det for første gang i norsk filmhistorie like vanlig at en kvinne spilte hovedrollen som en mann.

Så har også filmene kvalitative fellestrekk: Både Julie i Verdens verste menneske, Rakel i Ninjababy og Gritt har kunstneriske ambisjoner, og alle gjennomgår en «krise», noe som gjør det relevant å sammenlikne dem. Samtlige anses dessuten som «gode»: Dels grunnet disse tre titlene valgte filmviter Jon Inge Faldalen å omtale 2021 som «det kvalitetsmessig beste norske filmåret noen sinne».

Julie, Rakel og Gritt

I masteroppgaven min valgte jeg å sammenlikne de tre kvinnelige hovedrollene Julie i Verdens verste menneske, Rakel i Ninjababy og Gritt. Jeg gjorde det av en dypfølt interesse – fordi karakterene og problemene de står i, ga gjenklang i noen av mine egne erfaringer som kvinne, mor og forfatter. Jeg har dessuten alltid lurt på hvorfor kvinner på film ofte oppfører seg så annerledes enn de mange tydelige, morsomme, kreative og initiativrike kvinnene jeg kjenner.

Som voksen, og akademiker, fikk jeg et språk for dette. Jeg lærte at kvinner som gruppe har vært «marginalisert» og «underrepresentert» – og at det henger sammen med «strukturer». Spørsmålet om hva som skjer når en gruppe forlater marginene og blir likestilt, fikk jeg nå endelig sjansen til å utforske.

De tre filmene er skapt i det vi – basert på tall fra Norsk Filminstitutt (NFI) og en kvantitativ undersøkelse jeg selv gjennomførte – kan kalle den mest likestilte perioden i norsk spillefilm: I årene 2018–2022 ble det for første gang i norsk filmhistorie like vanlig at en kvinne spilte hovedrollen som en mann.

Likestilling på lerretet, men i hva slags roller?

Men likestillingen i antall hovedroller sier ingenting om hva slags roller de spiller, og dette var noe av det jeg ville finne ut av. Med følgende problemstilling gikk jeg i gang: Hvordan bruker hovedpersonene i Ninjababy, Gritt og Verdens verste menneske sine «monstrøst-feminine» egenskaper som en form for opprør, og hvordan plasserer denne representasjonen filmene i en historisk-feministisk kontekst?

Konkret undersøkte jeg hvordan filmene portretterte utseende og kropp, samtale, individ, gruppe og møter med såkalt «annerledeshet», og hvordan de benyttet ironi og «cringe, eller pinlighetsestetikk». Jeg benyttet kvalitativ tekstanalyse som metode, og den australske filmteoretikeren Barbara Creeds ideer om «det monstrøst-feminine» ble min bærende teori.

Når ble monstrøsitet en kilde til opprør?

Creeds begrep «the monstrous-feminine» gjaldt opprinnelig kvinner i horrorfilm og handlet om «hva det er ved kvinnen som er sjokkerende, skremmende, gruvekkende, abjekt» – der alt «kvinnelig» potensielt kunne skildres som noe monstrøst.

Siden film på 1980- og 90-tallet i hovedsak ble skrevet og regissert av menn, så Creed de «monstrøse» kvinneskildringene som et uttrykk for filmskapernes «misogyne, patriarkalske fantasi», skapt for å la mannlige tilskuere bearbeide sin frykt for kvinners seksualitet.

Rakel drømmer om å bli tegneserieforfatter, Gritt kaller seg allerede kunstner, mens Julie ikke vil ha barn fordi hun vil «gjøre mer ting først» – uten at hun vet hva dette er.

Men siden årtusenskiftet har en rekke feministiske regissører – flest kvinner, noen menn – gjort den monstrøst-feminine kvinnen til en opprører som bruker sin monstrøsitet som en kilde til omveltning, ifølge Creed.

I 2022 utga hun en ny bok der hun ga merkelappen «feministisk nybølgefilm» til filmer og serier som utfordrer stereotyper, tar i bruk nye stiler og tematiserer kvinner og sosiale minoriteters rettigheter.  

Ifølge Creed er feministisk nybølgefilm en spesifikk historisk bevegelse med utspring i 1970-tallets feminisme, men som kobler seg til aktivistiske samtidsbevegelser som #MeToo, Black Lives Matter og økofeminisme.

To kontrære versus én smart og sexy 

Sett med Creeds briller framstår Julie, Rakel og Gritt som monstrøst-feminine opprørere som kjemper for å frigjøre seg fra fastlåste roller – på forskjellige måter og i ulik grad.

Med sin konfronterende tale og røffe utseende står Rakel i Ninjababy og Gritt i tydelig kontrast til den stilige og flørtete Julie. De kunstneriske ambisjonene skildres svært ulikt: Rakel drømmer om å bli tegneserieforfatter, Gritt kaller seg allerede kunstner, mens Julie ikke vil ha barn fordi hun vil «gjøre mer ting først» – uten at hun vet hva dette er. Stadig på vippen mellom «flink pike» og Gabrielle Moss’ begrep «cool girl» virker Julie mer opptatt av hvordan andre ser henne, enn av å skape en retning for seg selv.

Som en antisosial motsetning står utskuddet Gritt, som nekter å godta samfunnets suksesskriterier og sosiale spilleregler. Hun lever på fattigdomsgrensa og mangler utdanning, familie og nære venner. Hun ønsker revolusjon, men mislykkes – kanskje fordi hun ikke har et fellesskap – og rømmer ut i skogen.

Rakel, derimot, er omgitt av et sterkt fellesskap – særlig av kvinner. Når hun må føde et barn hun ikke vil ha, finner hun kraft i de rundt seg – før hun løser krisa ved å be faren ta ungen. Sånn sier hun, om enn indirekte, at et godt foreldreskap ikke avhenger av kjønn, men motivasjon.

Kropp som blikkfang

Julie skildres i hovedsak sammen med mannlige kjærester, og har svært begrensede samtaler med andre kvinner. Skuespiller Renate Reinsves kropp gjøres dessuten til et blikkfang. Først når hun er beruset, klarer hun å frigjøre sitt indre «monstrøst-feminine» vesen og gjøre opprør mot strukturene som hemmer henne.

Scenen der Julie i fleinsopprus kler seg naken, drar ut en blodig tampong, kaster den på faren og maler en blodstripe på hvert kinn, er etter min mening filmens høydepunkt.

Scenen der Julie i fleinsopprus kler seg naken, drar ut en blodig tampong, kaster den på faren og maler en blodstripe på hvert kinn, er etter min mening filmens høydepunkt. Opprøret er imidlertid kortvarig; to størknede blodstriper neste morgen er eneste tegn på at deler av det utspilte seg i virkeligheten.

Fellesskap og utenforskap 

Ninjababy og Gritt skriver seg begge inn i en norsk feministisk filmtradisjon fra 1970-tallet, ikke minst med sine mange samtaler kvinner imellom. I Verdens verste menneske er feministiske ideer mer subtilt til stede – eksempelvis ved at Julie har Beauvoirs Det annet kjønn i bokhylla.

Slik Triers film er mer «klassisk-filmatisk» enn de andre to, skaper filmspråket ofte avstand til Julie – ikke minst gjennom voiceoveren, som ikke er Julies egen stemme.

Denne avstanden forsterkes av ironien Julie ofte skildres med, der Ninjababy i stedet dyrker en varm og verbal humor som understreker Rakels kontrære væremåte, mens Gritts pinligheter skildres med en cringe-estetikk som understreker hennes utenforskap.

Med sin graviditetstematikk forteller Ninjababy en «kvinnehistorie», et ord Flikke selv har brukt. Gritt har filmutvalgets sterkeste klassebevissthet og bærer dessuten på en tydelig kritikk av hvordan det nyliberalistiske samfunnet overlater «mislykka» individer til seg selv.

Gritt inviterer også til en interseksjonell lesning, ikke minst gjennom representasjoner av «annerledeshet». Dette skjer for eksempel gjennom karakteren Marte – spilt av Marte Wexelsen Goksøyr, som med sin Downs-diagnose representerer en virkelig marginalisert gruppe – og en gruppe unge mannlige asylsøkere.

Feministisk nybølgefilm i tre nyanser

Med Creed kan vi kalle Ninjababy en feministisk nybølgefilm som vil familieinstitusjonens seiglivede konvensjoner til livs, mens Gritt kan oppsummeres som en feministisk nybølgefilm som vil avkle nyliberalismens fremmedgjørende mekanismer.

Verdens verste menneske byr imens på et postfeministisk kvinneportrett. Selv om Julie med sitt blodfylte våpen kan kalles en monstrøst-feminin opprører, vil ikke filmen skape omveltning – annet enn for individet Julie, som til slutt finner et «eget rom».

Er det noe vi neppe kan få for mange av framover – verken i fiksjonen eller virkeligheten – så er det økokritiske opprørere.

Det minst revolusjonerende portrettet er sett av desidert flest: Med 261 911 norske kinopublikummere er Verdens verste menneske sett av 30 ganger så mange som Gritt og tolv ganger så mange som Ninjababy. Denne ulikheten vokser ytterligere gjennom strømming, siden Verdens verste menneske er den eneste av de tre som ligger på strømmegiganten Netflix.

Er det noe jeg håper oppgaven min kan bidra til, er det at filmer som Gritt og Ninjababy når et større publikum. I 2023 er det kommet flere opprørske filmkvinner som begge fortjener flere seere: Den siste våren av Franciska Eliassen og Ellos eatnu – La elva leve av Ole Giæver.

Foruten sine sterke feministiske portretter bebuder disse filmene også en norsk økokritisk filmtradisjon. Og er det noe vi neppe kan få for mange av framover – verken i fiksjonen eller virkeligheten – så er det økokritiske opprørere.