True crime bidrar til kjønnstereotypier

De siste årene har man sett en enorm økning i mengden true crime-innhold. Tradisjonelt har dette blitt sett på som et amerikansk fenomen, men siden sjangerens inntog på streamingplattformene har det vært en voldsom spredning internasjonalt, inkludert her til lands.

Ettersom denne typen innhold har blitt mer og mer tilgjengelig for allmennheten, trenger vi mer kunnskap om nøyaktig hva det er man blir presentert for. Særlig fordi disse seriene kan være med på forme offentlighetens forståelse av kriminalitet og kriminalitetskontroll. Det inkluderer også oppfatningen av aktører knyttet til disse problemstillingene, slik som politi og påtalemyndighetene, ofre og ikke minst gjerningspersonene selv. 

Personlig har jeg lenge vært interessert i og fascinert av denne typen innhold, men de siste årene har jeg sett på det med et litt mer kritisk blikk.

Syv serier, ti gjerningspersoner

True crime har tidligere blitt kritisert for å blant annet idealisere eller glorifisere gjerningspersoner, og jeg ble nysgjerrig på om dette fenomenet bare gjaldt for menn.

Hvordan en gruppe mennesker blir konstruert i media kan nemlig få konsekvenser for hvordan de blir oppfattet og behandlet i det virkelige liv. I sammenheng med true crime og kriminalitet kan dette også ha konsekvenser i rettslig sammenheng.

Jeg tok for meg syv ulike serier med totalt fem gjerningspersoner av hvert kjønn.

I mitt mastergradsprosjekt ønsket jeg derfor å se nærmere på om det er noen forskjell i hvordan mannlige og kvinnelige gjerningspersoner blir konstruert i denne typen innhold, og hva disse forskjellene i så fall går ut på.

Jeg tok for meg syv ulike serier med totalt fem gjerningspersoner av hvert kjønn. Min opprinnelige hypotese var at det er en kjønnsforskjell i fremstillingen av gjerningspersoner i true crime, og at menn som gjerningspersoner generelt satt i et mer heldig lys enn kvinner.

Virkelighetsfjern reality?

Det har allerede blitt gjort en del forskning på mediefremstillinger av gjerningspersoner og ofre fra et kjønnsperspektiv, men dette har stort sett vært begrenset til mer tradisjonelle former for media, som nyhetsmedier og «vanlige» filmer og serier.

Jeg synes derfor det var interessant og viktig å problematisere true crime som fenomen fra et kjønnsperspektiv. Spesielt når true crime implisitt, gjennom sjangerens navn, blir presentert som en slags objektiv sannhet og ren speiling av virkeligheten.

I tillegg tar man seg gjerne seg friheter i produksjonen av denne typen innhold for å skape mer spenning og underholdning.  Det kan være problematisk hvis det fører til at seerne får en skjev fremstilling av virkeligheten.

Eksempler fra virkeligheten

Hvordan gjerningspersoner i denne typen innhold fremstilles og konstrueres får ikke bare konsekvenser for hvordan man opplever og behandler kriminelle grupper generelt i samfunnet. Det kan også for eksempel virke inn på hvordan politiet etterforsker saker og hvordan dommere dømmer i rettssaker.

For eksempel er det ikke urimelig å anta at true crime-serien om Baneheia-saken og det økte fokuset på saken i media har bidratt til å legge press på ulike aktører knyttet til gjenåpningen av saken, og dermed bidratt til den påfølgende frikjennelsen av Viggo Kristiansen.

Et annet eksempel er Lørenskog-forsvinningen som det allerede har blitt laget en del true crime-innhold om.  Når forretningsmannen Tom Hagen i stor grad blir konstruert som sannsynlig gjerningsperson i dette innholdet, kan det få store konsekvenser for utfallet av rettssaken, og ikke minst for hans rettssikkerhet. Særlig fordi saken fortsatt ikke er ferdig etterforsket eller har vært i retten.

I henhold til kjønnsperspektivet så man også i rettssaken mellom Amber Heard og Johnny Depp hvordan mediepåvirkning og den påfølgende kulturelle diskursen kan få stor betydning. Ikke bare for utfallet i en bestemt sak, men også hvordan folk ser på og behandler ofre og gjerningspersoner i samfunnet generelt.

Metode

Først transkriberte jeg datamaterialet, som bestod av ca 20 timer med audiovisuelt innhold. Deretter analyserte jeg teksten med utgangspunkt i narrativ analyse for å kunne si noe om hvilke narrativer og konstruksjoner som bidro til fremstillingen av gjerningspersonene. Grunnen til at jeg valgte narrativ analyse er at true crime allerede har en fortellende form. I tillegg til at narrativer er et godt verktøy for å se på hvordan ulike fenomener konstrueres i en historie. 

I tillegg anvendte jeg elementer fra diskursanalyse og visuell kriminologi. Et av hovedformålene med diskursanalyse er nettopp det å problematisere språklige fremstillinger av verden, og derfor var det naturlig å anvende innslag fra dette i analysen. I tillegg ønsket jeg å se hvordan visuelle elementer også kan være med på å fortelle og påvirke historien og dermed fremstillingen av gjerningspersonene.

Til slutt så jeg på de narrativene og konstruksjonene jeg identifiserte og hvordan disse kunne tolkes i lys av teori og tidligere forskning, i hovedsak knyttet til sosialkonstruktivismem narrativ- og kulturell kriminologi, og noe kjønnsteori.

Funn: Store kjønnsforskjeller i true crime

Kort oppsummert fant jeg at det er en forskjell i hvordan menn og kvinner konstrueres som gjerningspersoner i true crime. Menn ble generelt fremstilt som «normale», rasjonelle personer, mens kvinner i større grad ble fremstilt som irrasjonelle, følelsesstyrte og psykisk syke. Altså så man i stor grad en slags sykeliggjøring av de kvinnelige gjerningspersonene, sammenlignet med deres mannlige motparter.

I tillegg ble kvinner i større grad fremstilt i mer negativt lys sammenlignet med de mannlige gjerningspersonene, særlig når det gjaldt språkbruk. Det ble generelt brukt mer skjellsord for å beskrive kvinnene, og disse skjellsordene var i større grad kjønnede sammenlignet med de som ble brukt for å beskrive mennene.

Det var store kjønnsforskjeller i hvor positivt eller negativt gjerningspersonene ble fremstilt i sammenheng med rollene som forelder og ektefelle. Her ble det tydelig at menn i større grad hadde en tendens til å bli beskrevet som hederlige fedre og ordentlige ektemenn, mens kvinnene ble konstruert som dårlige mødre og hustruer. Dette skjedde også når det ikke var relevant for lovbruddene de hadde begått.

Fremstillingene var altså tett koblet sammen med rådende kjønnsstereotypier i samfunnet for øvrig. Ettersom man ikke klarer å løsrive seg fra disse, er skaperne av denne typen innhold med på å reprodusere og forsterke disse kjønnssterotypiene.

For eksempel ble gjerningspersoner med maskuline karakteristikker beskrevet og fremstilt som mer handlekraftige.

I tillegg ser man hvordan serieskaperne gjennom disse fremstillingene lener seg på negative attributter og stereotypier for å underbygge hvilken grad av skyld og ansvar gjerningspersonene pålegges.

Det hadde også en sammenheng med feminine og maskuline karakteristikker i konstruksjonen av gjerningspersonene, og i forbindelse med gjerningspersonenes seksualitet.

For eksempel ble gjerningspersoner med maskuline karakteristikker beskrevet og fremstilt som mer handlekraftige. Gjerningspersoner som ble konstruert som mer feminine og underdanige ble fremstilt som mer passive, og som ofre for omstendighetene eller noen andres makt.

I min masteroppgave viste jeg  at det er en stor forskjell i hvordan mannlige og kvinnelige gjerningspersoner fremstilles i true crime. Disse fremstillingene underbygger eksisterende kulturelle forestillinger knyttet til kjønn i samfunnet. Det hadde vært interessant og nyttig å studere dette i et enda større perspektiv, for eksempel med tanke på seksualitet og etnisitet. Ikke minst hadde det vært interessant med en lignende analyse for å studere kjønn i tilknytning til ofrene i true crime.