Slanketips fra 70-tallet: Å kjevle magen og klype «løsflesket»

«Jeg er 11 år, 153 centimeter høy og veier 46,5 kilo. Særlig er jeg tykk over bakdel og lår. Hvilke øvelser bør jeg gjøre? Og hvilken mat bør jeg holde meg unna?»

I artikkelen «Bli noen kilo penere!» i siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning, har Hilde Berit Moen sett nærmere på hvordan kjønn og kropp ble fremstilt i ukebladet Hjemmet i 1973. Sitatet ovenfor er hentet fra ukebladets faste slankespalte: «Hjemmets slankeservice». Spalten gjengir spørsmål om vekt fra leseren og besvares av redaksjonen. 

I sin studie viser Moen blant annet hvordan bladet kopler sammen vekt og utseende og bidrar til å bygge opp under et tradisjonelt kjønnsideal.

– Jeg har vært interessert i spiseforstyrrelse siden jeg begynte å studere sosiologi, og undersøkte det både i hovedoppgaven min og i doktorgradsavhandlingen, forteller Moen.

– Da jeg gikk på videregående på 1980-tallet var det én jente på skolen som slet med spiseforstyrrelser. Siden den gang har forekomsten av spiseforstyrrelser eksplodert. Hvorfor? Hva var det med denne tiden? Hvilke kår hadde kvinner og kvinnekroppen? Det ønsket jeg å undersøke.

Kultur og kjønn

Moen har en bistilling i spesialisthelsetjenesten, i behandling av spiseforstyrrelser. Hun mener behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser generelt er dominert av psykologiske og medisinske tilnærminger.

– Lidelser som anoreksi, bulimi og selvskading er uttrykk for en psykisk smerte. Det blir ofte ignorert av medisinske behandlere når man i for stor grad fokuserer på symptomene, som vekt og mat. Det er smertefullt å være vitne til, sier Moen.

– Mennesker med spiseforstyrrelser trenger selvsagt medisinsk oppfølging. Men lidelsen henger tydelig sammen med kultur og kjønn, og erfaringer som følge av dette. Derfor er det viktig at disse perspektivene også blir tatt inn i behandlingen.

Moen har gjort en kritisk diskursanalyse av hvordan kropp og kjønn er fremstilt i hele bladets innhold i 1973-årgangen, men med utgangspunkt i slankespalten.

– Jeg har analysert måtene Hjemmet beskriver kvinner og kvinnekropper på, og normer for hvordan kvinner bør være, og se ut, forteller hun. 

Lest av kvinner og barn 

Utviklingen av spiseforstyrrelser vokste frem på 1970- og 80-tallet, parallelt med kvinnefrigjøringen og at samfunnet fremhevet individets frihet. Moen ønsket å undersøke hvorfor.

– Da jeg tilfeldigvis kom over en utgave av Hjemmet fra 1973, ble jeg nysgjerrig. Bare tittelen på spalten; Hjemmets slankeservice, var nær sagt sjokkerende! De fleste svarene som ble gitt i spalten det året ville aldri blitt akseptert i dag.

En 11-åring skriver om at hun er «tykk over bakdel og lår», mens en 15-åring «plages av dobbelthake».

Som i rådet til en 11-åring som vil slanke seg: «Du må se opp for snacks i alle former og slikkerier, (…) legg det for moro skyld foran deg en gang – det ser farlig ut ikke sant?»

Hjemmet er et familieblad som i hovedsak ble lest av kvinner, men også av barn. De som fikk spørsmålene sine på trykk i slankespalten i 1973 var hovedsakelig unge husmødre og ofte jenter i alderen 11 til 16, og bare én mann. Alle var anonymisert, forteller Moen.

– Det var utrolig å lese hva som ble presentert. Hvilke representasjoner av kropp og kjønn kom til uttrykk i bladet, og fantes det noen motvekt?

I 1973 var symptomer og diagnoser knyttet til spiseforstyrrelser fortsatt svært lite kjent. Samtidig begynte man for alvor å måle vekt og BMI og telle kalorier, forteller Moen. 

– De som skrev inn til slankespalten var veldig opptatt av hva man «bør» veie. For eksempel, en 11-åring skriver om at hun er «tykk over bakdel og lår», mens en 15-åring «plages av dobbelthake».

Språk er makt

Moen mener det er viktig å forstå hvordan tendenser i samfunnet og kulturen påvirker enkeltmennesker.

– Jeg er generelt opptatt av hvordan språket brukes, fordi språk er makt: Hvordan vi snakker om og til hverandre og begrepene vi som samfunn bruker i tekst og språk har stor effekt på oss mennesker, utdyper hun. 

– Språket i svarene som ble gitt i slankespalten kan derfor ha hatt store konsekvenser for lesernes selvbilde og opplevelsen av hvem de er, og bør være.

Ifølge Moen betyr kjønn og kultur mye for hvordan vi har det med oss selv, og for hvilke tilstander som har oppstått i vår tid – i senmoderniteten. 

– Betennelsestilstander i kroppen, muskelsykdommer, ME, selvskading og spiseforstyrrelser er også kjønnede tilstander, sier hun.

– De  rammer kvinner i særlig grad. Det betyr at de har en betydelig sosial årsak, og gir signaler om hvordan det er å være kvinne i dette samfunnet og kulturen.

Media har stor innflytelse på synet vårt på kropp og på kroppsmisnøye, mener Moen. 

– Vi får beskjed om at vi ikke er gode nok som vi er. At vi må endre oss og forbedre oss. Dette kan igjen medføre at mange utvikler spiseforstyrrelser, siden kroppen blir målet for endring, sier hun.

– Hvordan vi snakker om oss selv og kroppene våre er derfor svært viktig. Hvilke ord vi velger har stor betydning, på godt og vondt. Språket kan ødelegge, men også reparere – gjennom terapi.

En kjønnet lidelse

– Pasienter med spiseforstyrrelser må ha en viss somatisk oppfølging, og medisinsk behandling for eksempel ved underernæring. Det forteller Hanna Punsvik Eielsen, forsker og psykologspesialist ved Modum Bad.

Når det kommer til psykologiske aspekter ved lidelsen er det imidlertid ikke et skarpt skille mellom hva som skyldes faktorer i samfunnet og hva som handler om individet, mener hun.

– Når vi snakker med pasientene om hvordan vi skal leve et sunt og godt liv, tar vi også opp hvilke forventninger og normer som ligger i kulturen når det gjelder kropp og utseende.

Ifølge Eielsen lever vi i et spiseforstyrret samfunn hvor den tynne eller muskuløse kroppen er et ideal og sett på som ensbetydende med å være sunn og frisk.

– Vi bombarderes med kostholdsråd fra alle hold; gjennom sosiale medier, fra venner, influensere og ernæringsspesialister, sier hun. 

– Når man skal jobbe for å leve på en friskere måte er det derfor viktig å se på hvilke normer i samfunnet som kan bidra til det og hvilke man skal protestere mot.

Også kjønn spiller en rolle for spiseforstyrrelser og hvilke symptomer de gir, forteller Eielsen.

– Anoreksi er for eksempel langt mer utbredt blant kvinner enn blant menn, mens omtrent like mange kvinner og menn lider av overspising, sier hun.

– Mens menn oftere etterstreber å bli muskuløse vil kvinner bli tynne. Begge deler handler om å internalisere kroppsidealer knyttet til kjønn.

Det at man ser et økt utseendefokus, også blant menn, kan ifølge Eielsen knyttes til sosiale medier.

– For eksempel trenden med å bruke kosttilskudd for å bygge muskler. Personer i miljøer hvor utseende tillegges stor verdi er mer utsatte for spiseforstyrrelse. Men først og fremst handler spiseforstyrrelser ofte om å regulere følelser, oppnå mestring eller søke aksept.

Slankhet = skjønnhet

Artikkelforfatter Hilde Berit Moen fant ut at diskurser om slanking, skjønnhet, helse, moral og styring dominerer i spaltene.

– Det er særlig slankediskursen som er mest fremtredende. I tillegg til en skjønnhetsdiskurs som også i stor grad setter likhetstegn mellom skjønnhet og slankhet, sier hun.

– Den moralske diskursen kommenterer kroppsfasonger og idealiserer tynnhetsidealet. Helsediskursen omfatter hva man bør spise og gjøre for å ha en god helse, som diverse treningsøvelser og kostholdsråd. Mens styringsdiskursen viser til råd om å kontrollere og disiplinere kroppen for å oppnå idealkroppen.

Katarina av Siena som levde på 1300-tallet er for eksempel omtalt som en anorektiker.

Moen viser til at hele bladet gjennomgående viser slanke kropper.

– De slanke kroppene finnes over alt i bladet; på bilder, i reklamer, annonser og reportasjer. Reportasjene handler særlig om kjendiser og kongelige, sier hun.

– Men jeg fant også en del før og etter-historier, om mennesker som har vært tykke, men blitt tynne gjennom slanking, eller vært syke og blitt friske ved å endre kosthold. En reportasje handler om en jente som hadde vært livstruende tynn fordi hun ikke spiste. Begrepet anoreksi ble likevel ikke benyttet, da det fortsatt ikke var særlig kjent eller brukt blant allmennleger.

Fremstillingen av kjønn og kropper i bladet bidrar i tillegg til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollesyn og -mønster, mener Moen.

– Det underliggende budskapet i bladet er at kvinners viktigste oppgave er å passe på utseendet sitt gjennom kosthold, slanking og øvelser, sier hun.

– Bladet bidrar altså til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsideal i en tid hvor kvinnefrigjøringen i Norge pågikk for fullt. Stoff om klær og mote, kosthold og husholdning bygger opp om kvinnens plass i hjemmet som hustru og mor.

Ikke et moderne fenomen

Hilde Bondevik er idéhistoriker og professor ved institutt for helse og samfunn på UiO.

– Spiseforstyrrelser er ikke et moderne fenomen som sådan, selv om omfanget trolig er mer utbredt i dag, sier hun.

– Diagnosen anorexia nervosa har for eksempel vært benyttet siden 1873, noe som viser at fenomenet i høy grad eksisterte på 1800-tallet.

Bondevik viser til at sult og askese også var vanlig blant kvinnelige helgener i middelalderen.

– Katarina av Siena som levde på 1300-tallet er for eksempel omtalt som en anorektiker. Men det er selvsagt betenkelig siden diagnosen ikke fantes i hennes samtid.

Selv har Bondevik vært særlig opptatt av 1800-tallet.

– I siste halvdelen av dette århundre skulle kvinnene ha svært smale midjer. Elisabeth av Bayern, kalt Sissi, var datidens store skjønnhetsideal og hadde en midje på 43,5 centimeter, forteller hun. 

– Korsettet, som lenge ble brukt for å holde kjolene oppe, ble smalere på denne tiden, myntet på kvinnenes livvidde. På den annen side, korsettet ble også kritisert av mange leger i samtiden som mente det var skadelig for kvinnekroppen.

En som også beundret Elisabeth av Bayern for hennes slankhet, var vår egen dronning Maud.

– Maud skal blant annet ha sagt at hun hadde «den mest fantastiske figuren jeg noen gang har sett, slik en flott midje».

Kropps- og skjønnhetsidealene endrer seg og korsettet ble mindre vanlig utover på 1900-tallet, og på femtitallet var kvinneidealet preget av rundere former, forteller Bondevik.

– Men på 1960-tallet ble kvinneidealet igjen tynnere og frontet av den sylslanke fotomodellen Twiggy. Hun var kanskje med på påvirke skjønnhetsidealet på 1970-tallet, som Moen skriver om.

Moraliserende språk

Noe av det som overrasket Hilde Berit Moen mest var språkbruken og rådene som ble gitt i slankespalten.

– Rådene som ble gitt for å bli kvitt overflødige kilo eller såkalt «'løs-flesk' rundt mage og hofter» er ofte kreative og ganske bisarre, sier hun.

– For eksempel anbefaler spalten blant annet å massere magen med kjevle, «klype og massere de utsatte stedene», og en leser på 13 år blir anbefalt å ta en spiseskje «renset parafin» mot oppblåst mage! 

Moen peker også på et gjennomgående moraliserende språk i bladet.

– Ord som «bør» og «burde» florerer i svarene som gis i slankespalten, i tillegg til flittig bruk av utropstegn.

Bladet hadde mange unge lesere. Med dagens kunnskap vet vi at det kan ha ført til økt kroppsmisnøye og dårlig selvbilde blant mange unge på 1970-tallet, påpeker Moen. Hun fant heller ingen motstemmer eller alternative holdninger i bladet.

– I dag vet vi at sosiale medier i stor grad bidrar til kroppspress. Som kanskje er like ille? Jeg vet ikke. Men man ser også en del motstand mot slankehysteriet og utseendefokuset i de samme kanalene. Det fantes ikke i de tradisjonelle kvinnebladene på 70-tallet.