Kvinner som blir hjemløse bruker andre strategier enn menn

Kvinner som flykter fra et voldelig hjem unngår å bo på gaten av frykt for vold og overgrep. Men når de mangler adresse, kan de slite med å få tilgang til sosiale støtteordninger.

Ung kvinne ser ut av vinduet på t-banen
Kvinner som har flyktet fra et voldelig samboerskap, og mangler bolig faller mellom to stoler. Noen oppsøker krisesenter. Men hvor går veien videre? Illustrasjonsfoto: iStock

– Det folk flest forbinder med bostedsløshet er gjerne en mann utenfor arbeidsmarkedet. Han kan ha psykiske problemer, gjerne i kombinasjon med rus. I media handler det gjerne om en mann som sover på gaten. 

Det sier Fafo-forsker Synnøve Økland Jahnsen.

Det er det vektige grunner til: Å sove ute kalles ofte «sleeping rough», og det handler ikke bare om søvnkvalitet; man er også mer utsatt for vold og overgrep, forteller hun. 

Jahnsen beskjeftiger seg imidlertid med en mindre synlig gruppe hun mener faller mellom flere stoler i et felt preget av silotenkning: Kvinner som har flyktet fra et voldelig samboerskap, og mangler bolig. Noen oppsøker krisesenter. Men hvor går veien videre?

BOSTEDSLØSHET I NORGE

I 2020 var det 3 325 bostedsløse personer i Norge, en nedgang fra tidligere år. Til sammenligning fant forskerne at 6 259 personer var bostedsløse i 2012.

Bostedsløshet kartlegges hvert fjerde år i uke 48. Rundt 1000 offentlige instanser, hovedsakelig i kommunene, men også i staten, og noen private, inkludert frivillige organisasjoner, deltar i kartleggingen – i tillegg til krisesentre.

Bostedsløse kvinner utgjør 29 prosent av alle bostedsløse. Nesten 22 prosent har mistet boligen sin på grunn av samlivsbrudd eller familiekonflikt.

Litt færre bostedsløse kvinner er født i Norge sammenlignet med hele populasjonen.De fleste oppholder seg hos venner, kjente eller slektninger, og dernest i midlertidige botilbud.

  • 40 prosent av bostedsløse kvinner er avhengig av rusmidler.
  • En av tre har en psykisk lidelse.
  • En av fire har vært utsatt for vold, trakassering eller diskriminering.

Kilde: Bostedsløse i Norge 2020 - en kartlegging

Hvor drar kvinner etter krisesenteret?

Jahnsen er opptatt av hvor kvinner som har gått fra et voldelig forhold skal gjøre av seg etter å ha oppholdt seg på krisesenter. 

Synnøve Jahnsen, forsker ved Fafo
Man kan ende opp med å bli værende i en voldelig situasjon fordi man mangler et sted å bo, sier Fafo-forsker Synnøve Økland Jahnsen. Foto: Privat

– Krisesentre er ment som et akutt tilbud og et sted man skal kunne dra til dersom man må bryte ut av et voldelig forhold. 

Hvor lenge menn og kvinner på krisesenter oppholder seg der varierer. Det nasjonale gjennomsnittet var på 26 døgn i 2022, ifølge Bufdirs krisesenterstatistikk. Oppholdets varighet henger sammen med tilgangen på alternativ bolig, forteller Jahnsen. 

I artikkelen «Hva skal vi med en kjønnsnøytral boligsosial politikk?» etterspør hun et kjønnsperspektiv i politikken mot bostedsløshet, og skriver at «sentrale styringsdokumenter for det boligsosiale feltet er påfallende kjønnsnøytrale».  

– Nasjonale handlingsplaner sier dessverre svært lite om hva som skal skje etter krisesenteropphold, og ikke noe om hvor kvinnene skal videre. Det er uklart hvor kommunens ansvar begynner og slutter, mener Jahnsen. 

– Det å ikke ha et sted å gå til, gjør at man kan ende opp med å bli værende i en voldelig situasjon fordi man mangler et sted å bo.

Mangelfullt samarbeid mellom kommune og krisesenter

En annen studie Jahnsen var prosjektleder for, fant at samarbeidet mellom krisesentre og kommunalt boligkontor var både uformelt og mangelfullt flere steder. Ofte var det de ansatte ved krisesentrene som endte opp med å finne alternativ bolig. 

– De som bor på krisesenter og skal videre til en ny bolig, er ofte personer som står i en usikker overgangsfase når det gjelder tilgang til ytelser og offentlig støtte. De støter ofte på utfordringer med å motta økonomisk støtte fra Nav uten en fast ny adresse, adskilt fra voldsutøveren. Disse utfordringene kommer på toppen av alt de allerede har vært utsatt for, sier hun.

– Problemet i dag er at mange sosiale ordninger er avhengig av at mottager har en boligadresse, noe denne gruppen nødvendigvis ikke har. 

Noen steder er det i tillegg sterkt press på boligmarkedet, og det er heller ikke sikkert at de tilgjengelige boligene er trygge nok, legger hun til. 

Boligsituasjon og økonomi er avgjørende for tryggheten og handlingsfriheten til den utsatte.

Ett eksempel fra rapporten er en kvinne som var redd for innbrudd. Kommunen kunne tilby henne søvnterapi, mens det var verre å få hjelp til å installere en tryggere lås på døra.

–  Selv i tilfeller der voldsofre er påkoplet et hjelpeapparat når det kommer til fysisk og psykisk helse, kan man glemme de materielle sidene ved det å være voldsutsatt. 

Jahnsen er opptatt av at studier av vold bare i begrenset grad har sett på kommunenes ansvar i reetableringsfasen. Det vil si i perioden etter at noen har oppsøkt hjelp. 

– Boligsituasjon og økonomi er avgjørende for tryggheten og handlingsfriheten til den utsatte. 

Den nasjonale strategien «Alle trenger et trygt hjem» har som hovedmål at ingen skal være bostedsløse. Det fordrer en større innsats mot vold i nære relasjoner, skriver Jahnsen i artikkelen. 

– «Bolig først» har vært et mantra i arbeidet med rus og psykiatri. Det er kanskje på tide at man også innfører dette prinsippet for kommunenes arbeid med voldsutsatte, sier Jahnsen.

Teller antall bostedsløse hvert fjerde år

– Vår populærkulturelle oppfatning av bostedsløse som menn, bygger på bøker og filmer. Det er veldig sjelden hører vi kvinnenes historier om bostedsløshet, sier Jahnsen. 

– Ofte er hun en bifigur.

Evelyn Dyb, forsker ved OsloMet
– Internasjonalt er bostedsløshet anerkjent som et komplekst felt å forske på. Det ustabile livet mange lever gjør at de er vanskelig å nå for forskere, sier Evelyn Dyb, forsker ved OsloMet. Foto: OsloMet

Det stemmer langt på vei, forteller Evelyn Dyb seniorforsker ved OsloMet, og viser til boka hun har skrevet: Bostedsløse. Politikk og praksis. 

– Også tidligere forskning, både internasjonalt og her i landet, har primært vært opptatt av den bostedsløse mannen. Men i løpet av de senere årene er det også forsket på og skrevet om bostedsløshet blant kvinner, forteller hun. 

Dyb har forsket på bostedsløshet i 25 år, og har blant annet vært ansvarlig for kartleggingene av bostedsløse i Norge.

– Internasjonalt er bostedsløshet anerkjent som et komplekst felt å forske på. Det ustabile livet mange lever gjør at de er vanskelig å nå for forskere. 

Bostedsløshet er heller ingen statisk posisjon, ifølge Dyb. Det er ikke gitt at man forblir bostedsløs over lengre tid. 

– Mange går inn og ut av bostedsløshet over flere år, mens andre opplever bostedsløshet som en enkeltepisode. Det gjelder både kvinner og menn.

I Norge kartlegges bostedsløshet ved hjelp av såkalte tverrsnittstudier. Det vil si at man teller antall bostedsløse på et gitt tidspunkt – nærmere bestemt uke 48 hvert fjerde år. Forrige kartlegging fant sted i 2020, som betyr at den neste står for døren i år. Her er det en del offentlige instanser som helsetjenester – i hovedsak kommunale, men også statlige – aktører som utgjør de fleste som svarer i undersøkelsen. Men informantene kan også være private og frivillige aktører. 

Kvinner skjuler at de mangler bolig

I internasjonal forskning og politikk knyttet til bostedsløshet snakker man om «usynlig» eller «skjult» bostedsløshet. Det vil si mennesker som er bostedsløse, men som ikke er i berøring med hjelpeapparatet – for eksempel natthjem. I mørketallene regner man med at kvinner er overrepresentert, fordi kvinner ofte unngår å sove ute eller å oppsøke slike tilbud. 

– Man trenger kanskje ikke så mye fantasi for å se for seg at risikoen for å bli utsatt for utnyttelse, vold og overgrep øker dersom du blir bostedsløs, sier Synnøve Økland Jahnsen.

– Det å være bostedsløs er stigmatisert og bryter med forventningene vi har til kvinner, og spesielt til det å være mor. Internasjonal forskning viser at kvinner i større grad vil forsøke å skjule at de er bostedsløse og heller finner andre løsninger enn de det offentlige eller veldedige tiltak tilbyr, sier hun.

Mange kvinner søker familie, venner og relasjoner, de oppsøker ikke hjelpeapparatet. 

Hun stiller derfor spørsmålstegn ved hvorvidt vi virkelig kjenner til alle voldsutsatte som sover på sofaen – også i Norge.

– Mange kvinner søker familie, venner og relasjoner, de oppsøker ikke hjelpeapparatet. Da blir det en følgefeil i tallene, for hvorfor skal det være forskjell på søster og krisesenter, spør hun. 

– Jeg skjønner at man vil avgrense når man lager statistikk, men kommer man fra voldsfeltet, er ikke grunnen til å differensiere like åpenbar, sier hun.

Mange voldsutsatte oppsøker aldri hjelp

Forskning viser at mange voldsutsatte aldri oppsøker hjelp, sier Jahnsen.

– Artikkelen min er ikke ment som kritikk mot den nasjonale statistikken, men et forsøk på å bygge bro mellom forskning på vold i nære relasjoner og bostedsløshet, sier hun.

I 2022 rapporterte krisesentrene om økt pågang både i overnattinger og beboere, og dagbrukere, både blant menn og kvinner. 

Jahnsen mener vi vet for lite om hvordan kjønn virker sammen med bostedsløshet. Nyere forskning viser for eksempel at den skeive befolkningen er mer utsatt enn vi tidligere har antatt, sier hun. 

– Dette er en gruppe som er lite i kontakt med hjelpeapparatet, som i tillegg er en nokså liten minoritet. Vi har heller ikke vært særlig opptatt av hvordan kjønnsidentitet påvirker risikoen for å bli bostedsløs. 

Også dette er grupper som i liten grad oppsøker tradisjonelle hjelpetilbud, forteller hun. 

Den norske måten å registrere på er annerledes

Evelyn Dyb, som har vært ansvarlig for kartleggingen i Norge, mener imidlertid at spørsmålet om skjult bostedsløshet ikke uten videre lar seg overføre til norsk sammenheng. Hun forteller at i mange land er den vanligste metoden som benyttes for å kartlegge bostedsløshet å registrere dem som sover ute eller benytter tilbud til bostedsløse: herberge, dagsenter, suppekjøkken og lignende. 

– Vi vet at kvinner som blir bostedsløse bruker andre strategier enn menn. De sover i mindre grad ute og benytter sjeldnere disse tilbudene, og dermed blir de i mange land ikke registrert, sier hun. 

– I Norden, inkludert Norge, benyttes en annen metode for registrering.

Hvis kvinner mister omsorgsretten til barna sine, mister de også støtte. 

I Norge er det mer generelle tjenester knyttet til velferdsstaten som hovedsakelig svarer i undersøkelsen, i tillegg til de som retter seg mer spesifikt mot bostedsløse. Blant andre sosialtjenesten i NAV og deler av spesialisthelsetjenesten, samt Kriminalomsorgen. 

Med denne metoden fanger vi også opp en stor andel av sofasurferne, det vil si de som oppholder seg midlertidig hos venner, kjente og slektninger, sier Dyb.

Hvis man bryter ut av et voldelig forhold sammen med barn, er man som regel også i kontakt med noen slike generelle tjenester. Selv om man unngår det mer tradisjonelle hjelpeapparatet for bostedsløse, mener hun.

– Men hvis kvinner mister omsorgsretten til barna sine, mister de også støtte. De kvinnene kan falle veldig langt og hardt. Da er de liksom ikke like «verdige trengende», forteller hun. 

Boligspørsmål bør inn i voldsprogrammer- og forskning

– Alt tyder på at kvinner reelt er i mindretall av bostedsløse, selv om de benytter seg av andre strategier, forteller Dyb.

– All statistikk har noen begrensninger, statistikk er ikke tall med tre tjukke streker under, sier hun. 

Dyb mener imidlertid at bolig som problemstilling med fordel kan tas mer inn i voldsprogrammer -og forskning. 

– Jeg vil gjerne sende utfordringen tilbake. Kartleggingene av bostedsløse en liten del av forskningen om bostedsløshet, også her i landet. Vi ser imidlertid at denne statistikken benyttes som grunnlag for politikkutforming både lokalt og nasjonalt og for videre forskning 

For også Dyb mener tendensene til silotenkning, både i tiltak og i forskning, er sterke.

– I likhet med hjelpeapparatet er forskningen sektorinnrettet, sier hun.

Vold rammer alle deler av livet

– Man har nok fokusert for lite på økonomi og bolig, sier Margunn Bjørnholt.

Margunn Bjørnholt, professor og voldsforsker
– Hvis man er utsatt for vold, rammer det alle deler av livet, sier Margunn Bjørnholt. Foto: Annika Belisle

Bjørnholt er professor ved Fakultet for sosialvitenskap ved VID vitenskapelige høgskole, og forsker på vold i nære relasjoner. Den siste artikkelen hennes handler om fortsettelsesvold – altså vold etter at et brudd har funnet sted.

– Hvis man er utsatt for vold, rammer det alle deler av livet. Og det betyr at alle som jobber med dette må tenke helhetlig på tilbudet voldsutsatte trenger og hvilken hjelp man skal yte, fortsetter hun.

Bjørnholt mener Jahnsens artikkel avslører at det er behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom bolig og vold.

– I min forskning finner jeg at en del voldsutsatte kvinner kommer dårlig ut av booppgjøret, mens voldsutøveren ender opp med boligen, sier hun. 

– Men dette er kvalitative studier, og vi vet ikke hvor vanlig det er. Vi vet heller ikke om det er kjønnsforskjeller i hvem som sitter igjen med boligen ved samlivsbrudd generelt. Men det er et kjønnsgap når det gjelder formue, og sannsynligvis også bolig, forteller hun.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.