Stadig flere kvinner i Midtøsten kan skille seg uten godkjenning fra mannen

Plutselig var skilsmisse et tasteklikk unna: 

– Det var ikke bare at de fikk det til, men måten de gjorde det på. Nå kunne saudiarabiske kvinner gå inn på en nettportal, og søke skilsmisse online, forteller statsviter og Midtøsten-forsker Rania Maktabi.

Maktabi er førsteamanuensis ved Høyskolen i Østfold. Hun og viser til en reform fra 2021. Den gjorde det mulig for kvinner å skille seg uten godkjenning fra mannen. 

Saudi Arabia er ett av ti land i Midtøsten som har innført «khul’-skilsmisse» de siste årene. Det er skilsmisse ved sivil domstol. Tunisia var tidlig ute i 1956, men så stod det stille i flere tiår, før Egypt innførte skilsmissereformen i 2000.

– Det ble mye ståhei, og utløste et skred av reformer i nabolandene, sier Makabi. 

Demokrati bra for kvinner? 

Det har vært forsket mye på kjønn i Midtøsten, men relativt lite fra statsvitere, forteller Maktabi. 

– Det er mange flere religionsvitere og rettssosiologer som forsker på Midtøsten – og de er ofte veldig fokusert på ett område, ett land. Det er ikke så mange som går på tvers og sammenlikner.

Dette har Maktabi gjort i sin nye artikkel i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning. Den tar for seg endringer i kvinners adgang til skilsmisse i arabiske stater fra 1956 og frem til i dag. 

Forskeren gikk systematisk til verks. Først samlet hun informasjon om hvilke reformer som hadde blitt innført i de ulike statene. Deretter sammenliknet hun når og i hvilken rekkefølge.  

Forskningen utfordrer ideen om at mer demokrati gjennom frie parlamentariske valg nødvendigvis er bra for likestilling. 

– Man skulle tro at det var en direkte sammenheng mellom hvor progressive landene var og tilgangen til skilsmisse, sier Maktabi. 

– Men studien min viser, at det stemmer ikke. 

Maktabi påpeker at kongedømmet Saudi Arabia er en av de mest konservative statene i Midtøsten. 

Hun er selv fra Libanon, som på de fleste områder er mer progressivt med tanke på ytringsfrihet og seksualmoral i det offentlige rom enn monarkiene i Gulfen. 

–  Likevel har jeg fremdeles familiemedlemmer som ikke kommer seg ut av ekteskapet. Der må kvinnen fortsatt be mannen om lov til å skille seg, forklarer hun. 

Så hvorfor var Saudi Arabia på ballen? 

Startet med «sports washing»

– Det startet med «sports washing» i 2010, da Qatar fikk tilslag på fotball-VM, forteller Maktabi. 

Enkelte analytikere tolket initiativet som en utspekulert politisk manøver. De synes det var rart at staten brukte et sportsarrangement for å styrke Qatars image, og fremstå mer moderne. 

– Jeg husker jeg stusset over dette. For meg virket det nesten som en barnsliggjøring av en lilleputtstats målrettede og – det viste seg – vellykkede framstøt for å hevde seg i samhandling med langt større og mektigere stater. 

Enkelte forskere ser på familierettsreformene som noe Gulfstatene utelukkende gjør for å «pynte seg». 

I stedet tolket Maktabi Qatars handlinger ved hjelp av klassisk analyse av interesser, kapabilitet og innflytelse – begreper som er vanlig å bruke i studiet av internasjonal politikk. Hun viser til en dobbeltstandard: 

– Her har du en liten stat som bruker maktmidler for å skape seg handlingsrom på den globale scenen, og får jammen fotball-VM – og så blir det på en måte avskrevet. Man sier, «men det er sports washing».

Det samme ser man rundt skilsmissereformene. Her blir de arabiske statene kritisert for «gender washing». 

– Enkelte forskere ser på familierettsreformene som noe Gulfstatene utelukkende gjør for å «pynte seg». 

– Men den forklaringen blir for lettvint, mener forskeren. 

Stikker dypere enn folk tror

Det som skjer stikker dypere, mener Maktabi. Faktisk innebærer skilsmissereformen en omkalfatring av maktforhold internt i familien. Kona blir mer likestilt ektemannen i familien når også hun kan ta ut skilsmisse. Retten til å tre ut av et ekteskap er ikke lenger forbeholdt ektemannen: 

– I de arabiske statene har man ikke en velferdsstat sånn som i Norge. Familien og slektskapsforhold utgjør hjørnestener i velferdsordninger. 

Familien gir borgerne noe å falle tilbake på, og er stedet for omsorg, både for barn og eldre. 

Derfor handler skilsmisse i stor grad om økonomi. 

– Det er klart at skilsmissereformene rokker ved økonomiske forhold internt i familien. Når du bestemmer hvem som tar seg av hva, fordeling av eiendeler, og ikke minst foreldreansvar. 

Maktabi presiserer at det er fortsatt langt igjen for reell økonomisk jevnbyrdighet mellom hustru og ektemann i familien. 

– Likevel er kvinners rett til å tre ut av ekteskapet en måte å begrense menns eneveldige rettsstilling internt i familien, som ofte er knyttet til økonomisk omfordeling.

Kamp om familien

Men aller mest handler skilsmissereformene om politikk, og hvem som har makten til å definere hva en familie er, og hvordan familien som sosial institusjon reguleres, mener Maktabi.

Tradisjonelt har skilsmisse vært behandlet i religiøse domstoler.  

Vanligvis tenker man at republikker er mer progressive enn monarkier, men her er det omvendt. 

Maktabi viser til et vergeprinsipp i familieretten. Det innebærer at barn og myndige kvinner er underlagt mannlige verger – det være seg far, ektemann, onkel, bror, eller bestefar. 

– Det tok meg lang tid å forstå dette med vergeskapsprinsippet skikkelig, men kvinner i de fleste arabiske land er faktisk underlagt prinsippet om mannlig vergeskap i ulike deler av lovgivningen, både statslover og religiøse lover. 

– Det er sånn man hører om fra Viktoriatiden i England på 1800-tallet – at kvinnen oppga sin rettsstatus som selvstendig person når hun inngikk ekteskap. Men dette er faktisk helt reelt i dagens Midtøsten. 

Staten har fått mer makt

Reformbølgen som startet i Egypt i 2000 endret skilsmisseprosedyrer i flere arabiske land. 

Og med innføringen av online-skjemaer i Saudi Arabia var det ikke lenger mannen eller de religiøse domstolene som bestemte. De sivile domstolene tok nå over. 

– Det som har skjedd i de statene hvor kvinner har fått myndighet til å tre ut av ekteskapet på egenhånd, er at der har statlig myndighet tilegnet seg større makt for å regulere skilsmisse.

– Da jeg skjønte det, våknet statsviteren i meg, sier Maktabi. 

Hun var nysgjerrig på hvilke land som hadde innført reformen, og når. 

Saudi Arabia var sist ute i 2021. Jordan, Marokko, Kuwait, Emiratene, Qatar og Bahrain stod også på listen over land hvor kvinner kunne initiere skilsmisse. 

Og hva hadde disse landene til felles? De var monarkier. 

Blant statene hvor skilsmisse for kvinner fremdeles er vanskelig å få, var syv av åtte republikker – stort sett ikke-demokratiske stater, men mange hadde et folkevalgt parlament, forteller Maktabi. 

– Vanligvis tenker man at republikker er mer progressive enn monarkier, men her er det omvendt. 

Økonomiske motiver

– Så hvorfor skjer dette i monarkier som Saudi Arabia? 

– Jeg tror neppe det er fordi dagens hersker, Mohammed Bin Salman, er snill med kvinner. Fengsling av kvinneaktivister og regimekritikere taler ikke for det. Jeg tror det er andre grunner. Og det har nok noe å gjøre med at det er i monarkenes interesse å sentralisere statens myndighet. 

De sivile domstolene er underlagt monarkiet, og regulerer nå noen av de viktigste områdene i folks liv.

– Og skilsmissereformen har bidratt til dette? 

– De sivile domstolene er underlagt monarkiet, og regulerer nå noen av de viktigste områdene i folks liv – retten til å bestemme over folks ekteskap og familieliv. Da har du en temmelig inngripende myndighet.   

Maktabi mener at det også ligger økonomiske motiver bak. For eksempel knytter hun reformene i Saudi-Arabia til kongens «Vision 2030», som er utviklet med hjelp fra et amerikansk selskap.

– Denne visjonen fokuserer på å tilpasse seg markedet, øke global konkurranseevne og redusere oljeavhengigheten. Å standardisere familieretten er ett steg i retning av å nå disse målene. 

Ny forskning, sammensatt forklaring

– Forholdet mellom statsforfatning og skilsmissereformer er, så vidt jeg vet, ikke utforsket tidligere, sier Marianne Hafnor Bøe. 

Hun er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger og spesialist på islamsk familierett og muslimske trossamfunn i Iran og Norge. 

Bøe minner om at det det ikke bare er statsforvaltning som ligger bak reformene. 

– Det handler om politisk styreform, men vel så mye om sosioøkonomiske og kulturelle forhold, mener hun. 

– I tillegg er familielov i mange land blitt et symbol på hva slags rolle islam skal spille i samfunnet. Diskusjonene rommer derfor ofte svært konfliktfylte syn på kjønn og likestilling, men handler også mer overordnet om forholdet mellom stat og religion.

Bøe påpeker at skilsmissereformene er viktige, også for muslimske kvinner i Norge. 

– Kvinner som har inngått et muslimsk ekteskap (nikah) i de landene som har gjennomført skilsmissereformer, står sterkere når det gjelder skilsmisserett enn kvinner som har inngått muslimske ekteskap i Norge.

Grunnen er at det i Norge ikke finnes familiedomstoler med religiøs myndighet.

– Kvinner blir dermed avhengig av å enten få sin ektemanns samtykke til å oppløse sitt ekteskap, eller at en imam kan godkjenne hennes skilsmisse. Hvis ikke kan hun risikere å bli fastholdt i ekteskapet. Selv om hennes skilsmisse er godkjent i henhold til norsk lov.

Døråpner for kvinnevennlige reformer

Statsviter Rania Maktabi tror at skilsmissereformen har hatt mye å si for kvinner i arabiske land, også på andre områder. 

– Det å få juridisk rett til skilsmisse, har vært en slags døråpner. En mekanisme for andre kvinnevennlige reformer. Eksempler på det er endringer knyttet til statsborgerskap, og innen strafferett, altså vold i hjemmet.

– Tidligere var det helt tabu å snakke om vold i hjemmet, det var familiens domene. Nå er lover mot utøvelse av vold i hjemmet innført i mange arabiske stater. Dommere har fått økt bevissthet og kompetanse ved at sivile domstoler har siste ordet. 

I Midtøsten er seksualnormene utrolig seige, og de kommer ikke til å endre seg av seg selv.

Noen kjønnsforskere og juridiske eksperter har bagatellisert reformene.

– De sier:  «Ja, men hvis man får rettslige endringer – er det så nøye, da? Det skjer jo ingen ting i virkeligheten.» De mener at reell forandring må skje nedenfra, ved at vi forandrer de sosiale normene, forklarer Maktabi. 

Hun tror likevel at Gulf-statenes «top-down»-tilnærming kan være bra for likestillingen.

– I Midtøsten er seksualnormene utrolig seige, og de kommer ikke til å endre seg av seg selv. Statlige reformer er viktige steg for å skape sosial endring.

– Kvinners rett til å avslutte et ekteskap er en nødvendig endring, selv om den ikke er tilstrekkelig for å skape større rettferdighet i familien.