Iranske kvinner klipper håret i protest mot regimet

Siden 22 år gamle Mahsa Amini, Jina Amini på kurdisk, døde i varetekt etter å ha blitt arrestert av det iranske moralpolitiet har iranske kvinner ført an i protester i gatene, tatt av seg sløret de er pålagt ved lov å bære, og klippet håret sitt. 

Et feministisk og humanistisk symbol

Hvorfor er det å klippe håret blitt et så viktig symbol for protestene som pågår i Iran nå?

– Det kalles «gisoboran». At en kvinne klipper håret er et veldig sterkt sorgrituale – og en protesthandling, forteller K.S. Batmanghelichi, førsteamanuensis i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

– Giso betyr hårlokk, og boran betyr å kutte. Håret symboliserer liv, fruktbarhet og velsignelser. Det gjør det til en så sterk handling å klippe det.

I det iranske eposet «Shâhnâme», som på norsk betyr «Kongenes bok», blir prinsen Siavash drept på brutalt vis. I sorg klipper Farangis, kona hans, lokker av håret sitt.

– Det praktiseres også som et sorgrituale i ulike iranske stammer. Men dette sorgritualet går på tvers av stammer og etnisitet.

Nå klipper kvinner over hele verden håret sitt i solidaritet med Amini og iranske kvinner. Protestene, som foregår i hele Iran, er inne i sin fjerde uke.

– Det er en måte å si «faen ta dere» på til autoritetene: Hvis håret mitt er så fornærmende, så ta det da. Jeg kan klippe det av, jeg kan til og med barbere det av meg. Jeg fortjener frihet, jeg fortjener å leve.

Selv om ikke alle utenfor Iran kjenner til den lokale referansen, er det like fullt blitt en måte å vise solidaritet med iranske kvinner. Kvinner over hele verden klipper hårlokker foran iranske ambassader, kamera, eller i EU-parlamentet, som den svenske politikeren Abir Al-Sahlani gjorde.

Batmanghelichi viser til et viktig slagord i de pågående protestene: «Kvinner, liv, frihet». Dette ble først brukt av kurdiske styrker i kamp mot den islamske staten, forteller hun. Dette viser hvordan moderne aktivisme sprer seg, fra et sted til hele verden, sier hun. 

Som handling fungerer symbolikken uavhengig av landegrenser, tror hun.

– Å klippe håret er et veldig sterkt humanistisk og feministisk symbol sier Batmanghelichi.

Hun viser til eventyr og fortellinger fra hele verden der det å klippe håret symboliserer en ny identitet eller autonomi, eller en måte å bryte med kjønnsroller på.

– Det å klippe håret for kvinner handler også om å ta kontroll over egen kropp og seksualitet.

Handler om noe mer

– Hijaben har vært en måte å kontrollere kvinners deltakelse i samfunnet på, og det har handlet om menns blikk. Nå sier kvinner at nok er nok. Samtidig handler det om så mye mer, sier Batmanghelichi.

Hun har blant annet skrevet om cyberfeminisme og kvinneaktivisme i Iran.

– Bruken av sosiale medier har bidratt til å få global oppmerksomhet. Hele verden følger med. Det er ikke sikkert aktivistene ser seg selv som feminister, men de har uten tvil en feministisk virkning.

Siden presidentvalget av Mahmoud Ahmadinejad i 2009, har det vært uroligheter i landet, og i 2009 varte protestene i månedsvis. De siste årene har de kommet med ujevne mellomrom. Det har vært stor misnøye med regimets håndtering av covid-19-pandemien.I 2018 ble atomavtalen mellom USA og Iran brutt, og økonomiske sanksjoner mot landet ble gjeninnført. Det har ført til en isolering av landets økonomi, og også til at de økonomiske levekårene for mange iranere har blitt dårligere.

Det gir dagens protester en klassedimensjon. Det er grenser for hvor mye en befolkning tåler, sier Batmanghelichi.

Likevel er det noe nytt i dagens protester. For eksempel at de har vart så lenge som i fire uker. Vanligvis klarer regimet å slå ned opprør raskere, forteller hun.

– Det er nok fordi protestene finner sted over hele landet, ikke bare i Teheran. Vi kan faktisk komme i en situasjon der sikkerhetsstyrkene blir overveldet.

En bred misnøye

Batmanghelichi tror Aminis død har fungert som en katalysator for en bred misnøye med det iranske regimet.

Samtidig har kvinner trolig fått mer enn nok av den harde justisen og et stadig mer aktivt moralpoliti når det kommer til korrekt påkledning, mener Batmanghelichi. Hun viser til en episode på en buss tidligere i juni i år, der en Sepideh Rashno ble irettesatt for å ikke ha på seg hijab på bussen av en kvinnelig medpassasjer som støttet hijabpåbudet. Rashno ble arrestert, og noen uker senere ble en offentlig beklagelse – anklaget for å være skrevet av myndighetene – kringkastet på nasjonal TV.

– Denne formen for offentlig ydmykelse førte fyrte opp under sinnet i befolkningen. 

Amini døde i moralpolitiets varetekt – nå hevder politiet at det var på grunn av underliggende sykdom. Det er en forklaring Batmanghelichi har liten tro på. Blant annet fordi de brukte ukesvis på å overhodet komme med en uttalelse som sa noe om dødsårsaken, og med å utlevere kroppen til familien.

I skrivende stund varierer anslagene på antall drepte fra 150–182 siden protestene startet etter Aminis død, 16. september 2022. Flere er svært unge.

Kvinner i front

Marianne Hafnor Bøe, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, har gjort feltarbeid i Iran, og har i likhet med Bathmanghelichi fulgt protestene nøye.

Det som er spennende nå, ifølge Bøe, er at demonstrasjonene går på tvers av blant annet generasjoner, religiøse tilknytninger og kjønn.

– Protestene startet med å kretse omkring kvinner, kvinners frihet og valgfrihet til å gå med hijab. Men de har også lyktes med å få ganske bred forankring, og knytte til seg flere rettighetskamper, sier hun.

– Demonstrasjonene er kanskje ikke større enn i 2009, men de ser ut til å ha bredere forankring.

Det har også vært flere protester i kurdiske byer – og harde represalier fra regimet spesielt i kurdiske områder, forteller Bøe. Her har det kommet rapporter om bombeangrep. Amini var selv kurder, og kom fra Saqqez. Det var her protestene startet.

Kvinneaktivisme og klær som symbol i Iran

Når iranske kvinner protesterer mot hijabpåbudet, bygger dette på lengre tradisjoner i Irans moderne historie. Protestene har klare paralleller til kvinnesaksaktivismen som går helt tilbake til starten av 1900-tallet i Iran, og er forankret i iransk kultur, sier Bøe.

– Det er viktig å få fram at dette ikke er protester som har oppstått ut av intet.

– Styresmaktene forsøker å beskylde demonstrantene for å være inspirert av USA og Israel, men det er en del av iransk kultur og iransk kvinnebevegelse å kjempe for kvinners frihet og rettigheter.

Dette perspektivet savner hun i den norske dekningen av protestene som har pågått i Iran siden midten av september.

Hårklippingen er blitt et viktig symbol for de iranske kvinneaktivistene, mener Bøe.

– Det er et uttrykk for å ta kontroll over egen kropp. Men viser også frustrasjon over at et lite tøystykke skal være grunn nok til å bli drept.

Hijabpåbudet har alltid vært kontroversielt

Det iranske hijabpåbudet har alltid vært kontroversielt, sier Bøe. Og iranske kvinners påkledning har vært et viktig symbol for myndighetene helt siden 1900-tallet, sier hun.

På begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig at kvinner ble oppfordret til å gå i «vestlige klær» på jobb, i offentlige etater og lignende. Etter hvert kom det også et forbud mot bruk av tradisjonelle klær, og særlig hijaben, forteller hun. Dette var inspirert av sekulariseringen i Tyrkia under Atatürk.

– Kvinners bekledning ble et viktig symbol på moderniseringen av landet, sier hun.

Etter revolusjonen i 1979 ble kvinner først anmodet om å kle seg «anstendig» og å bære hijab. Hijabforbudet ble senere lovfestet i 1983.

For Ayatollah Khomeini var det viktig å markere avstand til sjahen, og vise at det var et nytt regime, sier hun. Regimet kvittet seg med familieloven som alt hadde innført likestilling på en del områder. Påbudet om bruk av hijab ble også en måte å markere avstand fra sjahens regime.

– Hijabpåbudet, men også kjønnssegregering og et kjønnsdiskriminerende lovverk er viktige for regimet, sier hun. – Denne kjønnspolitikken symboliserer den islamske republikken, og når den utfordres, rokker det ved selve fundamentet ved republikken.

Men dette påbudet har vært diskutert fra første stund, også blant regimets støttespillere.

– Det har heller ikke vært enighet i religiøse miljøer. Flere har ment at en mer riktig tolkning er at kvinner skal ha valgfrihet.

Derfor er det også spennende å se om det finnes forhandlingsvilje fra regimets side når det kommer til hijaben for å få stilnet protestene, mener Bøe.

– Dette er et regime som er vant til opptøyer, og til å håndtere dem på brutalt og voldelig vis. Samtidig er det klart at det blir mer og mer utfordrende når studenter, skolebarn og stadig flere slutter opp om demonstrasjonene.