I Masterbloggen inviterer vi personer som har skrevet masteroppgave om kjønn eller med kjønnsperspektiver til å skrive et innlegg om masteroppgaven sin. Skribenten er ansvarlig for meningsytringer og faglig innhold. Ta kontakt med redaksjonen dersom du ønsker å skrive: post@kilden.forskningsradet.no.
Norge blir ofte sett på som et foregangsland for likestilling. Samtidig viser både stortingsmeldinger og tidligere forskning at norske barnehager står fast ved stereotypiske kjønnsroller. Dette til tross for at barnehagene er pålagt til å arbeide systematisk med likestilling. Hensikten med masteroppgaven min er derfor å avdekke hvilke kjønnsnormer som råder i barnehagen. Samsvarer disse verdiene med Norges verdier om likestilling i dag eller står vi fortsatt fast ved fastlåste kjønnsroller? Det er viktig for meg at barna får mulighet til å kunne finne ut av hvem de er uten at de blir ført inn i stive kjønnsroller.
- Masteroppgave: Kjønnsdiskuser i barnehagen. En kvalitativ studie om hvordan barnehagelæreres perspektiver på kjønnsroller påvirker arbeidet rundt likestilling i barnehagen.
- Studiested: Institutt for pedagogikk ved Universitet i Agder
- År: 2021
Metode
I oppgaven min brukte jeg Judith Butlers teori om kjønn. Hun forstår kjønn som noe man «gjør» istedenfor noe man er. Videre tenker Butler at kjønn er noe vi opptrer som gjennom handlingene våre og måter vi snakker med andre på.
Problemstillingen for oppgaven var formulert på følgende måte: «Hvilke tanker og erfaringer har barnehagelærere i arbeidet med kjønnslikestilling blant barna, i barnehagen?». For å svare på dette spørsmålet, intervjuet jeg fire personer med barnehagelærerutdanning. Intervjuene var semistrukturerte slik at intervjupersonene fikk rom til å gi meg mer utfyllende informasjon, og for at intervjuene skulle være mer samtalepreget.
Når jeg skulle analysere funnene, gjorde jeg det ut fra en tematisk analyseform. I og med at jeg har fokus på å se etter rådende diskurser, ble svarene kategorisert etter hva som gjentok seg.
Funn
I mitt materiale identifiserte jeg to rådende kjønnsdiskurser. Den første rådende diskursen tar for seg kjønnsmangfold som en rettighet. I oppgaven har jeg kalt denne for rettighetsdiskursen. Pedagogene uttrykker en holdning om at det finnes flere måter å gjøre kjønn på ved siden av de tradisjonelle. Når pedagogene snakker om rettighetsdiskursen, blir barnehagens forpliktelser til kjønnslikestilling nevnt eksplisitt. Det kan derfor se ut som at rettighetsdiskursen til en viss grad innebærer å være lojale ved å forvalte de rettighetene som er lovfestet.
Den andre dominerende diskursen kaller jeg for den biologiske diskursen. Denne kommer fram gjennom at pedagogene tilegner barna egenskaper som nødvendigvis ikke eksisterer. Ideen om at blå og rosa var gutte- og jentefarger er et av eksemplene som kom fram. I intervjuene uttrykker pedagogene at det er utfordrende å avlære og tilegne seg nye perspektiver. Derfor vil ubevisste forventninger bidra til å tilegne barn kjønnede egenskaper som er generaliserende og begrensede. Den biologiske diskursen kan derfor føre til å bygge opp og produsere ekskluderende kjønnskategorier som barna blir låst fast i.
Ordene «jenteting», «gutteting», «tradisjonelt» og «typisk» har vært gjengående.
Særlig språket har en dominerende rolle i forbindelse med kjønnsforståelser. Ordene «jenteting», «gutteting», «tradisjonelt» og «typisk» har vært gjengående, og den biologiske diskursen kommer til syne ved at pedagogene omtaler noe på denne måten. Likevel kommer det fram at pedagogene er klar over sin egen makt, fordi de uttrykker at de er bevisst over språkets betydning. Dette kommer fram ved at de understreker at det kan påvirke barns valg ved å omtale noe for «jenteting» eller «gutteleke».
Dessuten er de dominerende diskursene altså veldig motstridende. Rettighetsdiskursen bærer fram en praksis som er preget av å se kjønnsmangfold som barns rettighet, mens den biologiske diskursen på sin side ser ut til å holde fast ved tanken om at jenter og gutter har grunnleggende forskjeller. Pedagogene synes det er krevende å iverksette nyere kjønnsforståelser fordi det tradisjonelle sitter så dypt i barnehagepedagogikken, og videreføres gjennom det pedagogene omtaler som ubevisste handlinger. «Altså, det der som vi gjør ubevisst. Det tror jeg kanskje du må reflektere en del over. Når har jo jeg hatt mange år på å gjøre det, så det må jeg bare fortsette med.»
Veien videre
Veien videre for barnehagen kan være å arbeide med å gjøre pedagoger mer bevisste over den biologiske diskursen, og jobbe mot bredere kjønnsmangfold. Dette kan bidra til å bryte opp diskursene som er preget av å se kjønn som to motsetninger. For å nå dette målet trenger vi kompetanseheving i barnehagene.
