Kjønn havner i blindsonen når kommunen skal omorganisere

– Kjønnsperspektivet forsvinner på flere områder innen distriktspolitikken, sier Halldis Valestrand, professor emerita ved Universitetet i Tromsø. 

Valestrand har skrevet artikkelen «Når kjønn ‘forsvinner’ i regionale omstillingsprogram» som ble publisert i fjorårets siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning. Artikkelen kartlegger og analyserer omstillingsprosessen i en distriktskommune som har mistet sin største industribedrift fordi den gikk konkurs.

Regional omstilling handler om å legge til rette for nye næringer og skape nye arbeidsplasser som skal erstatte arbeidsplassene og inntektene som ble tapt i konkursen. Omstillingen er derfor et spørsmål om hva kommunen ønsker å leve av i fremtiden, hvilke arbeidsplasser man ønsker å skape og for hvem. For å gjennomføre omstillingen søker kommunen finansiell støtte fra det distriktspolitiske virkemiddelet «regional omstilling». Årlig får ti til tolv kommuner støtte til dette programmet (se faktaboks). 

 – De kjønnede aspektene av distriktspolitikken har fått lite oppmerksomhet og det er forsket spesielt lite på kjønn og regional omstilling, forklarer Valestrand.

Tidligere satsing på kvinner i distriktspolitikken var i hovedsak såkalte «særtiltak» for inkludering. Det vil si at politikken som helhet ikke hadde et kjønnsperspektiv, men at man la til enkelte kvinnehensyn i etterkant. I dagens distriktspolitikk, og norsk politikk generelt, har likestilling og satsing på kvinner blitt til «integreringstiltak»: kjønnsperspektivet er noe virksomheten skal innlemme på alle områder og i alle ledd. 

– Da et lokalsamfunn jeg allerede hadde kjennskap til skulle planlegge for omstilling ble jeg nysgjerrig på hvilken rolle kjønn hadde oppi dette. Jeg lurte på om samfunnet kom til å ha et kjønnsbalansert arbeidsmarked i fremtiden. Om hvorvidt man ønsket en omstilling som ville gi like muligheter for begge kjønn. Og om hvordan kjønn ble inkludert i planarbeidet, utdyper Valestrand

– Det som overrasket meg mest var avstanden mellom idealet om balansert utvikling og likestilling, og de faktiske resultatene. Et sted på veien forsvinner kjønnsperspektivet og jeg ville finne ut hvor og hvordan dette skjer. 

Hva slags utvikling, og for hvem?

Ifølge Valestrand handlet etterkrigstidens distriktspolitikk i stor grad om å bevare mannsdominerte arbeidsplasser innen landbruk og industri. Politikken var basert på en idé om at hver familie hadde én inntekt og det var mannens. På 80– og 90–tallet ble dette kritisert av både aktivister og kjønnsforskere, og distriktspolitikken utviklet seg til å omfatte enkelte lokale kvinneprosjekter. Det ble en målsetting å skaffe arbeidsplasser for kvinner i distriktene. 

– Vi vet egentlig ikke hva slags effekt disse tiltakene hadde, men hovedkonklusjonen ble at kvinnesatsingen i stor grad bare var noe man snakket om. Siden da har kjønnsperspektivet gradvis forsvunnet og distriktspolitikken har blitt kraftig omorganisert, forklarer hun.

– I dag er Innovasjon Norge den viktigste statlige aktøren i lokale omstillingsprosesser og det er gjennom dem man søker støtte til regional omstilling. Spørsmålet jeg stiller i artikkelen er derfor om Innovasjon Norge og de andre aktørene har fått med seg kjønnsperspektivet. 

Færre kvinner i privat næringsliv

Valestrand begynte sin undersøkelse med å delta på kommunens orienteringsmøte etter at planleggingsarbeidet til en søknad om omstillingsmidler hadde pågått noen måneder.

– Innovasjon Norge har en «verktøykasse» med omfattende dokumenter om hvordan man bygger opp og styrer prosjekter med veiledninger, maler, skjemaer og mer. 

Å involvere det private næringslivet og bruke eksterne konsulenter er en del av denne verktøykassen, forteller Valestrand.

– Det foreløpige søknadsdokumentet som ble lagt frem på møtet var derfor basert på eksterne konsulenters intervjuer med sentrale næringsfolk, sier hun. 

– Kvinner hadde oppnådd stor politisk innflytelse i kommunen de siste tiårene, men var fremdeles underrepresentert i det private næringslivet. Jeg var derfor interessert i å vite hva de kvinnelige lederne tenkte om omstillingsprosessen. 

Etter møtet kartla Valestrand situasjonen bakover i tid for å finne ut hvilke aktører og hvilke hendelser som hadde funnet sted etter den lokale industribedriftens konkurs og frem til planleggingsmøtet. Hun studerte dokumenter, samt samtalet med personer som hadde vært tett på planprosessen i kommunen. Deretter intervjuet hun ni kvinnelige informanter med spørsmål som var sendt ut på forhånd. 

– Markedet styrer distriktspolitikken

– Selv om artikkelen min er basert på en dybdestudie av en enkelt distriktskommune tror jeg mange av funnene mine også gjelder andre kommuner i en omstillingsprosess, sier Valestrand. 

– Årsakene til at kjønn forsvinner når man planlegger hvordan man skal omstille og fornye en kommune er i stor grad strukturelle og derfor ikke unike for denne kommunen. 

Man skal ha en betydelig tverrfaglig kompetanse bare for å forstå hva som foregår.

En av årsakene til at kjønnsperspektivet mangler er nyliberaliseringen av distriktspolitikken, mener Valestrand. 

– Det vil si at markedet bestemmer og at det er de næringene som kan gi størst økonomisk profitt som er viktigst, utdyper hun. 

– I tillegg innebærer nyliberalisering at staten og det offentlige blander seg mindre inn i prosessene. Dette fører til at man bruker flere eksterne konsulentfirmaer i planleggingsprosessen. 

Får konsekvenser for kjønnsbalansen

Valestrand forklarer at de tidligere distriktspolitiske idealene handlet om at man skulle ha like muligheter og rettigheter uansett hvor i landet man bodde. Siden 2000-tallet har idealet om økonomisk selvstendighet blitt rådende.

Dette får konsekvenser for kjønnsbalansen. Offentlig sektor, som er en kvinnedominert arbeidsplass, blir ikke regnet med når man snakker om «økonomisk vekst», i motsetning til det mannsdominerte private næringslivet, mener hun.

– I tillegg fører desentraliseringen av politikken til at kravene om kompetanse i distriktene øker, noe som også bidrar til at man ofte bruker eksterne konsulenter. Det fører blant annet til et veldig teknisk språk som skaper avstand mellom planleggingsprosessen og innbyggerne av begge kjønn. 

Blant de viktigste funnene fra intervjuene var at flere av informantene ikke kjente til prosjektet i det hele tatt. Eller de antok at det ikke angikk dem siden de ikke hadde blitt spurt, forteller Valestrand.

– Kompleksiteten i omstillingsprosessen overrasket meg veldig. Man skal ha en betydelig tverrfaglig kompetanse bare for å forstå hva som foregår. 

Videre påpeker Valestrand at private aktører ikke er underlagt samme krav til likestillingsintegrering som offentlige institusjoner. 

– Det betyr at vi kanaliserer offentlige midler til det private markedet uten å evaluere dem fra et kjønnsperspektiv. 

Ikke rom for å snakke om kjønn

Omstillingsprosessen er i bunn og grunn et politisk spørsmål om hvilket lokalsamfunn man ønsker i fremtiden. Imidlertid fører nyliberaliseringen til at prosessen blir ansett som teknisk og derfor politisk nøytral. Dette bidrar til at kjønnsperspektivet forsvinner, mener Valestrand. 

– Mitt materiale viser at både private og offentlige aktører går inn i omstillingsprosessen med en idé om at effektivitet, enighet og samarbeid er helt nødvendig for å redde et hardt rammet lokalsamfunn, sier hun. 

Likestilling blir ofte tatt for gitt i Norge, men i regional omstilling er kjønnsperspektivet taust. 

Ifølge Valestrand fører dette til en avpolitisering av prosessen. 

– Den blir ansett som objektiv og administrativ og da er det ikke rom for å snakke om kjønnsperspektivet, påpeker hun. 

– I tillegg er dette er et demokratisk problem som rammer andre minoriteter. Når kravene om effektivisering ligger tungt skyver man alle andre hensyn unna. 

Lite demokratisk prosess

Søkelyset på konstnadseffektivisering ga gjenklang i intervjuene Valestrand utførte. En velkjent utfordring i distriktene er at kvinner flytter fra bygda for å studere uten å komme tilbake igjen. Et av intervjuobjektene hennes hadde derfor bestemt seg for å delta på et møte med referansegruppen for omstillingsprosessen. 

– Hun fortalte at hun tok opp kompetanseheving i lokalsamfunnet som en viktig sak. Til svar fikk hun at dette ikke handlet om næringsutvikling og at det derfor lå utenfor mandatet til prosessen, forteller Valestrand. 

Hennes materiale viser at omstillingsprosessen er noe som foregår i ganske lukkede sirkler, utenfor de demokratiske kanalene. 

– Representantene i referansegruppa ble «utpekt» som «sentrale aktører» heller enn valgt, og man oppfattet at «kommunen hadde abdisert», sier Valestrand.

– Noen av informantene mine opplevde at prosessen førte til nyopprettelse av en mannsdominans som det hadde tatt årtier å kvitte seg med.

Ansvaret for likestilling pulveriseres

Det at mange aktører er involvert i omstillingsprosessen fører til en uoversiktlig prosess som oppleves svært teknisk, mener Valestrand.

– I tillegg fører det til at ansvaret for likestilling blir pulverisert, forklarer hun. 

Det eneste formelle kravet som staten, gjennom Kommunaldepartementet, stiller til kjønnsbalanse er at det er en 40/60-fordeling mellom kjønnene i styret for det endelige omstillingsprogrammet, forteller Valestrand. 

– Det sto ingenting om kjønn eller likestilling i noen av de andre dokumentene jeg gjennomgikk, heller ikke i evalueringen av gjennomførte programmer, sier hun.

– Kommuner og fylkeskommuner er tydeligvis ikke pålagt likestillingskrav i slike prosesser. 

Omstillingsprosessen blir finansiert av statlige midler og nesten alle oppgaver blir lagt ut på anbud og utført av konsulenter, uten at man legger kjønnsperspektivet inn som et krav, påpeker hun. 

– Likestilling blir ofte tatt for gitt i Norge, men i regional omstilling er kjønnsperspektivet taust. 

Artikkelen ble endret 26/1, kl. 15.15