Mottar pris for forskning på spiseforstyrrelser: – Idrettslederne må våkne

Da Jorunn Sundgot-Borgen begynte å forske spiseforstyrrelser blant idrettsutøvere, ble hun møtt med mistro. Nå vinner hun pris for arbeidet sitt.
Professor Jorunn Sundgot-Borgen får Norske kvinners sanitetsforenings kvinnehelseforskningspris for 2021. Foto: NKS /Per-Åge Eriksen

– Gratulerer med gjev pris, Jorunn Sundgot-Borgen! Hva tenker du er de viktigste grunnen til at du har fått den?

– Jeg har til de grader holdt på med kvinnehelse i hele min forskerkarriere, forteller Jorunn Sundgot-Borgen på telefon.

– Og jeg har vært opptatt av formidling, ikke bare i vitenskapelige tidsskrifter, men også i kanaler som når ut til folk flest.

Sundgot-Borgen er professor i fysisk aktivitet og helse ved Norges idrettshøgskole. Denne uken fikk hun Norske sanitetskvinners (NKS) Kvinnehelseforskningspris for 2021. Prisen får hun for sin mangeårige innsats som forsker på kvinnerelaterte helseområder i idretten (se faktaboks).

Tidlig ute

– Mine satsningsområder er i tråd med Sanitetskvinnenes satsingsområder, sier Sundgot-Borgen.

– Noe av det som gjør NKS unike er at de henger med i tiden og tør satse på områder andre ikke nødvendigvis prioriterer. Jeg har også turt å sette søkelys på et områder man helst ikke snakker om, som spiseforstyrrelser og seksuell trakassering av kvinner i idretten.

Forskningen til Sundgot-Borgen har vist at spiseforstyrrelser er særlig utbredt blant kvinnelige toppidrettsutøvere.

– Vi har kunnet dokumentere en forekomst få har ønsket å forholde seg til, forteller hun.

– l idretten er forekomsten klart høyest blant de idrettene der en spesiell kroppsvekt eller tynnhet er viktig for prestasjon.

Idretten har ikke akkurat satt pris på forskningen knyttet til baksiden av medaljen, forteller Sundgot-Borgen.  

– Forskningsmidler fra NKS i form av lønn til stipendiater, har derfor vært avgjørende for å få gjennomført mange av prosjektene.

Les også: Flere jenter enn gutter slutter i ungdomsidretten

Var turner på landslaget

Hvorfor begynte du å forske på disse temaene?

– Interessen min for spiseforstyrrelser går tilbake til jeg som ung jente trente på junior landslaget i turn, forteller Sundgot-Borgen.

– Vårt store turnforbilde den gangen var Helga Braathen som deltok i Sommer-OL i 1968. Dessverre døde hun av anoreksi som 29-åring, noe som gjorde et sterkt inntrykk på oss unge turnjenter. Hos meg satte det varige spor.

Jeg møtte mistro og ble beskyldt for å være ute etter penger og oppmerksomhet.

Da Sundgot-Borgen senere dro til USA for å studere, skrev hun masteroppgave om spiseforstyrrelser.

– Resultatene fra masteren min ble publisert og den artikkelen var en av de første på temaet spiseforstyrrelser i idretten. Et tema som fortsatt er et tabubelagt.

I 1993 leverte hun doktoravhandlingen sin.

–  Der presenterte jeg blant annet hvor mange kvinnelige landslasutøvere som hadde spise- og menstruasjonsforstyrrelser, samt mulige risikoforhold knyttet til dette. 20 prosent av de kvinnelige eliteidrettsutøverene hadde en spiseforstyrrelse mot 5 prosent av kvinner i samme aldersgruppe som ikke drev konkurranseidrett.

Har møtt mye motbør

– Hva har vært de største utfordringene du har møtt som forsker?

– Det har vært reaksjonene forskningen min har fått fra idrettsmiljøet og spesielt fra trenere. Jeg viste også i en av publikasjonene at treneradferd var en av flere forklaringsvariabler. Det var lite populært! sier Sundgot-Borgen.

– Særlig når jeg var ung og uerfaren var motstanden fra trenerne veldig utrivelig. Jeg møtte mistro og ble beskyldt for å være ute etter penger og oppmerksomhet.

Med årene har Sundgot-Borgen lært at en ikke får venner av å forske på disse områdene.

– Men det lever jeg godt med. Og tilbakemeldingen fra utøverne tilsier at jeg har vært med på å gjøre en forskjell for mange av dem, forteller hun.

Samtidig fikk forskningen støtte og anerkjennelse internasjonalt, og Sundgot-Borgen fikk midler til en postdokstilling fra Forskningsrådet.

– I ettertid kan jeg se at en del av motstanden fra trenerne handlet om at de følte seg urettferdig behandlet. Det fantes også mange gode trenere, og de fleste den gangen var uvitende om hvilke konsekvenser slankingen fikk, sier hun.

– Men i dag har man den kunnskapen, og fortsatt er det mange som lukker øynene for denne problematikken. Derfor er det så viktig at utøverne tør å snakke om det.

Tabubelagt tema

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om spiseforstyrrelser?

– For det første er de som rammes av spisevegring ofte stolte av at de har evnet å redusere vekt eller endre kroppsform. Mange kvinner ønsker full kontroll, og når de forstår at det er sykdommen som kontrollerer dem og ikke omvendt, er det gjerne for sent, sier Sundgot-Borgen.

Spiseforstyrrelser er forbundet med psykiatri, som fortsatt er tabubelagt.

– Frem til de kommer til den kritiske fasen i sykdommen oppfører de seg som vinnere. Bulimi er for eksempel mye mer forbundet med skam. De som rammes opplever totalt tap av kontroll. Også overvekt og fedme, en nyere form for spiseforstyrrelse, er svært skambelagt.

Spiseforstyrrelser er forbundet med psykiatri, som fortsatt er tabubelagt. Det kan også bidra til skamfølelse både hos dem som rammes og for omsorgspersonene, mener hun.

– Historisk sett har foreldrene ofte fått «skylden» når barna får spiseforstyrrelser, noe som også har bidratt til å gjøre temaet skambelagt.

Les også: Kjønnstesting av kvinnelige idrettsutøvere: rettferdig eller uetisk?

Flest unge kvinner rammes

– Hvor stort er problemet i dag?

– Nye undersøkelser viser at det fortsatt er en overhyppighet av spiseforstyrrelser blant kvinnelige landslagsutøvere på junior- og seniornivå, sier Sundgot-Borgen.

– Særlig i idretter der vekt og prestasjon henger sammen som langrenn, skihopping, turn, synkronsvømming, løping, sykling og en del friidrettsgrener.

Forskningen Sundgot-Borgen og kolleger har gjort på idrettsutøvere, har også fått positive konsekvenser for kvinner utenfor idretten.

– I kontrollerte behandlingsstudier har vi benyttet erfaring og resultater fra idrettsmedisin. For eksempel fikk en av mine tidligere stipendiater utviklet et nytt behandlingsprogram for kvinner med bulimi og overspisingslidelse, sier hun.

– Behandlingen, en kombinasjon av veiledet aktivitet og kostholdsveiledning, har vist bedre effekt på kvinner med disse diagnosene enn tradisjonell metode, som er kognitiv adferdsterapi.

Interaktiv undervisning har effekt

Sundgot-Borgen og kolleger har laget et interaktivt undervisningsopplegg rettet mot de unge eliteutøverne og gjort randomiserte studier av det, altså sammenliknet gruppen som fikk undervisning med en gruppe som ikke fikk.

– Blant de som fikk undervisning var det ingen nye tilfeller av spiseforstyrrelser, forteller hun.

Vi vet mye om jenter, men lite om gutter når det gjelder spiseforstyrrelser.

– Mens blant elevene som representerte kontrollgruppen var det 13 prosent som fikk det. Vi vet altså at det virker. Likevel har ikke undervisningen blitt satt ut i praksis.

Inkludert i undervisningen er også det å jobbe med selvfølelse, fakta om vekst og utvikling og kunnskap om hva kroppen trenger for å være en idrettsutøver, forklarer Sundgot-Borgen.

– For eksempel hva man trenger av energi for å være idrettsutøver og hvordan man skal planlegge dagen for å få i seg nok mat, sier hun.

– Dette er særlig viktig kunnskap for unge idrettsutøvere som ofte flytter hjemmefra som veldig unge for å gå på idrettsgymnas, og dermed blir overlatt til seg selv når det gjelder matlaging.

Flest jenter rammes

I dag lærer de for lite om dette på skolen, mener Sundgot-Borgen.

– Unge idrettsutøvere presterer ofte forskjellig fordi de har kropper som er på forskjellig stadium i puberteten. Noen jenter kommer tidligere i puberteten og veier mer, og løper ikke like fort som en jente som er like gammel, men fortsatt ikke utviklet, forklarer hun.

– Da er det viktig at både treneren og utøveren selv har is i magen og lar puberteten gå sin gang. Det samme gjelder overivrige foreldre som blir bekymret fordi barna ikke presterer like bra i puberteten. Jentene må også lære seg å sette grenser og kommunisere tydelig med treneren.

Er det fortsatt flest jenter som rammes?

– Vi vet mye om jenter, men lite om gutter når det gjelder spiseforstyrrelser. Med denne tematikken har vi til en forandring vært i bresjen med forskning på jentene, sier hun.

– Det er også en høy forekomst blant gutter, selv om det fortsatt rammer flest jenter. Men her er det store mørketall.

– Idrettslederne må våkne

Nå må det handling til, mener Sundgot-Borgen.

– Det er heldigvis blitt enklere for idrettsutøverne å snakke om problemene og hjelpeapparatet er lettere tilgjengelig, sier hun.

– Men vi erfarer for ofte at lederne i toppidretten kaller spiseforstyrrelser noe annet: «Overtrening», «ute av balanse» eller «ernæringsutfordringer». Vi er fortsatt ikke kommet dit at man kan kalle en spade for en spade.

Men du tør.

– Ja, jeg er blitt den plagsomme kvinnen som gjør det. Men heldigvis er jeg en del av et lag, med mange dyktige forskere, sier Sundgot-Borgen.

– Jeg er optimist. Jeg tror det er mulig å gjøre noe med problemet, men da må idrettslederne virkelig innrømme at problemet eksisterer og sette effektive forebyggende tiltak i system. Nå!

Fakta

Jorunn Kaiander Sundgot-Borgen, professor i fysisk aktivitet og helse ved Norges idrettshøgskole (NIH), har mottatt Norske sanitetskvinners Kvinnehelseforskningspris for 2021. Hun tok doktorgraden ved NIH i 1993 og har siden forsket på blant annet spiseforstyrrelser, vektregulering, menstruasjonsforstyrrelser, seksuell trakassering, graviditet og beinhelse.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.