«Kvinnelige innsatte har ikke dårligere soningstilbud», skrev forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS), Ragnar Kristoffersen på Forskning.no i forrige uke. Uken før slapp Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) en rapport om kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler. Rapporten vår viser sider av soningsforholdene som Kristoffersens tall er tause om.
Hvilke premiss legges til grunn for diskusjonen?
I 1989 leverte Kvinnesoningsutvalget fra seg en nesten 600 sider lang rapport som konkluderte med at kvinner har dårligere soningsforhold enn menn. Konklusjonen har siden blitt gjentatt av blant annet Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) i 2015, Sivilombudsmannen i 2016 og Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2017.
Undersøkelsene legger vekt på manglende likestilling av kvinner og menn innenfor murene. Dette er ett viktig perspektiv. Men man kan også stille spørsmålene: hvordan er soningsforholdene for kvinner (eller menn)? Er de gode nok? Det siste spørsmålet må nødvendigvis defineres ut ifra en standard. Hva er «godt nok»?
Svært mange norske fengsler er gamle og dårlig vedlikeholdt og ikke egnet for moderne fengselsdrift. Menn og kvinner kan likevel rammes forskjellig.
Når myndighetene setter folk i fengsel og har dem i sin varetekt, medfører det et ansvar for å sørge for at grunnleggende og rimelige behov blir ivaretatt. For eksempel kan det være interessant å se om fengslene overholder regelverk, retningslinjer og planer som ligger til grunn for virksomheten. JURK har brukt dette som grunnlag, holdt opp mot kvinnenes tilbakemeldinger om sine soningsforhold, for å besvare spørsmålet om forholdene er «gode nok».
Fremgangsmåten og premisset for undersøkelsene til Kristoffersen og JURK er dermed ulike. Kristoffersen har tatt for seg statistikk om aktiviseringstilbud, rusbehandling og programmer, og adgangen til lempeligere soningsforhold utenfor fengsel.
JURK har, på sin side, stilt 120 spørsmål til kvinner om alt fra informasjon om rettigheter som fange, besøksordninger, utdannings- og arbeidstilbud, erfaringer med isolasjon, helse- og rusmestring, bygningsmasse, relasjoner til ansatte i fengselet med mer. Kvinnene fikk både avkrysningsspørsmål og anledning til å beskrive med egne ord. 63 prosent av kvinnene som sonet våren 2017 deltok i undersøkelsen.
Selv om vi har ulike innfallsvinkler, kan undersøkelsen til JURK likevel utfylle og forklare noen av funnene til Kristoffersen.
Minoritet i fengsel
Kvinner er ikke en minoritet i befolkningen generelt, men i fengsel er de det. Kvinner utgjør til enhver tid omtrent seks prosent av fangebefolkningen. Det å være minoritet vil kunne medføre at man blir oversett eller ikke tatt hensyn til i det store systemet.
Tilbakemeldingene fra JURK-utvalget er at dette i høyeste grad påvirker soningshverdagen. Ingen fengsler i Norge er for eksempel bygget med kvinner for øye, og det er tydelig at veldig mye av Kriminalomsorgens programvirksomhet er konstruert med utgangspunkt i menn.
Som KDI skriver i sin rapport: «Det er slående hvordan kvinnepopulasjonen i kriminalomsorgen glimrer med sitt fravær i så å si alle dokumenter som har med kriminalomsorgen å gjøre, populasjonen fremstår som ’enkjønnet’».
Kristoffersen skriver for eksempel at de materielle soningsforholdene heller ikke er optimale for svært mange mannlige fanger. Dette er JURK helt enige i. Svært mange norske fengsler er gamle og dårlig vedlikeholdt og ikke egnet for moderne fengselsdrift. Menn og kvinner kan likevel rammes forskjellig.
JURK-undersøkelsen viser for eksempel at mange kvinner ikke har tilgang til eget toalett. Det er uholdbart at fanger, uansett kjønn, ikke kan gå på toalett når man har behov for det. Men når man har menstruasjon, er gravid eller i overgangsalderen er mangelen på toalett ekstra tyngende. Undersøkelsen viser også at underbemanning i fengslene har gjort at mange kvinner har blitt innelåst for å enten beskyttes mot menn eller fordi betjentene ikke rekker å lufte begge fangegruppene. Da har mennene blitt prioritert.
Relevant sysselsetting?
Kristoffersen legger frem en oversikt som viser at kvinner og menn i noenlunde samme grad er sysselsatt under soning. Litt flere kvinner enn menn er sysselsatt innen industri og håndverk, og flere kvinner enn menn tar utdanning. Blant fangene som manglet aktivitetstilbud gjaldt det 13 prosent kvinner, mot 20 prosent menn.
Spørsmålet er så: hva er innholdet i denne sysselsettingen? JURK innhentet informasjon fra fengslene selv om hva slags undervisnings- og arbeidsprogram kvinnene hadde tilbud om. Oversikten viste at det var store forskjeller i variasjonen av tilbud hvis man sammenligner kjønnsblandede fengsler med de rene kvinnefengslene. I kvinnefengslene kan arbeidsoppgavene kategoriseres som enten klassisk hus- og håndarbeid eller enkelt monterings- eller pakkearbeid. Eksempler på første kategori er for eksempel vasking og systue.
60 prosent av kvinnene hadde ikke fått informasjon om at det eksisterte rusmestringstilbud.
Eksempler på sistnevnte er at fangene i to av de fire kvinnefengslene er sysselsatt med å telle skruer og muttere i plastbokser. Dette er eneste arbeidstilbud i ett av fengslene, det andre fengselet har systue i tillegg. En av kvinnene som telte skruer opplevde arbeidet som straff heller enn arbeid.
Bare 39 prosent av kvinnene som deltok i undersøkelsen mente at det eksisterte arbeidstilbud i deres fengsel, til tross for at samtlige fengsler hadde arbeidstilbud. Dette viser at mange av arbeidsoppgavene kvinnene var satt til å gjøre ikke ble ansett for å være arbeid av kvinnene selv.
Kriminalomsorgens arbeidsdriftstrategi har som formål å gi kvalifikasjoner og kompetanse til arbeidslivet etter soning, samt være tilrettelagt for individuelle behov. Å pakke skruer, ventilasjonsvifter og å hekle grytelapper kan vanskelig sies å være egnet til å oppnå disse målene.
Det er meget mulig at en del mannlige fanger også er satt til å utføre arbeid som verken er tilpasset den enkeltes behov eller gi kompetanse og kvalifikasjoner til arbeidslivet, men ut fra oversikten vår var arbeidstilbudene langt mer egnede til å oppnå disse målene i de kjønnsblandede fengslene sammenlignet med kvinnefengslene.
Et annet funn var at nesten 60 prosent av kvinnene i JURK-undersøkelsen hadde fullført videregående eller utdanning på universitets- og høyskolenivå. Det var bare noen få av fengslene der kvinner soner som tilrettela for annet enn grunnskoleutdanning. Utdanningstilbudet var følgelig ikke relevant for en stor del av kvinnene.
Rusbehandling tilpasset menn
Kristoffersen fremhever videre at kvinner har langt flere døgn i rusbehandlingshjem enn menn. JURK-undersøkelsen dekket bare forhold i fengsel, så det har ikke vi grunnlag for å si noe om. Det vi imidlertid har undersøkt er hvilke erfaringer kvinnene har med rusmestringstiltak under soning i fengsel.
Omtrent 21 prosent av kvinnene som oppga å være eller ha vært rusavhengig mente at de fikk hjelp til å mestre avhengigheten mens de var i fengsel. Like mange mente de delvis fikk hjelp. Over dobbelt så mange mente at de ikke fikk hjelp.
Flere kommenterte at de ikke hadde tilgang på rusmestringsprogram i sitt fengsel. Andre kvinner ga tilbakemeldinger om at tilbudet var forbeholdt menn eller at innholdet ikke var relevant. 60 prosent av kvinnene hadde ikke fått informasjon om at det eksisterte rusmestringstilbud.
Sivilombudsmannen peker i sin rapport på at kvinner har svært variert tilbud om rusmestring, men at tilgangen er særlig dårlig for kvinner i kjønnsblandede fengsler. Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderte med at kvinner og menn ikke hadde likeverdig rusmestringstilbud i Trondheim fengsel i en klagesak fra 2015. Mange kvinner har bare tilbud om russamtale, men ingen behandling.
FNs kontor for rus og kriminalitet har anbefalt at fengsler bør ha kjønnsspesifikke tilbud for kvinner fordi kvinner ofte har særskilte behov det ikke tas høyde for i rusmestringsprogram. Mange vil for eksempel ha behov for gynekologiske tjenester, oppfølging av graviditet og traumebehandling. Dette viser igjen at der kvinner har samme tilbud som menn, er ikke dette nødvendigvis «godt nok». Dessuten tyder funnene nevnt over på at det også er forskjellsbehandling av kvinner og menn i fengsel hva gjelder rusmestring.
Behov for differensiert tilbud
JURKs undersøkelse får frem en rekke nyanser som ikke kommer frem av statistikken Kristoffersen viser til, og understreker behovet for å gå bak tallene for å avdekke realiteten i fangenes hverdag i fengsel. JURK har bidratt til å fremme budskapet om at kvinner har dårligere soningsforhold enn menn, i alle fall på enkelte områder.
Likevel må det presiseres at vi ikke mener at menns soningsforhold representerer en «gullstandard». Det er helt klart mange menn som heller ikke har soningsforhold som er gode nok, holdt opp mot regelverk og retningslinjer, eller den enkeltes behov.
Vi må arbeide sammen for å få frem eksempler på underoppfyllelse av de målsettingene som gjelder for kriminalomsorgens virksomhet, om det så er kvinner eller menn som rammes.
Som vist i eksemplene over holder det ikke å sammenligne ulike gruppers soningsforhold for å si om noe er godt nok eller ikke. Vi må arbeide sammen for å få frem eksempler på underoppfyllelse av de målsettingene som gjelder for kriminalomsorgens virksomhet, om det så er kvinner eller menn som rammes.
Dessuten må vi ha med i mente at hvilket språk man snakker, hvor mye utdanning man har, økonomisk klassebakgrunn, alder, funksjonsevne, om man har barn og så videre, er andre forhold som i stor grad kan påvirke soningsforhold og som gjør at man kan bli ytterligere marginalisert i fengsel. Dette gjelder både kvinner og menn.
Kriminalomsorgen har fått enorme kutt i sine budsjetter de siste årene. Dette har allerede medført færre aktivitetstilbud, mindre individuell oppfølging og ikke minst økt isolasjon – for alle fanger. Dette gir grunn til stor bekymring for om noen fanger overhode vil få den oppfølgingen og standarden man må kunne forvente i det humanitære velferdssamfunnet vi utgir oss for å være.
Følg debatten:
17. januar 2019 lanserte Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) sin rapport: Kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler 2017.
5. februar publiserte Kilden kjønnsforskning.no nyhetsartikkelen: Innelåste og ensomme: kvinner diskrimineres i fengsel.
6. februar skrev Ragnar Kristoffersen kronikken: Kvinnelige innsatte har ikke et dårligere soningstilbud på Forskning.no.
14. februar svarte Åshild Marie Vige med kronikken: Menns soningsforhold er ingen gullstandard .
20. februar svarte Ragnar Kristoffersen med kronikken: - Kvinner i fengsel får mer av de viktigste tilbudene selv om de soner kortere.
27. februar svarte Åshild Marie Vige med innlegget: Både menn og kvinner er sårbare i fengsel.
1. mars svarte Ragnar Kristoffersen med innlegget: Individuelle forskjeller er viktigere enn kjonn for behandlingen av fanger
