Både menn og kvinner er sårbare i fengsel

Debatt

Både menn og kvinner er sårbare i fengsel

Poenget er ikke å generalisere over forskjeller mellom menn og kvinner i fengsel, men å vise hvordan ulike fangers sårbarhet slår ut i et fengselssystem som ikke tar hensyn til individuelle behov, skriver Åshild Marie Vige.  
Mer om Debatt
Mer om Juss
Når man skal si noe om «kvinners forhold» er det som regel nødvendig å peke på særtrekk ved kvinner som gruppe, altså hvordan kjønn kan være en sårbarhetsfaktor, skriver Åshild Marie Vige i sitt svar til Ragnar Kristoffersen.

Dette er et innlegg i en debatt om soningsforhold i norske fengsler. Lenker til de øvrige innleggene i debatten finner du nederst i saken.

Når kvinners soningsforhold tematiseres, blir overskriften som regel at kvinner har det verre enn menn eller at kvinner diskrimineres i fengsel – med andre ord et spørsmål om hvem som har det verst.

JURKs rapport forsøker nettopp å unngå denne kvinner mot menn-delingen. Formålet med vår undersøkelse var ikke å lage et komparativt studie over kvinner og menns soningsforhold, slik Ragnar Kristoffersen synes å mene i sitt svar til min kronikk.

Kristoffersen og jeg er i hovedsak enige: på noen områder har kvinner det verre enn menn i fengsel, på andre områder er det motsatt.

Kjønn som sårbarhetsfaktor

Når man skal si noe om «kvinners forhold» er det som regel nødvendig å peke på særtrekk ved kvinner som gruppe, altså hvordan kjønn kan være en sårbarhetsfaktor. Dermed oppstår det lett en misforståelse om at dette betyr at menn ikke er sårbare, som igjen kan igjen lede til en avsporing av debatten.

Det interessante, etter min mening, er å identifisere hvordan enkelte fanger kan bli mer eller mindre sårbare i fengsel. Der er både kjønn, alder, funksjonsevne, språk, personlig økonomi og så videre, med på å påvirke hvordan ett og samme soningstilbud er mer eller mindre tilpasset den enkelte.

Fordi kvinner ikke (ei heller menn) er homogene grupper, er det nettopp slike faktorer vi har brukt for å se hvordan ulike kvinner har forskjellige opplevelser av soningen.

Jeg mener vi må flytte debatten fra å sammenligne kvinner og menns soningsforhold over til om kriminalomsorgen i dag tilbyr tilfredsstillende forhold – for alle fangegrupper. Er soningsforholdene egnet til å realisere fengselspolitiske mål om rehabilitering, human straffegjennomføring, normalitet, rettssikkerhet og likebehandling?

Myndighetene må ta ansvar

Kristoffersen mener vi må skille mellom tilbud og soningsforhold. Han skriver at materielle soningsforhold «er historisk gitt og innebærer naturligvis ingen aktiv diskriminering av kvinner».

Jeg er helt enig i at materielle soningsforhold, som fengselsbygg fra 1860-tallet der fanger må dele rom og ikke har eget toalett, verken er enkelt å erstatte eller bare rammer kvinner. Imidlertid er også «historisk gitte forhold» noe myndighetene må svare for, og som vil kunne utgjøre diskriminering av enkelte fanger.

I vår undersøkelse beskrev kvinnene erfaringer med å bli isolert, samt praksiser de opplevde som isolasjon, men som ikke er registrert som det.

I JURK-undersøkelsen deltok kvinner som brukte rullestol. De har ikke tilbud om å sone i universelt utformede enheter fordi dette ikke finnes for kvinner.

I tilfeller som dette kan ikke myndighetene høres med at årsaken er gamle fengselsbygg eller at Kriminalomsorgen ikke har råd til å tilrettelegge. Selv om formålet ikke er å diskriminere, blir det like fullt resultatet. Slike forhold vanskeliggjør dessuten realiseringen av viktige formål for soningen.

Når det gjelder tilbudene holder jeg fast ved at det er viktig å se bak statistikken. En ting er å fremheve høy grad av deltakelse statistisk, men fangenes erfaringer om innholdet tilsier at det ikke nødvendigvis er godt nok – at tilbudene ikke er egnet til å realisere de fengselspolitiske målene om for eksempel rehabilitering.

Vi trenger mer kunnskap

Et av de kanskje fremste skillene på hva forskningen til Kristoffersen og JURK kan avdekke, er isolasjon. Isolasjon er selvfølgelig ikke forbeholdt kvinner. Kristoffersen mener statistikken over isolasjon av menn burde «bekymre mer enn kvinnenes delvise tap av fritidsfellesskap».

I vår undersøkelse beskrev kvinnene erfaringer med å bli isolert, samt praksiser de opplevde som isolasjon, men som ikke er registrert som det. Tilbakemeldingene avdekket hvordan noen kvinnelige fanger var spesielt utsatt som minoritet. Særlig gjald det de som sonet som eneste kvinne i kjønnsblandet fengsel, eller kvinner som ikke snakket norsk eller engelsk.

Slike erfaringer finnes ikke i kriminalomsorgens statistikk. Om man bare tar utgangspunkt i statistikk risikerer man å usynliggjøre former for isolasjon som mange kvinner opplever.

Vi trenger mer kunnskap om soningsforholdene i norske fengsler. Særlig trenger vi kunnskap om sårbarheter som medfører at politiske mål for kriminalomsorgen ikke realiseres i praksis, og som gjør det mulig å holde myndighetene ansvarlige for dette.

I denne sammenheng er det viktig å få frem forskjellige erfaringer uten å spore diskusjonen over på hvem som har det verst i et system hvor de færreste får ivaretatt sine behov.


Følg debatten:

17. januar 2019 lanserte Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) sin rapport: Kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler 2017.

5. februar publiserte Kilden kjønnsforskning.no nyhetsartikkelen: Innelåste og ensomme: kvinner diskrimineres i fengsel.

6. februar skrev Ragnar Kristoffersen kronikken: Kvinnelige innsatte har ikke et dårligere soningstilbud på Forskning.no.

14. februar svarte Åshild Marie Vige med kronikken: Menns soningsforhold er ingen gullstandard .

20. februar svarte Ragnar Kristoffersen med kronikken: - Kvinner i fengsel får mer av de viktigste tilbudene selv om de soner kortere.

27. februar svarte Åshild Marie Vige med innlegget: Både menn og kvinner er sårbare i fengsel. 

1. mars svarte Ragnar Kristoffersen med innlegget: Individuelle forskjeller er viktigere enn kjonn for behandlingen av fanger