– Kvinner i fengsel får mer av de viktigste tilbudene selv om de soner kortere

Kronikk

– Kvinner i fengsel får mer av de viktigste tilbudene selv om de soner kortere

Skal man generalisere over forskjeller mellom menn og kvinner i fengsel, er det ikke nok å fokusere spesielt på kvinnenes situasjon, skriver Ragnar Kristoffersen.
Mer om Debatt
Kvinnelige innsatte oppholder seg bare cirka 60 prosent av den tiden menn oppholder seg i fengsel, noe som selvsagt får betydning for hvilke tilbud man kan og bør tilby kvinnelige innsatte i løpet av soningstiden, skriver Ragnar Kristoffersen.

Åshild Marie Vige i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) har skrevet et svar på min kronikk om at kvinnelige innsatte ikke har et dårligere soningstilbud. Så vidt jeg kan se, tilbakeviser hun ikke min konklusjon. Hun hevder likevel at kvinner har dårligere soningsforhold enn menn, i alle fall på enkelte områder.

Ja, utvilsomt. Noen kvinner har dårligere soningsforhold enn menn noen steder. Men det er en helt annen påstand enn at kvinner generelt kommer dårligere ut enn menn eller at kvinner diskrimineres. En påstand som blant annet fremmes i Kildens nyhetsartikkel om JURKs rapport.

Det er antakelig mer som forener menn og kvinners opplevelse av fengselsoppholdet enn som skiller.

I utgangspunktet tror jeg de fleste er enige i at kvinner og menn i fengsel har veldig mange av de samme problemene. Det er antakelig mer som forener menn og kvinners opplevelse av fengselsoppholdet enn som skiller.

Kvinnelige innsatte er dessuten – på samme måte som menn – ingen homogen gruppe. Både mannlige og kvinnelige innsatte har ulike forutsetninger og behov og reagerer individuelt forskjellig på fengselsoppholdet.

For å kunne hevde at kvinner kommer dårligere ut enn menn, må man foreta systematiske sammenligninger. Kvinnesoningsrapportene som Vige viser til tilfredsstiller dessverre ikke kravene man må stille til slike komparative studier. Det gjør heller ikke JURK-rapporten om kvinners soningsforhold.

Bakgrunn

Utgangspunktet for min kronikk var et behov for å tilbakevise gjentatte og empirisk svakt funderte generaliseringer om at kvinner samlet sett kommer dårligere ut når det gjelder soningsforhold. Som min gjennomgang viser, er det ingen evidens for å hevde noe slikt dersom man ser på de mest sentrale tilbudene til innsatte og korrigerer for forskjeller i soningstid.

Den viktigste forskjellen mellom menn og kvinners opphold i fengsel, er oppholdstiden. Kvinnelige innsatte oppholder seg bare cirka 60 prosent av den tiden menn oppholder seg i fengsel. Dette er et faktum som selvsagt får betydning for hvilke tilbud man kan og bør tilby kvinnelige innsatte i løpet av soningstiden.

Ingen av de foregående kvinnesoningsrapportene – heller ikke JURK-rapporten – har tatt hensyn til dette forholdet når de kommer med sine anbefalinger.

Sviktende kunnskapsgrunnlag

Skal man generalisere over forskjellsbehandling av kjønnene, må man sammenligne de samme tingene på samme måte, og helst over tid. Og man må enten bruke totalpopulasjoner – det er det beste – eller representative utvalg for begge kjønnene.

Bruker man et enkjønnet utvalg, som JURK har brukt i sin spørreundersøkelse, får man bare kvinnenes syn på saken. Det kan være verdifullt nok å få frem kvinnenes erfaringer med soningsforholdene, men det er lite egnet som grunnlag for sammenligninger med menns soningssituasjon.

Kvinner får i dag faktisk mer tilgang til soning i åpent fengsel enn menn.

Denne innvendingen gjelder også de tidligere kvinnesoningsrapportene, som Vige viser til. De er alle utarbeidet med et eksplisitt motiv og mandat om å spesielt belyse kvinnenes soningssituasjon, uten at man har forsøkt å foreta en systematisk og representativ sammenligning mellom menn og kvinner.

Kvinnesoningsutvalgets rapport fra 1989 innrømmer dette selv på side 14 i et avsnitt om metodespørsmål, der de skriver at rapporten ikke er et vitenskapelig arbeid. Rapporten er forøvrig gammel og lite aktuell.

Den viktigste anbefalingen fra denne rapporten var behovet for å gi kvinner et tilbud om åpen soning, eller soning i fengsel med lav sikkerhet, som det heter i dag. Som jeg har vist i min kronikk; kvinner får i dag faktisk mer tilgang til soning i åpent fengsel enn menn.

Funnene i Sivilombudsmannens temarapport om kvinners soningsforhold bygger i all hovedsak på besøk i åtte fengsler, der det foregår kvinnesoning. Det finnes imidlertid fjorten andre fengselsenheter i Norge med kvinnesoning, som ikke inngår i Sivilombudsmannens vurderinger. Det gir i seg selv et ufullstendig grunnlag for bastante generaliseringer.  

Viktig skille mellom tilbud og soningsforhold

I diskusjonen om forskjeller mellom menn og kvinners soningssituasjon bør man skille mellom materielle soningsforhold og viktige soningstilbud. Dette er i hvert fall en meget viktig distinksjon dersom man likevel vil hevde at kvinner diskrimineres i fengsel.

Flere av de materielle soningsforholdene kan imidlertid ikke fengslene gjøre noe med. De er historisk gitt og innebærer naturligvis ingen aktiv diskriminering av kvinner, for eksempel uhensiktsmessige bygningsmessige forhold, som i høyeste grad også påvirker menns soningssituasjon.

Kvinnelige innsatte får også overraskende nok mer permisjon enn menn til tross for kortere soningstid.

Det finnes imidlertid ingen uttømmende definisjon av hva som kan eller bør inkluderes i begrepet «soningsforhold». Soningsforhold kan dreie seg om alt fra lys, luft, mat og toalettforhold, til lokaler og uteareal. Tilsvarende kan soningstilbud dreie seg om relativt banale ting, som noen å snakke med, til svært viktige ting som forberedelse til løslatelse. Hvis det ene er like mye verd som det andre, blir det vanskelig å sammenligne og føre en adekvat diskusjon om forskjeller og likheter.

Kvinnesoningsrapportenes utgangspunkt har vært å identifisere kvinnenes udekkede behov, og deretter foreta en kvalitativ sammenligning med menn – lokalt. Da taper man også av syne de forholdene der kvinner faktisk kommer bedre ut enn menn.

Kvinner får mer av de viktigste soningstilbudene

Som jeg har vist i min kronikk, får kvinnene mer av de viktigste soningstilbudene til tross for at de soner kortere. Det er umiddelbart et paradoks at de som soner minst får mest.

Dette tyder på at kriminalomsorgen i realiteten prioriterer kvinner når det gjelder soningstilbud. Kvinnelige innsatte får også overraskende nok mer permisjon enn menn til tross for kortere soningstid. Andelen registrerte permisjonsdøgn per 1000 utholdte soningsdøgn i fengsel var 29 prosent høyere for kvinner enn for menn i 2017.

Menn får mindre undervisning

Vige har helt rett i at en del mannlige fanger også er satt til å utføre arbeid som verken er tilpasset den enkeltes behov eller gir kompetanse og kvalifikasjoner til arbeidslivet. Dette problemet er med andre ord ikke særskilt for kvinner. I JURK-rapporten står det at «Det var flere kvinner som mente at utdanningstilbudet var lite relevant (..). Særlig gjaldt dette fangene med kortest dommer og de eldste fangene i utvalget.» (s. 11).

Som vist i min kronikk, mottar kvinner faktisk litt mer undervisning enn menn. Dette til tross for at halvparten av alle løslatte kvinner soner mindre enn én måned, mot nesten to måneder for menn.

Det er likevel både urealistisk og egentlig urimelig å forvente at en stor andel kvinner med svært korte dommer skal få kompetansegivende arbeid eller utdanning i løpet av soningen. Det forklarer også hvorfor de med kortest dommer er minst fornøyde.

Det er imidlertid mer bekymringsfullt at andelen som ikke får sysselsetting i det hele tatt, faktisk er sju prosent større for menn enn for kvinner. All sysselsetting er faktisk bedre enn ingen. Alternativet for de som ikke får, vil som regel bety innlåsing på cella.

Under punkt 2.5 i JURKS rapport «Bygninger og uteområder» står det at «videre mangler en stor del av fangene tilgang til eget toalett, og mange er avhengig av å bli låst ut om natten for å komme på do.»

Dette problemet er heller ikke unikt for kvinner, men gjelder også mannlige innsatte i en del fengsler. Eldre mannlige fanger med inkontinensproblemer kan ha et minst like stort – om ikke større – behov for rask tilgang til toalett som en menstruerende kvinne eller kvinner i overgangsalderen.

Unødvendig isolasjon av menn mer alvorlig

Vige peker også på at underbemanning i fengslene har gjort at kvinner har blitt innelåst. Dette problemet er på ingen måte spesielt for kvinner.

Med forbehold om korrekt registrering, viser en opptelling av registerdata over utelukkelse fra fellesskap i fjor at ingen kvinner opplevde hel utelukkelse fra fellesskap som følge av bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold. De opplevde bare delvis utelukkelse i form av tap av fritidsfellesskap.

Kvinner får mer av trolig det viktigste rusbehandlingstiltaket – soning i behandlingshjem.

Mannlige innsatte opplevde derimot hel utelukkelse fra fellesskap som følge av bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold i totalt 5521 timer i fjor. Dette burde bekymre mer enn kvinnenes delvise tap av fritidsfellesskap.

Kvinner får ikke mindre rusbehandlingstiltak

Når det gjelder tilbud om rusmestringstiltak, har jeg vist at kvinner får mer av trolig det viktigste rusbehandlingstiltaket – soning i behandlingshjem.

Det er heller ikke riktig at kvinner totalt sett har fått mindre tilgang til opphold i rusmestringsenheter. Totalt 701 kvinner ble nyinnsatt i fengsel i fjor. De utgjorde 9 prosent av alle innsettelsene det året. Med forbehold om mangler i registreringen, viser gjennomgang av registerdata at 12 prosent av dem som påbegynte rusmestring i fjor, var kvinner.

Det underkjenner selvfølgelig ikke at dette tilbudet kan være mindre tilgjengelig for kvinner avhengig av hvor de soner. Dette er et forhold man selvsagt bør forsøke å gjøre noe med. Man bør også gjøre noe med alle andre forhold der kvinnene får et dårligere tilbud som en konsekvens av at de soner mer geografisk spredt og av den grunn mister tilgang til viktige tilbud.


Følg debatten:

17. januar 2019 lanserte Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) sin rapport: Kvinners erfaringer med å sone i norske fengsler 2017.

5. februar publiserte Kilden kjønnsforskning.no nyhetsartikkelen: Innelåste og ensomme: kvinner diskrimineres i fengsel.

6. februar skrev Ragnar Kristoffersen kronikken: Kvinnelige innsatte har ikke et dårligere soningstilbud på Forskning.no.

14. februar svarte Åshild Marie Vige med kronikken: Menns soningsforhold er ingen gullstandard .

20. februar svarte Ragnar Kristoffersen med kronikken: - Kvinner i fengsel får mer av de viktigste tilbudene selv om de soner kortere.

27. februar svarte Åshild Marie Vige med innlegget: Både menn og kvinner er sårbare i fengsel. 

1. mars svarte Ragnar Kristoffersen med innlegget: Individuelle forskjeller er viktigere enn kjonn for behandlingen av fanger