–  Pandemier rammer kvinner og menn forskjellig

Covid-19 er ikke den første pandemien i menneskenes historie og blir heller ikke den siste. Men har pandemier rammet kvinner og menn forskjellig opp gjennom? Og kan vi lære noe om hvorfor og hvordan som kan hjelpe oss til å forstå mer av det som skjer i dag?

– Pandemier er et forstørrelsesglass som lyser opp samfunnsforhold, også kjønn, sier May-Britt Ohman Nielsen, professor i historie ved Universitetet i Agder.

Sykdomsforløpet spiller inn

Nielsen har medisinhistorie, sykdomshistorie, helsehistorie, epidemihistorie som sine fagområder og trekker frem eksempler fra kolera og tuberkulose på hvordan pandemier har rammet kvinner og menn forskjellig.

– Sykdommer som er smittsomme rammer kvinner og menn ulikt, først og fremst fordi de har ulike roller og ulikt virke gjennom i historien, sier hun.

Tuberkulose er ett eksempel på en sykdom som har rammet kjønn ulikt til ulike tider, ifølge Nielsen.

– Sykdommen er fortsatt aktiv og utbredt i store deler av verden, og utvikler seg langsomt, mennesker lever med sykdommen en tid. Kjønn og kjønnserfaringer kommer derfor ulikt til uttrykk mer i sykdommens forløp enn ved sykdommer som rammer akutt og som mennesker lever med i kort tid, forklarer hun.

– Smitten skjer gjennom dråpesmitte og smittekilden er ofte vanskelig å spore nettopp fordi den utvikler seg sakte. Smittede kan derfor ha vært syke lenge før symptomene opptrer og de syke eller deres omgivelser blir oppmerksomme på dem.

Menn smittet, kvinner pleiet

Menn ble ofte først smittet under pandemier som kolera og av tuberkulose fordi de reiste mer, for eksempel i yrker som sjømenn, handelsreisende og soldater, forteller Nielsen.

– Dermed var det også menn som i størst bidro til å spre sykdommen i større kretser, i det at de reiset ut, ble smittet, og tok med seg sykdommen hjem igjen.

Hjemme ble de syke mennene gjerne pleiet av sine søstre, mødre, koner og døtre som dermed ble smittet.

– Det var ikke uvanlig at familiens eller slektens kvinner opplevde et press på seg til å pleie mennene, om de selv ønsket dette eller ikke. De som brakte kontanter i hus hadde vanligvis forrang i familien, uavhengig av hvor farlig sykdommen var, forteller Nielsen.

– Kvinner har tradisjonelt båret omsorgsbelastningen og tatt det emosjonelle ansvaret, noe som utgjør den største forskjellen mellom kvinner og menn knyttet til sykdom og pandemier. Dette ser vi særlig overfor barn, ektefeller og foreldre.

Les også: Samfunnsbyggerne

Skyld og skam

Kolera er en sykdom der du må svelge bakterien for å bli syk. Det vil si at den smitter gjennom kontakt, men først og fremst gjennom drikkevannet. Når man ikke så smittekilden som et resultat av direkte kontakt kom det gjerne opp andre teorier om smitte inn, ifølge Nielsen. Disse var også kjønnede.

– For eksempel trodde mange at kolera var en straff fra Gud. Og man hadde gjerne andre teorier om hvorfor kvinner ble straffet enn hvorfor menn ble det, sier hun.

Når det gjaldt menn skyldte man gjerne på fyll, mens kvinnene ble smittet fordi de var lettkledde og hadde dårlig moral.

– Når det gjaldt menn skyldte man gjerne på fyll, mens kvinnene ble smittet fordi de var lettkledde og hadde dårlig moral.

Det at smitte av tuberkulose kunne knyttes til hygiene fikk også andre følger for kvinner enn for menn. Tuberkulosen brakte for eksempel med seg strenge krav til husmoren i form av smitteverntiltak og hygiene, forteller Nielsen.

– Ble en familie smittet kunne kvinnen i huset bli ansett som en dårlig husmor som ikke sørget for et renslig hjem. Tuberkulosen medførte mye skam, og mobiliserte kvinnens rolle i hjemmet, sier hun.

– Mennene ble pålagt ikke å spytte, mens kvinnene ble pålagt å vaske.

Pest og globalisering

Ole Georg Moseng, professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge, har forsket på pesten. Også han trekker linjer til dagens epidemi.

– I likhet med covid-19 ble pesten spredt gjennom økt globalisering, sier han.

– Pesten har fulgt menneskene siden tidenes morgen. Det eldste tilfellet vi kjenner til er fra 3 900 år før vår tidsregning, og den siste store epidemien er fra 2017 på Madagaskar. Utbrudd av pest forekommer i flere land i verden hvert eneste år.

Pesten rammer altså fortsatt, men som pandemi snakker vi hovedsakelig om tre store bølger, forteller Moseng. Den tidligste pandemien kom i tidlig middelalder fra rundt 540 til 750, den andre startet i 1346 og varte til 1722, mens tredje pandemi kom på slutten av 1800-tallet.

– Det første utbruddet oppsto i byene som den gang var sivilisasjonens sentrum: Roma, Kartago, Konstantinopel og i nærheten av Alexandria, sier Moseng.

­Under det andre, og største utbruddet, som startet på Krim i 1346 og som vi kaller svartedauden, spredte pesten seg til store deler av Europa gjennom handels- og oppdagelsesreisende. Gjentatte utbrudd i Vest-Europa kom helt fram til begynnelsen av 1700-tallet.

– Dermed kan man også anta at det var menn som i størst grad bidro til å spre pesten, i sin rolle som handelsmenn, sier han.

– Den tredje pestpandemien brøt ut i India og Kina på slutten av 1800-tallet og spredte seg til hele verden i løpet av to tiår. I Europa førte den til mindre utbrudd av pest rundt 1900.

Les også: Frigjort av kallet

– Kvinner hardest rammet

Moseng forteller at pestbakterien blir overført til mennesker via lopper fra ville gnagere. Og under Svartedauden særlig gjennom svartrotta, som livnærer seg på korn og kornprodukter, men som nå nærmest er utryddet i Europa.

– Vi har relativt gode data om kjønnsforskjeller i hvordan pesten rammet fra 1600-tallet av, da ser det ut til at pesten har rammet kvinner hardest, sier Moseng. Men nyere studier av svartedauden på 1340-tallet viser at det samme kan ha vært tilfellet da også.

Svartrotta kan være én mulig forklaring på at flere kvinner enn menn synes å ha blitt smittet av pesten.

– Kvinner oppholdt seg mer inne i husene enn menn. Derfor kan man tenke seg at det i større grad gjorde dem til ofre for smitte fra rottene, som trivdes i hus tett på mennesker, forteller han.

Svartedauden førte til en enorm og vedvarende befolkningsnedgang i Europa, noe som på sikt førte til dårligere kår for kvinnene

– I tillegg hadde kvinnene tradisjonelle omsorgsroller som gjorde dem mer sårbare for smitte. De hadde hovedansvar for familiens barn og gamle, og arbeidsoppgaver knyttet til å pleie de som var syke.

En annen, men langt mer indirekte kjønnet konsekvens av pesten Moseng viser til, er at den bidro til å knekke føydalsamfunnet.

– Svartedauden førte til en enorm og vedvarende befolkningsnedgang i Europa, noe som på sikt førte til dårligere kår for kvinnene sier han.

Leien av jord gikk ned og færre betalte skatt. Føydalherrene, det vil si storbønder, konger og kirken mistet makt. Arbeidslønningene gikk opp og vanlige bønder fikk mer å rutte med.

– Dette la grunnlaget for at det jordeiende aristokratiets økonomiske, politiske og sosiale hegemoni ble svekket og til at borgerklassen vokste frem. I det borgerlige samfunnet fikk kvinnene mindre makt enn de hadde i jordbrukssamfunnet, forteller Moseng.

– Bondesamfunnet var hierarkisk, men kvinnene var likevel mer likestilte med mennene i tilværelsen som gårdsfrue, sier han.

 – Kona på gården hadde mye makt, mens borgerlige normer ga mennene en tydeligere lederposisjon i familien.

Litt flere menn døde av spanskesyken

– Spanskesyken kom til Norge i 1918 og førte til at 15 000 nordmenn døde, det vil si 0,6 prosent av befolkningen. Rundt halvparten av Norges befolkning ble trolig smittet av sykdommen, opplyser Svenn-Erik Mamelund, demograf og pandemiforsker ved OsloMet.

Mamelund forteller at influensapandemien rammet Norge i fire bølger: En om sommeren og en om høsten 1918, en vinteren 1919 og en «ekko-bølge» vinteren 1920. De første smittede ble oppdaget i Kristiania 15. juni 1918. To av tre spanskesykedødsfall skjedde høsten 1918, og i 1918 var andelen av de syke som døde var dobbelt så høy på høsten som på sommeren.

– Når det gjelder kjønnsforskjeller i internasjonal dødelighet har vi ikke nok data til å si noe generelt. Men antakelig var det litt flere menn enn kvinner som døde av spanskesyken, slik som i Norge, og både sykelighet og dødelighet rammet særlig hardt personer omkring 30 år, sier han.

– Særlig på sommeren 1918 hadde menn noe høyere sykelighet enn kvinner. Mange menn ble trolig hardt rammet da fordi de hadde bredere og hyppigere kontakt med andre gjennom jobb og sosiale aktiviteter enn det kvinner i samtiden hadde.

Rammet særlig unge voksne

Spanskesyken rammet hovedsakelig unge voksne mellom 20 og 40 år, det vil også si de aldre hvor kvinner er mest fertile.

– Dette er også med på å forklare det kraftige fallet fruktbarhet i 1919 og særlig ni måneder etter spanskesyken sto på som verst høsten 1918.  Færre barn ble unnfanget fordi mange vegret seg for å ha sex, både fordi de var redde for å bli smittet eller fordi de allerede var blitt det. Dødeligheten økte for gravide, særlig på slutten av svangerskapet. Antallet spontanaborter økte også, forteller han.

– I tillegg var det mange menn og kvinner som mistet ektefellen sin i sykdommen. Anslagsvis 4800 ble enker eller enkemenn i 1918–19, og datidens ekteskapslov sa også at man måtte ha minst et års sørgetid før man kunne gifte seg på nytt. Om en kvinne ikke var gravid da mannen hennes døde av spanskesyken, kunne hun ifølge loven ikke unnfange et nytt barn før hun hadde giftet seg på nytt. Noen fikk selvfølgelig barn utenfor ekteskap, men dette var ikke så vanlig.

Mamelund mener derfor at den påfølgende babyboomen i Norge i 1920 skyldtes spanskesyken, og ikke hadde sammenheng med at første verdenskrig var over, slik mange historikere har hevdet.

– Babyboomen er den nest største i Norge, kun slått av den etter ander verdenskrig i 1946, og skyldtes at folk utsatte giftemål og fødsler til epidemien var over i 1919. Norge var jo dessuten ikke med i første verdenskrig, sier han.

Her trekker Mamelund linjer til dagens pandemi. Han viser til en kronikk i DN nylig om at fruktbarheten i Norge vil gå ned på grunn av koronaepidemien.

– Fruktbarheten har gått ned i lengre tid i Norge, og det at unge mennesker i fertil alder nå blir utsatt for nedstenging av samfunnet vil kunne gi ytterligere nedgang i antall fødsler, sier han.

Les også: Har koronakrisen et kjønnsperspektiv?

Enker ble hardt rammet

Tilbake til spanskesyken mener Mamelund at kvinner som mistet ektemenn trolig ble hardere rammet enn menn som ble enkemenn.

– Dette var en tid uten enkepensjon og folketrygd, og kvinnene mistet i tillegg familiens brødvinner, sier han.

– Jeg skulle gjerne forsket mer på hvordan det gikk med de etterlatte under denne pandemien. Hvilke mestringsstrategier hadde de? Hvordan gikk det med alle som ble foreldreløse? Hadde kvinner andre strategier enn menn? Jeg tror nok det.

Man ønsket å legge pandemien bak seg og å gå videre.

Mamelund viser til en historie fra Trøndelag der eksemplet er en kvinne som ble alene med to små barn da mannen og to av barna døde av spanskesyken.

Hun giftet seg likevel ikke på nytt, og skilte derfor ut en parsell på fire mål og solgte resten av gården i 1919. For pengene fra salget bygget hun hus på tomten, fikk seg ku, geit og høner og sørget for at døtrene jobbet på gård i feriene slik at de sikret seg nok og næringsrik mat.

Førte til enkepensjon

Spanskesyken fikk også konsekvenser for kvinner i form av samfunnsmessige endringer. I Kristiania i 1919 innførte Arbeiderpartiet for eksempel trygd til enslige mødre og enker, forteller Mamelund.

– Dette kan ha sammenheng med at man så konsekvensene for kvinner som mistet menn på grunn av spanskesyken og ble sittende alene med små barn.

Spanskesyken er av mange blitt kalt den glemte pandemien, forteller han.

– Men hvem var de som glemte? Var det legen? Historikerne? Historien om spanskesyken er ingen seiersberetning og har ingen vinnere. Jeg tenker at mange hadde lyst til å glemme. Man ønsket å legge pandemien bak seg og å gå videre.

Også her kan man finne kjønnsperspektiver, ifølge Mamelund.

– Nancy Bristow har sett på spanskesyken gjennom å studere dagbøker, brev, bilder og annet arkiv- og etnografisk materiale. Hun viser til at særlig legene, som var flest menn, ønsket å glemme spanskesyken. De opplevde å ha tapt kampen mot sykdommen og følte seg maktesløse og skuffet.

– For sykepleierne derimot, var historien motsatt. De følte seg nyttige under epidemien, gjennom å pleie og trøste syke og døende pasienter. Selv om sykdommen ikke lot seg helbrede var det likevel nødvendig med pleie, mat og omsorg, og der hadde de hatt en nøkkelrolle.

Antibac-tankegangen er ikke ny

Georg Moseng ved UiO ser tydelige fellestrekk mellom tidligere pandemier og covid-19, for eksempel når det kommer til hvilke virkemidler vi griper til for å bekjempe den.

– Isolasjon av syke, avsperring, reiseforbud, handelsforbud, karantener og bruk av maske og tette klær for å hindre smittespredning ble også brukt i kampen mot pesten på 1500- og 1600-tallet, forteller han.

Særlig sykepleiere, som var de som oppholdt seg mest ved sengen på tuberkulosesanatoriene, ble smittet.

Moseng understreker at Antibac-tankegangen ikke er ny. I begynnelsen av forrige århundre døde 7000 mennesker hvert år av tuberkulose i Norge fra 1890–1910. Sykdommen ble bekjempet uten medisiner ved hjelp av håndvask, hygiene, sosial avstand og folkeopplysning, forteller han.

– Her hadde sykepleierne en viktig rolle. De reiste rundt og lærte folk opp i mye av det samme som Folkehelsa terper på i dag; hold avstand, ikke drikk av koppen til naboen og «spytt ikke på gulvet».

Les også: Kunnskapsløyse skulle halde unge kvinner unna sex

Spanskesyken som læringsmodell

Også May-Britt Ohman Nielsen i Agder ser flere likhetstrekk mellom tuberkulose og dagens koronapandemi.

– Som vi ser eksempler på i dag, er helsearbeidere særlig utsatt for smitte. Det var også tilfelle for de som pleiet pasienter med tuberkulose, sier hun.

– Særlig sykepleiere, som var de som oppholdt seg mest ved sengen på tuberkulosesanatoriene, ble smittet. Og disse var hovedsakelig kvinner.

Men også steder hvor det først og fremst var menn ble utsatt for smitte, ifølge Nielsen.

– I gruver, internatskoler, militære og ikke minst ved fronten under første verdenskrig spredte smitten seg raskt og førte til at mange menn fikk tuberkulose, og spanskesyke da denne influensaen rammet i 1918.

Kunnskap om tidligere pandemier gir oss uvurderlig informasjon om hvordan vi kan takle dagens koronapandemi, mener Nielsen.

– Spanskesyken er den store læringsmodellen. Nesten alt vi vet om pandemiberedskap og hva tiltakene gjør med samfunnet på lengre sikt har vi herfra, sier hun.

– Hva gjør isolasjon og stengning av arbeidsplasser og skoler med relasjoner mellom mennesker? Og hvordan påvirker det samfunnsutviklingen på sikt? Her kan vi lære mye av historien.