Denne teksten er en kronikk. Innholdet i teksten uttrykker forfatternes egen mening.
Mannen sitter foran en rad russiske ikoner og ser rett inn i kamera. Han sier: «Den olympiske åpningsseremonien er åpen sodomi.» Olympiaden «brenner av djevelskap», dens ledere «er ikke mennesker, de er samfunnets utstøtte». Han oppfordrer sitt publikum på X: «Bli med oss og vis dem hvor de hører hjemme, i grisebingen.»
Mannen er Umar Kremlev, lederen for Det internasjonale bokseforbundet (IBA). Under sommer-OL i 2024 satte IBA i gang en kampanje mot bokserne Imane Khelif fra Algerie og Lin Yu-ting fra Taiwan. De dro deres kvinnelighet i tvil, og flere i vest beit på, deriblant profilerte personer som J.K. Rowling og Elon Musk.
De to kvinnelige bokserne ble satt under et voldsomt press.
Få av dem som reagerte, hadde nok fått med seg at IBA er en kontroversiell, russisk-kontrollert organisasjon som hadde vært utestengt av Den internasjonale olympiske komité (IOC) siden før OL i Tokyo på grunn av korrupsjon og dårlig styring. Det ligger ikke akkurat i navnet. Før dette sank inn, ble mye skade gjort, men ikke nok til å felle Khelif og Lin, som begge vant gull. Khelif har siden gått til sak mot dem som forfulgte henne. Men den russiske finten avslørte kanskje et sikkerhetshull i Vesten?
Hva prøvde Det internasjonale bokseforbundet egentlig på da de slo løs på Imane Khelif og Lin Yu-ting under Olympiaden i Paris? Og hva forteller svaret fra amerikansk og europeisk antitransbevegelse om russiske muligheter for innflytelse på våre samfunn?
Tidsskrift for kjønnsforskning er et tverrfaglig vitenskapelig tidsskrift som viser bredden i kjønnsforskningen i Norge og presenterer ny kunnskap fra feltet. Tidsskriftet eies av Kilden og utgis i samarbeid med Universitetsforlaget.
Myk makt, antigenderisme og kjønnsideologi
«Myk makt» og «antigenderisme» kan være nyttige begreper for å forstå Khelif og Lin-affæren. Dette er temaer vi har skrevet om i vår nylige artikkel «’Antigenderism’ as Russian Soft Power» i Europe-Asia Studies nummer 8, 2024.
Stater har «myk makt» når de får innflytelse i andre land ikke ved bruk av militære eller økonomiske muskler, men fordi deres samfunn oppleves som kulturelt eller politisk attraktive.
Tidligere har forskere hovedsakelig diskutert myk makt når det gjelder spredning av liberale ideer, men i nyere litteratur ser forskere også på hvordan stater kan fremme illiberale ideer for å gjøre seg attraktive.
«Antigenderisme» er et av redskapene i Putins verktøykasse.
By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved OsloMet ledet i perioden 2020–2023 forskningsprosjektet PRORUSS, der forskere undersøkte russiske muligheter for myk makt i Europa.
Putins Russland ønsker å være et konservativt «fyrtårn» for illiberale krefter i utlandet, og «antigenderisme» er et av redskapene i Putins verktøykasse. Med «antigenderisme» mener vi motstand mot seksuelle minoriteter eller annerledes praksiser rundt kjønn, heretter: LHBT+. Grunnene til å uttrykke slik motstand kan være ulike for ulike aktører, og motstanden kan rette seg mot ulike undergrupper av LHBT+.
Fellesnevneren for aktører som uttrykker slik motstand, er imidlertid at de vil hindre en utvidelse av grensene for seksuell og kjønnsmessig praksis. I slike sammenhenger uttrykker skribenter og talere gjerne motstand mot noe de kaller «kjønnsideologi». Begrepet blir sjelden definert, og debatten bærer gjerne preg av at motstanderne av «kjønnsideologi» legger litt ulike ting i begrepet.
Russland: et «konservativt fyrtårn» for krefter i vest?
Putins antigenderisme er rettet mot både utenlandsk og innenlandsk publikum. Regimet får fram budskapet både med retorikk om såkalte tradisjonelle verdier og med reelle politiske innstramminger. I 2020 ble det grunnlovsfestet at ekteskapet er en union mellom en mann og en kvinne, og det har i praksis blitt ulovlig for mennesker å være synlig LHBT+ i det russiske samfunnet.
Minoritetene som i Russland omtales under paraplyen «LGBT» framstilles som en trussel mot russisk og europeisk kultur, og regimet bruker frykten for slike grupper og personer til å bygge et fiendebilde av liberale samfunn i vest. Samtidig framstiller det russiske regimet seg selv som et bolverk mot dekadanse og ukristelighet.
I artikkelen vår bestemte vi oss for å teste hvorvidt det russiske regimet lykkes med å være et «konservativt fyrtårn» for vestlige krefter, ved å se på et land som er ei ekstra hard nøtt å knekke: Norge er Russlands rake motsetning når det gjelder holdninger og politikk knyttet til LHBT+, og dessuten er skepsisen til Putins regime høy. Kunne vi finne et potensial for antigenderisme-basert russisk myk makt selv her på berget?
Vi foretok et målrettet søk i norske og russiske medier for å skaffe oss et utsnitt av avisdekninga av «kjønnsideologi» og LHBT+ i russiske og i norske medier innenfor perioden desember 2020 til desember 2021. Deretter sammenliknet vi tekster innenfor dette utvalget for å se etter overlapp i måten fenomenene ble omtalt. Vi så også etter hvorvidt Russland ble dratt inn som et positivt eksempel når personer på norsk side uttrykte skepsis til «kjønnsideologi» og LHBT+ -befolkninga.
Likhetstrekk mellom Russland og Norge
Antigenderistiske idéer var helt gjengs i de russiske mediene vi studerte, mens i Norge slo søket på «kjønnsideologi» først og fremst ut i bestemte kristelige eller sørlandske aviser samt enkelte profilerte blogger. Selv innenfor disse mediene var sammenfallet med russisk diskurs påtakelig bare i noen få, og heller ikke i disse fant vi noen total overlapp med budskapene i russiske medier.
Vi fant likhetstrekk mellom Russland og Norge i det at «kjønnsideologi» ble beskrevet som en trussel mot konservatives ytringsfrihet og mot barn. Den russiske framstillinga av at «kjønnsideologi» er en trussel mot gruppeidentiteter som «Europa» og «kristendommen», fant vi derimot langt mindre gjenklang av i Norge.
Vi er sårbare for russisk påvirkning når det ikke er umiddelbart tydelig at russiske krefter står bak.
Vi fant også ulikheter når det gjaldt hvem konkret som ble framstilt som en trussel.
I den russiske samtalen framstod LHBT+ , altså «LGBT-bevegelsen» eller «LGBT-samfunnet», som en monolittisk, truende enhet. I den norske samtalen var aktører også gjerne vage og generelle når de snakket om «kjønnsideologi». Men man kan, som nevnt, ane at ulike skribenter til syvende og sist har litt ulike agendaer når de bruker dette begrepet. Likevel ble svært ofte transpersoner og fenomenet kjønnstransisjon singlet ut som målskive.
I Norge snakket man dessuten om ei gruppe «truede» som ikke dukket opp i de russiske tekstene: Transisjon og transkvinner ble framstilt som en trussel mot kvinners trygghet og rettigheter.
Kvinner var ikke på agendaen i Russland. Vi fant ikke at slike bekymringer ble målbåret sterkt i den russiske debatten. Sakene mot Imane Khelif og Lin Yu-ting viser imidlertid at russiske aktører likevel vet å spille på vestlige bekymringer for kvinners ve og vel.
Påvirkning eller tilfeldig overlapp?
Er norsk «antigenderisme» et resultat av russisk påvirkning? Nei, absolutt ikke. Sammenfall mellom ideer hos hjemlig opposisjon og et fiendtlig regime betyr ikke at påvirkning har funnet sted. Vi fant heller ingenting som tydet på at disse idéene er «importert» fra øst.
Det norske tekstutvalget inneholdt forsvinnende få eksempler på at norske skribenter åpent så til Russland for inspirasjon eller støtte. Likevel fant vi et par tekster fra to hyppige bidragsytere i den kristenkonservative leiren som uttrykte forståelse for dagens russiske politikk mot LHBT+.
Russlands muligheter til å bruke antigenderisme for å få fotfeste i Norge framstod i vår artikkel som eksisterende, men begrensede. En av grunnene kan være at nordmenn som har slike holdninger, ikke trenger å «gå over bekken etter vann» for å finne regimer som er enige med dem: Hvorfor henvise til Putin når man kan se til «fyrtårn» innenfor vestblokka, i form av ledere fra land som Ungarn, Polen eller USA?
Våre data var fra før 2022, og Russlands potensial for myk makt i Europa anses gjerne som ytterligere svekket etter fullskalainvasjonen av Ukraina.
Så da kan vi vel senke skuldrene? Nei.
For sakene mot Khelif og Lin har vist oss noe viktig: Vi er sårbare for russisk påvirkning når det ikke er umiddelbart tydelig at russiske krefter står bak.
Klare til å gå i skyttergravene
I disse sakene klarte russiske aktører ei stund å gjemme seg bak en organisasjon med et navn som ikke avslørte russisk dominans – i hvert fall for alle som ikke kan noen ting om boksing eller de omtalte organisasjonene.
De som satt inne med mer bakgrunnskunnskap om saken, ville visst om at Khelif og Lin har deltatt lenge i boksing før IBA begynte å kjøre sak mot dem; de ville visst om IBAs russiske tilknytning, korrupsjon og utestengelse og om organisasjonens åpenbare interesse for å svekke IOC.
Men sakene som ble pisket opp, fikk såpass bred omtale nettopp fordi de vakte oppmerksomheten til mange som verken er spesielt interesserte i boksing eller i sikkerhetspolitikk. Aktørene som stod bak, hadde nemlig klart å aktivere den vestlige «kjønnsdebatten», hvor det åpenbart er mange som står klare til å hoppe rett i skyttergravene uten å først sette seg helt inn i den konkrete saken.
Resultatet var at russisk antigenderisme faktisk klarte å splitte folk i vest under en begivenhet som skulle ha samlet oss: Olympiaden i 2024, hvor Russland selv var utestengt på grunn av sin krigføring i Ukraina.
Vi bør ikke bli for trygge på at våre samfunn er vaksinert mot russisk påvirkning, og vi bør være særlig på vakt når debatten går om LHBT+ . Dette er en debatt vi vet det russiske regimet bruker til å skaffe seg støtte i både inn- og utland og kan bruke til å skape splittelse i andre stater.
Denne kronikken ble først publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 1–2025. Dette er en forkortet versjon.
