Innvandrerkvinner fanges i midlertidige stillinger i helsevesenet

Mange kommuner i Norge i dag opplever et økende problem med å rekruttere og beholde nok arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. I en studie har Anette Fagertun, Astrid Ouahyb Sundsbø og Carmen Therese Hedlund Quintanilla undersøkt hvordan en norsk kommune jobbet med dette problemet. 

– Inngangen til forskningen var at kvinner med innvandrerbakgrunn er blant den gruppen i samfunnet som er mest sårbare for utenforskap i Norge, forteller Astrid Ouahyb Sundsbø.

– Det er de som i stor grad faller utenfor arbeidslivet. Blant annet derfor har deres sysselsetting innen helse- og omsorgstjenester blitt beskrevet som en vinn-vinn-situasjon: De trenger jobb, og velferdsstaten trenger deres hender.

Stengte dører

Det norske arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt: om lag 70 prosent kvinner jobber i offentlig sektor, og særlig helse- og omsorgstjenestene sysselsetter et høyt antall kvinner. Hele 85 prosent av arbeidsstokken er kvinner, og andelen kvinner med innvandrerbakgrunn er økende, forklarer Anette Fagertun da Kildens nyhetsmagasin tar kontakt. Sektoren er også preget av stor grad av deltids- og midlertidig arbeid. 

– Helse- og omsorgstjenestene er en viktig arbeidsarena for kvinner med innvandrerbakgrunn, utdyper hun. 

– Dette er et sted hvor de får muligheten til å få seg en jobb og å arbeide. Og sånn som arbeidslivet vårt har blitt, så stenges jo dørene til veldig mange arenaer på grunn av formelle kvalifikasjonskrav, 

Men helse- og omsorgssektoren skiller seg fra en del andre sektorer ved at det i større grad er mulig å bruke arbeidstimer som inngang til å få fagbrev, og med dette også på sikt få fast ansettelse og bedre arbeidsvilkår. Forskerne ville undersøke hvordan kvalifikasjonsløpene til fagbrev innen denne sektoren fungerte med tanke på inkludering av innvandrerkvinner.

Høsten 2023 og våren 2024 gjennomførte de derfor et feltarbeid i helse- og omsorgssektoren i en norsk, mellomstor kommune. Feltarbeidet inkluderte deltakende observasjon, semistrukturerte intervjuer og uformelle samtaler med både ansatte og ledere i tjenestene. 

Fanget i midlertidighet

Forskernes viktigste funn var at mange av kvinnene ble fanget i midlertidighet og slet med å skaffe seg de nødvendige kvalifikasjonene for å få fagbrev. Den historisk etablerte normen om deltid ble en struktur som hindret innvandrerkvinnenes reelle integrering i arbeidslivet, ifølge studien.

– Si at man jobber i en 20 prosent-stilling, så er det jo begrenset hvor mange timer du får per år. Hvis man skal prøve å kvalifisere seg til helsefagarbeider, må man gå i ganske mange år for å få de der 8750 timene som er kravet for å ta fagprøven, forklarer Fagertun videre.

Dette skaper en situasjon som over tid setter kvinnene i en sårbar og uforutsigbar situasjon. 

– Ute i helse- og omsorgstjenestene kaller de arbeidsformen for «deltidskultur». Men det er det ikke. Det er en veldig sterk struktur som plasserer kvinner inn i arbeidsforhold, hvor de må akseptere det å jobbe deltid. Så det blir veldig på premissene til arbeidsgiver, mener Fagertun.

– Hvordan ble det slik?

– Majoriteten av de som jobber deltid i hele Europa er kvinner, så deltid er et feminisert fenomen. På 1970-tallet var argumentasjonen at for å få kvinner ut i arbeid, kunne de jobbe deltid. Slik kunne de jobbe noe og likevel passe på barna når de kom hjem fra skolen, forklarer Fagertun.

Hun viser til antropologen Halvard Vike, som har påpekt at velferdsstaten har gjort seg strukturelt avhengig av kvinners fleksible tilpasning til arbeidsmarkedet.

– Kvinner bærer velferdsstaten på sine skuldre gjennom å jobbe fleksibelt.

Ulike kvalifiseringsløp 

For å kvalifisere seg til helsearbeider i Norge kan man følge ulike «løp». Man kan ta helsefaglig linje på videregående skole, få fagbrev på jobb, kvalifisere seg ved hjelp av kompetansemidler fra Statsforvalteren, eller gå et såkalt «privatistløp», sier Sundsbø. 

Privatistløpet innebærer at arbeidstakeren gjennomfører en ettårig teoretisk utdanning og samler nok timer på jobb til å få lov til å ta fagprøven. For kvinner med innvandrerbakgrunn er dette den vanligste, men også mest langtekkelige, veien til å kunne jobbe som faglært helsefagarbeider, ifølge funn i artikkelen.

– Har du aldri gått på skole er det vanskeligere å lære på egen hånd. 

Forskerne peker også på at det finnes ansatte som har deltidskontrakter som assistenter, men de facto jobber 100 prosent. Deltiden er inngangen til flere timer, men de rår ikke selv over arbeidsdagen.

– For noen er det jo et alternativ å fylle på med de timene som ikke er omfattet av deltidskontrakten, for det er alltid noen som er syke og borte fra jobb. Men det betyr jo at da har du ingen forutsigbarhet. Om du skal jobbe i morgen eller i overmorgen, det kan du ikke planlegge.

Viktige språkkrav

Studien til Fagertun og kollegene viser også at informantene opplever at krav til språkkompetanse er en barriere for inkludering. Noen opplever seg diskriminert fordi de ikke kan norsk godt nok.

Hanne Kavli er daglig leder og forsker ved forskningsstiftelsen Fafo og har også forsket på midlertidighet i arbeidslivet. Hun sier at studien til Fagertun og kollegene er viktig fordi den viser frem paradokser ved systemet. 

 – Man har forsøkt å bedre betingelsene for norskopplæring og utdanning under arbeid, men enkelte faller fortsatt mellom flere stoler og blir stående uten et godt nok tilbud. Strukturene låser av og til folk fast. Da er det er viktig å påpeke hva som skjer, slik at strukturer som låser inne, kan endres.

 Hun er enig med forskerkollegene i at det blir viktigere å løse disse problemene fordi det trengs flere folk i helse- og omsorgssektoren, og flere folk med kompetanse. 

 Forskningsartikkelen til Fagertun og kollegene peker også på at høye språkkrav er en barriere for kompetanseheving. Kavli tror imidlertid ikke løsningen er å senke kravene til språkkompetanse i helsesektoren.

 – Det er vanskelig å komme utenom at denne sektoren må sette høye krav til formelle kvalifikasjoner, herunder også språkkompetanse. Det kan oppstå pressede situasjoner på arbeidsplassen der man må handle raskt. Det handler om sikkerhet, både for de som trenger hjelp og for de som skal gi den. Da må man forstå hverandre.

Utfordrende tilrettelegging

Kavli mener arbeidsplassens tilrettelegging for språkopplæring er viktig. Hun sier vi står overfor et klassisk dilemma i integreringsdebatten: Er det best å lære det du trenger på skolen først, eller å komme ut i jobb og lære gjennom arbeid?

 – Det er dessverre ikke noe enkelt svar på hvordan man skrur sammen en politikk som virker på gulvet. 

 Viktigst er at man tar hensyn til at kvinner med innvandrerbakgrunn ikke er en ensartet gruppe hva angår språkferdigheter og grunnutdanning. 

 – Noen kommer jo som flyktninger fra land med høyt utdanningsnivå, slik som Ukraina. Har du erfaring med utdanning, har du gjerne noen læringsstrategier som du kan bruke for eksempel til å trene språk litt på egen hånd, sier Kavli.

– Har du aldri gått på skole er det vanskeligere å lære på egen hånd. Også alder spiller inn. Yngre har enklere for å lære seg et nytt språk enn eldre. Strategier for inkludering må tilpasses de ulike behovene i en sammensatt befolkningsgruppe. 

«Velferdsstatens janusansikt»

Hanne Kavli peker også på at det finnes ulike oppfatninger om språkopplæring.

– Noen mener at voksne lærer best på jobb, andre at det er best i klasserommet. Her gir ikke forskningen noen fasit, hva som virker best spørs nok både på jobben og på arbeidstakeren. Den beste politikken er den som evner å ta hensyn til det.

Dette støttes av forskningsartikkelen til Fagertun og kollegene. De forteller at kvinnene må håndtere kryssende hensyn mellom arbeid og familieforpliktelser. 

– Vi ønsker ikke å tegne et bilde av kommunene som «den store stygge ulven». 

– Som ufrivillig deltidsansatte skal de helst være på tilbudssiden og stille opp når det trengs. Og får de likevel ikke tilstrekkelig antall timer, blir de låst i et arbeidsliv som er direkte skadelig for den økonomiske likestillingen mellom kvinner og menn, kommenterer Sundsbø.

– Deltidsstrukturen i offentlig sektor påvirker helt konkret folks liv. Du må ha en ektefelle. Altså, til nød lever du jo på ektefellen din.

Også for maktforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver kan deltidsstrukturen og midlertidigheten få konsekvenser, ifølge Sundsbø:

– Arbeidsrelasjonen kan også føre til at en kanskje ikke ønsker å uttale seg kritisk om forholdene på arbeidsplassen. Flere av kvinnene føler at de står i takknemmelighetsgjeld.

Dette fenomenet, at helse- og omsorgssektoren både er en arena for inkludering av kvinner med innvandrerbakgrunn gjennom arbeidsliv, samtidig som de strukturelle forholdene i sektoren produserer nye «lag av sårbarhet», omtaler forskerne som «velferdsstatens janusansikt».

En ny kvinnelig arbeiderklasse? 

Teoretisk bruker forskerne begrepet «prekarisering» for å beskrive og analysere de ulike situasjonene, relasjonene og strukturene som skaper sårbarhet og marginalisering i folks livs- og arbeidssituasjon. Prekært arbeid er kjennetegnet av å være uregulert, uformelt, ubeskyttet og uforutsigbart. Men det omfatter også arbeid med lav lønn, som er midlertidig eller deltid, og som setter arbeiderne i sårbare posisjoner i arbeidsmarkedet.

Begrepene prekarisering, prekært arbeid og prekariat brukes ofte til å analysere hvordan nyliberalistiske samfunnsendringer bidrar til nye klassedannelser eller økende sosial ulikhet i samfunnet.

Fagertun, Sundsbø og Quintanilla fant i sin studie at innvandrerkvinnenes posisjon i helse- og omsorgssektoren passet med denne forståelsen av et prekariat. I artikkelen argumenterer de for at deltidsarbeid har vært en vanlig norm i omsorgsyrker i lang tid, og dette har blitt forsterket av nyliberale endringer som gir mer fleksibilitet i arbeidslivet. 

– Vi ønsker ikke å tegne et bilde av kommunene som «den store stygge ulven». Arbeidsgiverne forsøker å skape bedre rammer for inkludering lokalt, for eksempel ved å legge til rette for et arbeidsmiljø med konstruktiv og kultursensitiv kommunikasjon samt muligheter for kvalifisering. Slike lokale tiltak er likevel ikke tilstrekkelige for å motvirke de negative virkningene av deltid som helse- og omsorgssektoren som sådan er tuftet på, sier Astrid Ouahyb Sundsbø. 

– Dette rammer spesielt kvinner med innvandrerbakgrunn, som ofte får en ustabil tilknytning til arbeidslivet. De havner i en situasjon vi kaller «hyper-prekaritet», hvor sårbarheter knyttet til både kjønn og etnisitet forsterker hverandre og plasserer dem nederst i arbeidslivets hierarki, sier Fagertun.

Regjeringen vil ha heltid som norm

Redaksjonen har oversendt funnene i artikkelen til Fagertun og kolleger til Helse og omsorgsdepartementet, og fikk følgende kommentarer på e-post, i forkortet utgave, fra statssekretær Ellen Moen Rønning-Arnesen:

– Regjeringens mål er at deltid ikke skal være normen, men hele, faste stillinger. Det gir trygghet for ansatte og brukere, økt motivasjon og økt mulighet til kompetanseheving. Regjeringen vil sikre stabil tilgang til personell med riktig kompetanse gjennom rekruttering, kvalifisering og kompetanseheving gjennom hele yrkeslivet. 

– Regjeringen har lansert et fagarbeiderløft. En forsterket satsing på utdanning av fagarbeidere i helse- og omsorgstjenestene er et felles ansvar for helseforetak, kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen har over flere budsjett styrket ordningen Fagbrev på jobb. Dette er en ordning som når en viktig gruppe voksne som kan ha en høy terskel for å ta et fagbrev. Her kan voksne arbeidstakere kombinere veiledet praksis på arbeidsplassen med vanlig arbeid hvor målet er fag- eller svennebrev.

– Ordningen det vises til her, er trolig praksiskandidatordningen som gir personer med lang og allsidig yrkespraksis rett til å melde seg til en fag- eller svenneprøve i et lærefag. Den enkelte må kunne dokumentere fem års allsidig erfaring fra yrket med arbeidsoppgaver som er innenfor de mest vesentlige delene av læreplanen for det aktuelle lærefaget. Dette er ikke en opplæringsordning, men bare en dokumentasjonsordning for personer som kan dokumentere lang og relevant yrkespraksis. Praksiskandidatordningen er ment for dem som har vært i arbeidslivet en stund. Voksne som ikke har noe praksis i lærefaget kan tegne en ordinær lærlingkontrakt med en lærebedrift. Vanligvis er læretiden for voksenlærlinger fire år, men kan bli kortere ved dokumentert realkompetanse, tidligere skolegang eller annen erfaring tilknyttet faget.

– Norsk er det vanlige arbeidsspråket i Norge. Derfor er det et mål for regjeringen at flest mulig lærer seg norsk slik at de kommer seg raskt ut i arbeid. Jobber du for eksempel på et sykehjem er det helt vesentlig å kunne kommunisere med de eldre. Derfor må vi hele tiden se på hvordan språkopplæringen kan bli bedre slik at flere får muligheten til å jobbe fulltid og forsørge seg selv og familien sin. Det er bra for den enkelte, men også for oss som samfunn.