Det undervurderte vennskapet

Vennskap er politisk. I fjor foreslo den tyske justisministeren å gi vennegjenger på opp til seks individer juridisk anerkjennelse og enkelte rettigheter, i første omgang i møte med helsevesenet. Men hvilke relasjoner teller som vennskap? Og er det klokt å institusjonalisere dem?

Den franske filosofen og sosiologen Geoffroy de Lagasnerie ville sannsynligvis stilt seg svært skeptisk til dette forslaget. I boka 3: Une Aspiration au Dehors fra 2023 – på norsk kunne vi oversatt tittelen med «3: En lengsel mot utsiden» – argumenterer han for at vennskapet er verdifullt, nettopp på grunn av dets mangel på institusjonelle rammer. 

Denne boka, som kan beskrives som et manifest på vegne av dem som lever det han kaller et vennskapsliv, er inspirert av Lagasneries egne vennskap med Didier Eribon og Édouard Louis, som begge er mye leste forfattere. Inspirert av disse vennskapene, argumenterer Lagasnerie for at vi bør plassere vennskapet, heller enn familien, i sentrum av livet. Utgivelsen har blitt mye omtalt i fransk og utenlandsk presse og er oversatt til flere språk. 

Lagasnerie som skeiv utfordrer

Lagasnerie, som selv er ikke-heteroseksuell, er ikke den første skeive tenkeren som utfordrer normative relasjonelle strukturer. Ikke-heteroseksuelle miljøer har på ulike måter bidratt til å utvide det relasjonelle mangfoldet, og queerteorien har i stor grad gitt dette et teoretisk rammeverk. Da jeg leste Lagasneries bok, la jeg imidlertid merke til hvordan han nærmer seg temaet på en annen måte enn de queerteoretiske kritikkene jeg kjente fra før. Han retter for eksempel en skarp kritikk mot familien uten å trekke inn verken seksualitet eller kjønn, og understreker at seksualitet slett ikke er relevant for spørsmålet om man lever et vennskapsliv eller ikke.

I masteroppgaven min var jeg derfor opptatt av å forstå Lagasneries bok i en skeiv kontekst. Jeg var nysgjerrig på om hans vennskapspolitikk kan bidra til å gjøre skeive liv mer levelige – og i så fall, hvilke liv? Her brukte jeg begrepet skeiv i betydningen normbrytende, men la særlig vekt på historiske eksempler fra mennesker med normbrytende kjønns- og seksualitetsuttrykk.

Vennskap som frigjøring

I boka hevder Lagasnerie at en drøss av ulike sosiale strukturer bidrar til å fremme familielivet på bekostning av vennskapslivet: staten bidrar gjennom sin familiepolitikk, kulturen tilskriver familielivet høy status, arkitekturen er i stor grad utformet for kjernefamilien og den tidsmessige inndelingen av arbeid og fritid er tilpasset småbarnsfamilier, bare for å nevne noe. Vennskapet er derfor en utsatt relasjon: «ingenting er lettere enn å miste en venn», skriver Lagasnerie. Dette er først og fremst dypt urettferdig overfor dem som lever et vennskapsliv, men det går også ut over dem som lever et familiesentrert liv, ved at de ikke får nytt til fulle de potensialene som ligger i vennskapet.

Viktigst blant vennskapets mange gode egenskaper, er ifølge Lagasnerie, dets evne til å bidra til større autonomi overfor de institusjonene som former livene våre, slik som staten, ekteskapet, og arbeidsplassen. Nettopp fordi vennskap ikke finner støtte i slike institusjoner på samme måte som familierelasjoner eller kollegiale relasjoner, bærer vennskapet på et frigjørende potensiale. 

Queerteoretiske problemer

For å studere Lagasneries idéer om vennskap, ønsket jeg å sette hans vennskapspolitikk i dialog med queerteoretiske tenkere som blant annet Michel Foucault, Judith Butler, Michael Warner og Tim Dean.

Der Lagasnerie ønsker å komme til kjernen av vennskapet, ønsker de queerteoretiske tenkerne jeg benyttet i min oppgave heller å stille kritiske spørsmål til grensene mellom de ulike relasjonene, mellom kategorier som «fremmed», «elsker» og «venn» og mellom «familie» «fellesskap» og «vennskap». I stedet for å viske ut skillene mellom ulike relasjonstyper, ønsker Lagasnerie å tydelig trekke opp dets yttergrenser. 

Han hevder at en kjerneegenskap ved vennskapet er dets «åpenhet» mot verden, altså at vennskapet er rettet mot livet utenfor hjemmet. På grunn av denne åpenheten er vennskapslivet aldri noen erstatning for familielivet; vennskap er snarere «anti-familie».

Dette bryter langt på vei med queerteoretiske forståelser av familie og vennskap og med de mange ikke-heteroseksuelle miljøene som har forfektet såkalte selvvalgte familier, altså som har forstått og praktisert tette vennskap som en form for familie.

Anerkjennelsens dilemmaer

Lagasneries søken etter det unike ved vennskapet og ved vennskapslivet, gir hans prosjekt både noen styrker og noen svakheter i et queerteoretisk perspektiv. Styrken ved Lagasneries vennskapspolitikk ligger i at han lykkes med å formulere et kraftfullt politisk krav om kulturell anerkjennelse av vennskapslivet. Dette kravet resonnerer med utbredte forståelser av hva vennskap er, og Lagasneries skarpe skille mellom familie og vennskap illustrerer tydelig de strukturene som hindrer utviklingen av et vennskapsliv.

Samtidig bidrar den samme søkenen etter vennskapets «egentlige» natur til å reprodusere en forståelse som dessverre ekskluderer enkelte utradisjonelle relasjonsformer. Det er her Lagasnerie støter på problemer i de queerteoretiske perspektivene.

Et problem med hans forståelse av vennskap, er at hans enkle skille mellom vennskap og familie utelukker muligheten for at disse to kan gli over i hverandre, eller for at familie kan gjøres på mange ulike måter. For eksempel er situasjoner der flere venner deler omsorgsansvaret for barn vanskelige å plassere innenfor Lagasneries oppdeling mellom vennskap og familie. Derfor overser han at også familien kan være et normbrytende sted.

Et annet problem er at hans forståelse av vennskap langt på vei er basert på en antagelse om at vennskap alltid er langvarige relasjoner. Enkelte queerteoretikere, slik som Tim Dean, har argumentert for at et radikalt vennskapsbegrep også må inkludere kortvarige, spontane og anonyme møter, og at et liv som i stor grad består av disse møtene også kan være et tilfredsstillende liv.

Ved å skape en grov dikotomi mellom vennskapslivet og familielivet, lykkes altså Lagasnerie med å illustrere i hvor stor grad sosiale strukturer støtter opp under visse familierelasjoner. Men det oppnår han på bekostning av at alle de normbrytende relasjonsformene som faller utenfor hans definisjon av vennskap, blir ytterligere usynliggjort.

Vennskap på statens premisser?

For dem av oss som ønsker å gjøre skeive liv mer levelige, tvinger det tyske forslaget om å institusjonalisere vennskap oss til å ta stilling til noen av spørsmålene som blir reist i min oppgave. Hva ville skjedd med de korte, anonyme relasjonsformene hvis de langvarige vennskapene mottok juridisk anerkjennelse? 

Samtidig, har man råd til å la være å ta imot en slik anerkjennelse om den tilbys fra staten? Og dessuten, hva skjer med det frigjørende potensialet i vennskapet om denne relasjonen formaliseres?